Drømmer er for meg noe større enn de hårete målene. Men drømmene må ikke være så store eller uangripelige, at de for evig forblir drømmer. Klart jeg drømmer om å komme meg opp i verdensrommet og hilse på månemannen, men det er ikke noe jeg tenker over hver gang jeg titter opp mot nattehimmelen.
Våre nattlige drømmer skal visst være et uttrykk for det vi opplever i våken tilstand, en slags bearbeidelse av det hendte liv. Kanskje dagdrømmene også baserer seg på et snev virkelighet og mulighet for realisering?
Ibsen skrev: Å tenke det, ønske det, ville det- men å gjøre det!
Kommer man nærmere å gjøre det ved å dele det?
Jeg har en klok venninne som jobber som coach. Hun sier at alle mennesker vet hvordan de ikke vil ha det: "jeg vil ikke ha dårlig råd, jeg vil ikke være overvektig". Men mange blir svar skyldig når de må sette ord på hva de vil. Og det er først når man kan formulere hva man vil, at man ta fatt på veien.
For bare ett år siden var jeg overbevist om at maraton, det kunne jeg ikke løpe før barna var blitt større og jeg kunne sette av mer (!) tid til trening. Distansen er fortsatt skremmende, og det er med dyp respekt jeg starter på den 16. juni, men inni meg vet jeg at med gode forberedelser og realistiske målsettinger er ikke maraton en utopi.
Slik utvikles drømmene. Først er de en fantasi, noen blir etterhvert en virkelighet. "Jeg levde ut drømmen", "drømmen ble til virkelighet". Det høres forunderlig passivt ut. Ingenting skjer, med mindre du får snøballen til å rulle. Og hvem vil vel sitte gammel og grå, og angre for at man ikke realisere den ene drømmen, at man ikke turte å tenke ut tanken? Fordi det ble for mye styr, for mye innsats, for skummelt, langt utenfor komfortsonen. Og fordi man ikke delte drømmen med noen, ble det heller ingen forpliktelse for å forfølge drømmen.
Så herved skriver jeg, Anna, 34 år og noen måneder, i Oslo, Norge, Tellus, Melkeveien, på den store verdensveven, at jeg drømmer om en gang å bli en jernkvinne. Utfordre meg selv og mine fysiske og mentale grenser. Svømme 3.8 km, sykle 180 km og løpe 42. Etter hverandre.
La deg inspirere, fascineres og kanskje forstå mer av tiltrekningen mot det som grenser opp mot det umenneskelige:
Nå har jeg uttalt drømmen. Da er jeg kanskje ett skritt nærmere.
Hva er din drøm? Og tørr du å dele den?
Om meg
- Anna
- Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!
fredag 2. mars 2012
fredag 24. februar 2012
Et definisjonsspørsmål
Aktivitet- trim -trening; hvordan definere de ulike begrepene?
Nei, dette skal ikke bli et innlegg spekket med nitriste begrepsavklaringer og forklaring av selvfølgeligheter. Men spørsmålet ble aktualisert i hodet mitt i uka som var, og jeg tror svaret finnes samme sted!
Inntil i år var vinterferie en uke på lik linje med alle andre. Og skal jeg være helt ærlig, mener jeg å huske at jeg uttalte noe sånt som at vinterferie kun er for de med for mye penger og fritid. Ærlig talt, hvem har en uke å sløse bort, og det på en hytte på fjellet?
Så sitter man der da, i bilen med det som føles som uendelig mange, lange, sløve dager foran seg, med kursen mot en hytte på fjellet. Med like mange disponible feriedager som ifjor, med den samme hytta som svigerfamilien har hatt til rådighet siden 1946. Det som i realiteten endret seg var barnehage => skole, og selvfølgelig min holdning.
Siden jeg dypt og inderlig mener at trening kan og skal prioriteres, uansett, pakket jeg selvklart løpesko. Vel vitende om at destinasjonen for turen er en knallhard kandidat for årlige kulderekorder, samt at det i år har falt uvanlig store mengder snø. Bagateller! Det faktum at det ikke eksisterer muligheter for å dusje(alt vann på denne tiden av året må smeltes fra snø eller fraktes i kanne)var også noe jeg glatt overså. (Og her en kuriositet som sikkert ikke bare gjelder meg. Hvorfor er langrennssvette mer "stuereint" enn løpesvette? Nå blir man kanskje ikke like våt av en langrenns- som en løpetur, men svett er svett. Likevel føler jeg at en dusj etter en skitur er mye mindre påkrevd ved hyttelivet. Den saltlaken hører liksom til, like mye som sure sokker og odøren av bål.)
Det ble en del banning og sverting den første turen mot hytta, vel 500 meter over et vann på ski og deretter ca. 100 meter opp en skråning; med pulk, sekk og truger.
Frem med spaden, lempe noen kubikk med snø, for deretter å hule ut den samme haugen dagen etter. Og sånn går dagene. Kroppen er i full aktivitet, men det kan knapt kalles trening.
