Racerapport Oslo halvmaraton 2011

Jeg sov særdeles dårlig i natt. Sånn lett søvn som man flyter inn og ut av. Men jeg våknet relativt uthvilt klokka åtte. Da hadde lille E vært våken i 1,5 time, men lå tålmodig i senga med lydbok før Njaal sto opp med henne. Snill mann og snill datter.

Litt ut på formiddagen kunne jeg med glede konstatere at sola meldte sin ankomst, og da var klesvalget ikke særlig vanskelig. Kort løpetights, kompesjonsstrømper og t-skjorte. Og mine überraske og coole Brooks Launch så klart.

På toget møtte vi Marit og min storesøster E, som løp samme distanse for to år siden, før hun byttet ut all løping med seiling. Nå er hun altså back on track, mer om det senere.

Av en eller annen mystisk årsak, var jeg seedet i pulje 5 på dagens løp. Jeg er hellig overbevist om at jeg meldte meg på i pulje med sluttid rundt 1.45, men var altså tildelt start langt bak i feltet. Så jeg sneik meg inn i pulje 2, sammen med Marit og E, mens Njaal forsvant fra oss. Vi sto bare en meter eller to unna 1.45 fartsholderen, og Marit og jeg snakket løst om å holde følge med ham.
Etter en halvhjertet oppvarming (meg altså) med SATS instruktørene, var det plutselig pang og løp. Jeg hadde nervene greit under kontroll, og klarte å ta det relativt rolig i starten. Overraskende mange som pustet og peste tungt der de løp sikksakk i vill fart før passerte 3 km. Skulle gjerne visst om de holdt helt til mål...

For min del gikk det jevnt og trutt frem mot 15 km. Kilometerne tikket av gårde i ca. 4.48 tempo, og det kjentes veldig greit. Men fordi jeg så vidt fikk i meg en slurk vann på første drikkestasjon, og munnen knusktørr ved 2. drikkestasjon. Litt Powerade eller Gatorade eller hva det var, og en kopp med vann over hodet gjorde susen.

Her må jeg bare kommentere løypa i Oslo maraton. For den er virkelig k-j-e-d-e-l-i-g! Eller ikke bare det, men Filipstadkaia og utover mot Grønlikaia er bare mistrøstig og demotiverende. Jeg liker i og for seg å løpe motsatt retning av de som er raskere/ treigere og vinke til de jeg passerer, men må jeg gjøre det i ingenmannsland? Går det virkelig ikke å legge løypa et annet sted? Personlig tar jeg heller en liten stigning til enn å måtte løpe blant containere og forbi trailere som pøser ut illeluktende eksos!Og stakkers maratonløperne, som må forsere dette to ganger.

Grønland var nytt for i år, og stemningen under den pisstinkede brua var upåklagelig. Den høye musikken ga et siste lille, absolutt påkrevd, boost. For de 3 siste kilometerne var fæle. Intet mer eller mindre. Venstre legg / akilles verket. Bena subbet såvidt over bakken. For ikke å snakke om Karl Johan-brostein-helvete. Auch!

Så når jeg presset ut siste rest av kraft og vilje inn mot mål og endelig kunne stoppe opp, var det fantastisk deilig, men smertefullt. jeg  1.44.10 på bena kostet veldig lite de første 15. De siste 3 legges i en skuff som lukkes hardt igjen!

Et lykkelig par i mål

Jeg er veldig imponert og glad over andres prestasjoner idag. Min kjære løp helt supert og klarte sin sub.  1.40 med grei margin. Storesøster som knapt orket å henge med på en rolig mil i juni klarte seg akkurat under 1.48. Og alle de andre som jeg vet har gjort en helt super innsats både i Oslo og i Berlin idag!

(At denne skrotten som verker både her og der skal opp Oslos Bratteste neste helg er noe jeg helst ikke tenker på før neste uke. Som begynner imorgen...)

Tvi tvi, alle sammen

Oslo pynter seg til fest!

Og det er det det skal bli på søndag, en løpefest. En feiring av aktivitet, løpsglede, Grethe Waitz, å kjempe seg frem mot (sitt eget) mål.
Sånn i siste liten kjenner man sommefuglene. Er jeg forberedt? Har jeg trent godt nok? Tenk om jeg møter veggen.Vil den lille skaden hemme meg? Hvisomattedersomatte.

Avisene er fulle av mer eller mindre gode råd i forhold til løpsteknikk og -taktikk, utstyr og ernæring. Men hva med alt det som ikke er ytre faktorer? De tingene som virkelig gjør forskjellen på et godt og dårlig løp, en god og dårlig opplevelse?

For så og si alle, uansett form, farge, treningsgrunnlag og distanse, kommer til et punkt i løpet der det ikke er så gøy. Der riktig utstyr, sportsdrikkens smak og konsistens eller  god avvikling av løpesteget ikke lenger betyr noe. Den eksistensielle krisen melder seg. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor???

Derfor, en viktig huskeliste til søndag:

• Løping skal være gøy og lystbetont.
• Kroppen din er et vidunderlig maskineri, som kan klare det meste. Stol på den.
• Positive tanker blir til positive handlinger.
• En fot foran den andre. 
• Ikke tell nedover på antall kilometer. Snu det hele på hodet og tenk at nå har jeg si og så mange kilometer igjen til gode, hva skal jeg få ut av de?
• Ta en kilometer av gangen, stykk opp løypa. Rundt neste sving, til neste drikkestasjon.
• Husk at du kjemper kun mot deg selv. Ikke mot andre løpere, ikke mot klokka. 
• Finn likevel en rygg du kan henge deg på, hvis det hjelper deg å holde tempo og motivasjon oppe.
• Smil til de rundt deg. Alle synes det er tungt, hver på sin måte.
• Visualiser. Se for deg selv løpende, lett, ledig og uanstrengt forbi Operaen eller gjennom Karl Johan. Hvor i løypa kan det bli tungt? Hvordan føles det og hva skal jeg gjøre da? 
• Når tankene blir tunge, flytt fokus. Fra tunge slitne ben til lette, uanstrengte armer. Fra krampa i låret til ett lett steg. Fra løping til den deilige varme dusjen som venter.
• Ta deg tid til å oppleve. 
• Det er nå du kjenner at du lever!