Om meg
- Anna
- Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!
onsdag 15. februar 2012
Yasso 800's
Tanken er enkel. Ta utgangspunkt i ønsket maratontid, feks. 4 timer. (En del av ) veien dit blir å løpe 800 m på 4.00. 4 x første uka, og deretter øke med en 800 m for hver uke, til man klarer 10 x 800 meter på 4.00. Les mer her.
Dette er sågar ingen mirakelkur, og jeg antar at metoden ikke har vært gjenstand for nitidig forskning. Men for en som meg, som liker struktur men samtidig tenker det ikke må være så vanskelig, passer dette perfekt.
Idag, onsdag= barnevakt= kjærestetid => Bislett.
Adskillig mye mer folk ikveld enn sist jeg var der. Men det går så fint atte, når alle følger de enkle reglene om bla. å holde høyre og se seg bak skulderen før skifte av fil.
4 runder oppvarming og deretter 4x 800 meter. Jeg er ganske blank på ønsket maratontid, men tenker at i underkant av 4 timer er et allright utgangspunkt (så har man alltids et mål og et drømmemål, og det er vel nærmere 3.45.) Så 800 meterne skulle gjøres unna på 3.45.
Fine pulskurver!
På Bislett synes jeg det er veldig vanskelig å styre tempo. Jeg klarer heller ikke å følge med på pulsen hele veien, så det blir å løpe på følelse.
Første gikk for fort, 3.30, og jeg kjente kvalmen bølge gjennom kroppen mot slutten. Neste på 3.33 var hakket mer kontrollert, og så kollapset jeg på 3.og 4. med 3.37 og 3.38. Pulsen lå på 90-93 % av max, og det er vel der den skal være på intervall-økter?
På vei hjem hadde vi en diskusjon på hvor hardt intervallene skal kjøres, og føles. Som mine med hint av kvalme, eller som N sine, der han mener han hadde krutt til ett par hundre meter til. Hva sier eder?
Uansett, 800 m x 4 i boks, utvider med én neste uke! Puh!
fredag 10. februar 2012
Må det være så vanskelig?
Jeg: "jeg må skaffe meg en hobby."
N, betrakter med en forundret mine: "men du har jo mange: Du trener, blogger...Skal du strikke liksom?"
Jeg: "vet ikke. Men jeg må skaffe meg en hobby".
Noen ganger blir jeg sliten av å være meg selv. Sånn var det vel når denne samtalen utspant seg. Jeg var matt og kraftløs fysisk, men samtidig kjente jeg denne evinnelige rastløsheten jage rundt i systemet.
Tidligere på dagen hadde jeg hatt en totalt bortkastet løpetur, som jeg nå i etterkant vedkjenner var et pliktløp, etterfulgt av en økt på SATS. Fysisk: plankekjør, mentalt: et slit. Noen ganger krever det mye vilje, kraft og engasjement bare å være tilstede. Resultat: et snev av lengsel etter å strikke, løse kryssord eller lese blytunge klassikere. Ikke anstrenge en muskel mer enn nødvendig.
Jeg vet jo godt at jeg ville gått på veggen uten min daglige dose med fysiske utfordringer. Men noen ganger må man stoppe opp og tenke over hva man egentlig driver med, og hvorfor.
Sannheten er at jeg har mer enn nok å drive med, men at jeg må lære meg å være med lydhør overfor meg selv. Legge til side planer, treningsprogram, fart, distanse, skulle og burde. Og bare gjøre det jeg har lyst til. Og balansere dette med de mål jeg har satt, i dette tilfellet; maraton x 2 i 2012. Ta litt lærdom av den yogaen jeg ukentlig underviser. Det er ikke målet, det er veien. Det handler ikke om å prestere, det handler om å være til stede i nuet. Erkjenne og godta egne forutsetninger og begrensninger.
