Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

fredag 16. september 2011

De siste forberedelser til Oslo Maraton 2011

Plutselig er det raceday - 8, og da er det på høy tid å gjøre de siste forberedelser.
Idag tok jeg derfor en lang omvei hjem.

Strålende sol og en viss uvisshet om antall kilometer, gjorde at jeg måtte gardere meg med drikkebelte og en energisjokolade. I mangel av et treningssenter i umiddelbar nærhet, besøkte jeg første og beste butikk i nærheten.  En energibar kunne de ikke skilte med, men derimot var utbudet av diverse "slanke-barer" godt.

Og jeg må faktisk innrømme at opplevelsen av å kjøpe denne, kan likestilles med den litt pinlige rødmen som oppstår når man legger opp tamponger eller kondomer på båndet. Det siste jeg vil er å bli assosiert med Nutrilett og liknende produkter. ("Sjokoladen" var forresten svært velsmakende. Ikke en Snickers, definitivt ikke et måltid, men den ga et overraskende godt kick).

Turen forøvrig var fin. Det noe varierende tempo i starten skyldes bla. to hyggelige møter med bekjente. Etter 12 km fikk jeg følge med Njaal, og da ble det fart over sakene igjen. Men før det fikk jeg god tid til å tenke på og planlegge de drøye 21 km som venter neste søndag. Her er noen av mine, høyst private og lite dokumenterte, tips og triks:
  • Så nær et løp, er toget for bedre form , kjørt. Nå er det vedlikehold og overskuddstrening som gjelder!
  • Les blogger, tips og triks, men sil informasjonen. Det er mye god motivasjon å hente i andres erfaringer.
  • Bekledning: ikke ha på for mye. Man kan godt "fryse litt" i starten. 
  • Ikke bruk utstyr du ikke har brukt før. Sko skjønner alle at må løpes inn, men det gjelder alt annet utstyr også. Gnagsår kan oppstå på de rareste plasser! (OBS! menn og brystvorter:-)
  • Egen drikke er strengt tatt ikke nødvendig, det er rikelig med drikkestasjoner underveis. Unntaket er hvis du må ha energidrikke og ikke tåler den OM serverer.
  • Apropos energidrikke, alt med måte. Det er kjiper'n å få mageknipe underveis. Vann som tørstedrikk, energidrikk til, ja nettopp, energi!
  • Er det varmt, spander en kopp med vann over hodet på en drikkestasjon eller to. Herlig avkjølende.
  • Mat er et kapittel for seg! Men igjen, ingenting du ikke er godt vant med. Når start er ca. 1330, blir det for min del en god frokost i 8-9-tiden og og ett lett måltid ca. 1130. Typisk grøt med tilbehør til frokost, og en stor kaffe latte, og youghurt med musli til lunsj. Vanlig påfyll med vann inntil ca. en time før start. Og så kanskje en munnfull med nøtter eller godt moden bananbit rett før oppvarming.
  • Oppvarming, trenger man det? Hvis du satser på et forrykende tempo fra start; ja. Hvis du starter litt bak i massene, nja. Greit med litt testløping for å sjekke skolisser ol.
  • IKKE START FOR FORT! Amen. (Dette er supervanskelig, da alle ruser av gårde og forbi en, og angsten for å komme sist tar en. Glem det. Har du klokke og har bestemt deg for en tidsgrense, hold deg til den. Du kan ta igjen litt tapt tid etterhvert. Du har tross alt 21 km på deg.)
  • Apropos det forrige punktet: du er ikke i et magisk øyeblikk blitt i bedre form enn det du har trent til, bare for at du har startnummer på brystet. Derav er følelsen av lett uanstrengt 4.30 tempo de første kilometerne forræderiske! Er det ikke det du har trent deg opp til, kommer det til å si stopp. Garantert.
  • Det er ingen skam å gå (dette skriver jeg nok bare for at det er politisk korrekt. For min egen del er det overhodet ikke aktuelt. Jmf. Haruki Murakami i What I talk about when I talk about running. Etter fri hukommelse mener jeg at han ville ha følgende på sin gravstøtte: at least he never walked. 
  • Husk å kose deg. Det står ikke om livet.
  • Viktigst av alt (råd fra Silja, opprinnelig fra hennes make?): la kroppen jobbe for deg. Stol på kroppen, ha tillit til at den er sterk og utholden. Derav: don't think, run!
Har jeg glemt noe?





søndag 11. september 2011

På vei mot Oslo Bratteste (full av melkesyre og angst)

Ljanskollen, sett fra toppen(høsten 2010)
Her er den. Mitt middel på vei mot Oslos Bratteste. Jeg har tenkt tanken på å besøke denne lille slalombakken titt og ofte. Men det er så mye annet som frister. For skal man være helt dønn ærlig, så er bakkeløping grusomt. Grusomt tungt!

Idag var anledningen der. Ingen regn, og en skikkelig ussel treningsøkt igår. Om 15 minutter på romaskin og 30 minutter core-trening i det hele tatt kan kalles for trening? Men da var det ingen grunn til å ikke kjøre på med all motorkraft idag.

Selve bakken er som en urskog, men på siden går en smal sti, som snor seg 280 meter oppover. Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er, men det er nok til å kjenne melkesyra langt ut i fingertuppene.
Etter en grei oppvarming og en testrunde, la jeg i vei oppover. Pustende, pesende og bannende, 1 min 53 sekunder senere sto jeg på toppen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å løpe 4 ganger, men så gikk innsatsen markant neover for hver runde. Og da ble det strafferunde! 

Det er vanskelig å erindre eller beskrive følelsen i kropp og hode de siste 30-40 meterne.Om jeg i det hele tatt orket å tenke, var det vel en blanding av "fy f..., hvorfor har jeg vært så utrolig breial om det derre løpet" og " Kom'an, du må kline til helt til toppen! Kan ikke stoppe rett før målstreken." For det er jo det all sunn fornuft tilsier. Når systemet er så stint med melkesyre og holder på å stivne fullstendig, bør man stoppe. Legge seg ned, og gjerne gråte en skvett. Ikke snu nesa nedover, og gjøre det hele en gang til. Siste gang jeg nådde toppen hadde jeg et sterkt behov for å rive meg i det brysthåret jeg ikke har.
Den drøye kilometeren hjem igjen var tung. Beina var skjelvende geleklumper uten vilje eller kraft til å ta i. 

Nå i etterkant kjenner jeg at de 25 aktive minuttene med trening var gull verdt. Og så lurer jeg på hvor bratt  Oslos Bratteste egentlig er? På hvor godt forberedt mine konkurrenter er? Og på om PT-timen imorgen inneholder mye tung beinjobbing.