På tirsdag var det klart og planlagt for en liten løpeøkt, med et påfølgende besøk i et badeanlegg. Men det blir av og til ikke sånn man planlegger, og en kjapp 5 km ble erstattet med 15 min svømming. Og sammen med trasking hit og dit, trekking av kjelke og pulk, var kroppen egentlig relativt tilfreds når kvelden kom. Eller var det noe jeg bare innbilte meg selv for å rettferdiggjøre mengden av smågodt som mystisk forsvant?
Onsdag var satt av til en lang skitur. Med to barn er tempoet begrenset, med med litt kløkt og utstyr kan man strekke strikken når det gjelder avstand ganske langt. Sol fra blå himmel, og en kraftig, men ikke kaldt vind, gjorde forholdene perfekte. Og upreparerte løyper og en 6-åring som bokstavelig talt hang etter meg i 12-13 km, gjorde sitt for å mørne kroppen.
Jeg følte meg som en gamp, der jeg sakte men sikkert skred fremover.
Når kvelden kom og jeg segnet om i en stol og kunne loggføre en 16 km lang familieskitur, kjente jeg at denne treningspausen hadde jeg bare godt av. Plenty med aktivitet og frisk luft sammen med familien gjør underverker for kropp og sjel. Og når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hva man definerer det som, så lenge man bruker kroppen til det den er skapt for, nemlig bevegelse!
Nei, dette skal ikke bli et innlegg spekket med nitriste begrepsavklaringer og forklaring av selvfølgeligheter. Men spørsmålet ble aktualisert i hodet mitt i uka som var, og jeg tror svaret finnes samme sted!
Inntil i år var vinterferie en uke på lik linje med alle andre. Og skal jeg være helt ærlig, mener jeg å huske at jeg uttalte noe sånt som at vinterferie kun er for de med for mye penger og fritid. Ærlig talt, hvem har en uke å sløse bort, og det på en hytte på fjellet?
Så sitter man der da, i bilen med det som føles som uendelig mange, lange, sløve dager foran seg, med kursen mot en hytte på fjellet. Med like mange disponible feriedager som ifjor, med den samme hytta som svigerfamilien har hatt til rådighet siden 1946. Det som i realiteten endret seg var barnehage => skole, og selvfølgelig min holdning.
Siden jeg dypt og inderlig mener at trening kan og skal prioriteres, uansett, pakket jeg selvklart løpesko. Vel vitende om at destinasjonen for turen er en knallhard kandidat for årlige kulderekorder, samt at det i år har falt uvanlig store mengder snø. Bagateller! Det faktum at det ikke eksisterer muligheter for å dusje(alt vann på denne tiden av året må smeltes fra snø eller fraktes i kanne)var også noe jeg glatt overså. (Og her en kuriositet som sikkert ikke bare gjelder meg. Hvorfor er langrennssvette mer "stuereint" enn løpesvette? Nå blir man kanskje ikke like våt av en langrenns- som en løpetur, men svett er svett. Likevel føler jeg at en dusj etter en skitur er mye mindre påkrevd ved hyttelivet. Den saltlaken hører liksom til, like mye som sure sokker og odøren av bål.)
Det ble en del banning og sverting den første turen mot hytta, vel 500 meter over et vann på ski og deretter ca. 100 meter opp en skråning; med pulk, sekk og truger.
 |
| Plutselig forstår jeg hvorfor Ingrid Kristiansen trener med truger |
Frem med spaden, lempe noen kubikk med snø, for deretter å hule ut den samme haugen dagen etter. Og sånn går dagene. Kroppen er i full aktivitet, men det kan knapt kalles trening.
På tirsdag var det klart og planlagt for en liten løpeøkt, med et påfølgende besøk i et badeanlegg. Men det blir av og til ikke sånn man planlegger, og en kjapp 5 km ble erstattet med 15 min svømming. Og sammen med trasking hit og dit, trekking av kjelke og pulk, var kroppen egentlig relativt tilfreds når kvelden kom. Eller var det noe jeg bare innbilte meg selv for å rettferdiggjøre mengden av smågodt som mystisk forsvant?
 |
| Sola varmer! |
Onsdag var satt av til en lang skitur. Med to barn er tempoet begrenset, med med litt kløkt og utstyr kan man strekke strikken når det gjelder avstand ganske langt. Sol fra blå himmel, og en kraftig, men ikke kaldt vind, gjorde forholdene perfekte. Og upreparerte løyper og en 6-åring som bokstavelig talt hang etter meg i 12-13 km, gjorde sitt for å mørne kroppen.
Jeg følte meg som en gamp, der jeg sakte men sikkert skred fremover.
 |
| Kjenner følelsen! Her er Martnanfølget på vei inn til Røros |
Når kvelden kom og jeg segnet om i en stol og kunne loggføre en 16 km lang familieskitur, kjente jeg at denne treningspausen hadde jeg bare godt av. Plenty med aktivitet og frisk luft sammen med familien gjør underverker for kropp og sjel. Og når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hva man definerer det som, så lenge man bruker kroppen til det den er skapt for, nemlig bevegelse!
Abonner på:
Innlegg (Atom)