Så herved river jeg i stykker det ukentlige løpeprogrammet, sirlig tilpasset i lommeformat. Jeg klarer ikke å følge det fullt ut likevel. Jeg elsker forutsigbarhet og planlegging, men trening skal være et overskuddsprosjekt, ikke følelsen av å ligge to skritt etter hele veien, stadig pesende etter raskere og bedre. Da blir man jo aldri fornøyd!
Heretter: mindre plikt, mer glede. Mer allsidighet, mindre belastning. Jeg må rett og slett walk the talk. Dersom det overordna målet er nåværende mental helse og fremtidig fysisk helse, så spiller det jo strengt tatt ingen rolle om jeg fullfører maraton på 3.5 eller 5 timer?
(Who am I kidding? Klart det spiller litt rolle! Men det trenger vel ikke å være så vanskelig? Og siden jeg har en utmerket og altoppslukende hobby, nemlig å lese om, planlegge og forberede trening og løp, har jeg nå landet på enkelt og greit;Yasso 800's. Overkommelig, passe utfordrende, enkelt å gjennomføre og rommer både disiplin og frihet. Mer om det siden.)
N, betrakter med en forundret mine: "men du har jo mange: Du trener, blogger...Skal du strikke liksom?"
Jeg: "vet ikke. Men jeg må skaffe meg en hobby".
Noen ganger blir jeg sliten av å være meg selv. Sånn var det vel når denne samtalen utspant seg. Jeg var matt og kraftløs fysisk, men samtidig kjente jeg denne evinnelige rastløsheten jage rundt i systemet.
Tidligere på dagen hadde jeg hatt en totalt bortkastet løpetur, som jeg nå i etterkant vedkjenner var et pliktløp, etterfulgt av en økt på SATS. Fysisk: plankekjør, mentalt: et slit. Noen ganger krever det mye vilje, kraft og engasjement bare å være tilstede. Resultat: et snev av lengsel etter å strikke, løse kryssord eller lese blytunge klassikere. Ikke anstrenge en muskel mer enn nødvendig.
Jeg vet jo godt at jeg ville gått på veggen uten min daglige dose med fysiske utfordringer. Men noen ganger må man stoppe opp og tenke over hva man egentlig driver med, og hvorfor.
Sannheten er at jeg har mer enn nok å drive med, men at jeg må lære meg å være med lydhør overfor meg selv. Legge til side planer, treningsprogram, fart, distanse, skulle og burde. Og bare gjøre det jeg har lyst til. Og balansere dette med de mål jeg har satt, i dette tilfellet; maraton x 2 i 2012. Ta litt lærdom av den yogaen jeg ukentlig underviser. Det er ikke målet, det er veien. Det handler ikke om å prestere, det handler om å være til stede i nuet. Erkjenne og godta egne forutsetninger og begrensninger.
Så herved river jeg i stykker det ukentlige løpeprogrammet, sirlig tilpasset i lommeformat. Jeg klarer ikke å følge det fullt ut likevel. Jeg elsker forutsigbarhet og planlegging, men trening skal være et overskuddsprosjekt, ikke følelsen av å ligge to skritt etter hele veien, stadig pesende etter raskere og bedre. Da blir man jo aldri fornøyd!
Heretter: mindre plikt, mer glede. Mer allsidighet, mindre belastning. Jeg må rett og slett walk the talk. Dersom det overordna målet er nåværende mental helse og fremtidig fysisk helse, så spiller det jo strengt tatt ingen rolle om jeg fullfører maraton på 3.5 eller 5 timer?
(Who am I kidding? Klart det spiller litt rolle! Men det trenger vel ikke å være så vanskelig? Og siden jeg har en utmerket og altoppslukende hobby, nemlig å lese om, planlegge og forberede trening og løp, har jeg nå landet på enkelt og greit;Yasso 800's. Overkommelig, passe utfordrende, enkelt å gjennomføre og rommer både disiplin og frihet. Mer om det siden.)
God, aktiv helg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)