Store oppgaver skal en begynne på, ikke tenke på

Tittelen er et sitat fra ingen ringere enn Julius Cæsar. Store ord mot store mål.

 

I disse dager har jeg blogget i ett år. Når jeg vender tilbake og leser om hva som opptok meg ifjor, er ting stort sett status quo. Men noen har endringer har det vært. 

Triathlon er ikke lenger er et skummelt, uovervinnelig, monster. Halvmaraton-distansen har gått fra å være en fjern bekjent, til en god venn.  Iveren, gleden og ydmykheten over å kunne bruke kroppen,  er stor. Skavankene holdes på en armlengdes avstand.

I et løpende liv, er det for meg en naturlig progresjon. Man går fra å pine seg selv gjennom en joggetur av "plikt", til å nyte og glede seg til den den samme turen. Etter et par dagers fravær, kribler det  i bena etter å komme seg ut. Fra å juble i seiersrus etter første fullendte mila på mølla, er veien kort til å tenke at å snøre på seg løpeskoene for noe mindre en 10 km nesten er bortkastet.

Og nå har jeg kommet dithen, at å ikke vurdere den ultimate distansen, nesten er utenkelig. Alt annet ville vært brudd på en naturlig utvikling.

Maraton. Jeg smaker på ordet. Det smaker salt. Svette, og kanskje noen tårer? Det smaker søtt, sånn som det lukter når du flyr forbi et epletre i full blomst i skumringen en vårkveld. Jeg aner også et snev av bitterhet. Å trene kroppen mot å fullføre over 4 mil i løpesko på asfalt,  blir sjelden helt skadefritt. Men mest smaker det av seier. Personlig seier. Ett tygg, og du er hekta!

Jeg prøver å forestille meg hva, hvordan, hvor, hvorfor. 

Hva?: å løpe, mulig jogge, med stor sannsynlighet også å gå, 42195 meter.

Hvordan?: med målrettet, planlagt, lystbetont, trening og ditto skadefrihet.

Hvor?: denne lappen lyser mot meg 7.5 time hver dag. Så jeg ikke glemmer det. Høsten 2012, i en europeisk by, nær deg.

Hvorfor?: Fordi jeg fortjener, liker, frykter, respekterer, ønsker, vil og kan det!

Å forberede seg på maraton (eller den første turen, mila, konkurransen) koster og krever litt. For meg har det vært en modningsprosess. Det har tatt tid å innse at det ikke trenger å koste så mye mer krefter, vilje og innsats, enn hva jeg allerede legger i løpetreningen. 

Jeg kommer til å legge meg på same procedure as last year når vi nå går inn i høst- og vintermørket. Det vil si å opprettholde løpinga, fortrinnsvis ute, uansett vær og føre. 

Fra Parksprinten 12.12.2010

Ganske beskrivende for vinterløpesesongen 2010/2011

Ved snøsmelting er et godt grunnlag lagt, og sammen med et par tre delmål i form av halvmaraton i første halvår 2012 bør jeg være nokså godt forberedt før jeg 3-4 måneder før Selve Løpet spikrer et program jeg kan følge. 

Og ved disse tider til neste år, kan jeg, med et triumferende, sikkert litt selvgodt smil, og et lett skuldertrekk konstatere at : maraton? Been there, done that!

Jeg har søsken som fyller 40 neste år, og som den snille lillesøsteren jeg er, tenkte jeg at et startnummer i maraton ville være en passende gave. Merkelig nok ble det ikke umiddelbart full tenning fra verken den ene eller den andre, men jeg gir meg ikke så lett. Vi kunne jo hatt matchende t-skjorter med slektsnavnet på og alt (Jeg vet at begge er inne her og snikleser).

Etter en litt rolig forrige uke, sammen med tøy og bøy på akilles, var jeg idag veldig klar for en løpetur. Det burde, med tanke på den nært forestående Hytteplanmila og ønsket om en ny 10 km pers, blitt intervaller. Men jeg tror dessverre PB-toget på mila er kjørt for denne gang, og med bemerkelsesverdig lite motstand ble skulle og burde erstattet med noe langt mer behagelig.

Takk Marit for at du blir med og bidrar til at en i utgangspunktet litt kjip mandag i oktober fylles med frisk luft, endorfiner, løpeglede og skravlings. For ikke å nevne tryggheten i de skumle, mørke partiene uten gatelys ;-)

Ulvehunger!

I tiden etter Oslo halvmaraton har jeg hatt et problem. Jeg er så sulten!
Dette fenomenet, som jeg kaller ulvehunger, er kanskje et lite problem i den store sammenhengen, men rimelig plagsomt.
De første dagene etter en lang, hard løpetur, er det greit å være litt i ubalanse, og da er jeg stort sett flink til å  fylle på med det kroppen ber om. Men hvor lenge skal det vare? Kanskje det blir for lenge fra selve aktiviteten til påfyllingen starter?

Etter en anstrengelse litt utenom det vanlige, det være seg trening eller konkurranse, passer jeg først og fremst på å få i meg væske. Vann, kanskje litt Cola, og så noe litt mer matnyttig, som Litago eller Yt.

            Favoritten!

Og så sklir det ned en banan. Med mindre jeg har tatt meg helt ut, da er matlysten redusert til null. Etter noen timer, og så fort hverdagen tillater det, er det middag eller  mat i en aller annen form. Jeg legger meg aldri sulten (og gleder meg hemningsløst til frokost).

Ellers spiser jeg 4 hovedmåltid hver dag, og supplerer med et knekkebrød, frukt, nøtter og/ eller youghurt som mellommåltid. Og drikker mye vann. Men likevel er jeg konstant sulten. Vekta (uten at jeg veier meg) er konstant, så det må jo bety at det enten sitter i hodet, eller så er det ikke nok næring i det jeg får i meg. Men energinivået er det ikke mye å si på. Det er svært sjelden at jeg har en dårlig treningsøkt, fordi jeg ikke har ork.

Etter en liten analyse, kan jeg si at på en vanlig uke løper jeg 3-4 økter, ca. 40 km. I tillegg har jeg 2-4 relativt anstrengende timer på SATS i uka, og så 1,5 time yoga. Og en styrkeøkt, nå for tiden med PT (og det er det schwung over!). Kjapt oppsummert blir det omtrentlig 10 treningstimer i uka, og det er jo ikke så voldsomt?

Det skal også sies at jeg de siste treningsøktene har merket denne ammoniakklukta (ketose). Og da er det vel underskudd for en som meg som absolutt ikke spiser lavkarbo?

Er dette noe å bry seg med? Kan jeg ikke bare spise? Joda, men det blir så altfor ofte at jeg støvsuger skapene for alt som er søtt.

Hva gjør dere andre sprekinger? Har du noen gode tips til god, rask, næringsrik mat, i fast eller flytende form, ev. et kosttilskudd, som kan stoppe meg fra å spise en hest?!