Utfordringer og fristelser

Pt lever jeg i et lite vakum. O store triathlon-spøkelse vaker over meg, men det er liksom en hel sommer til. I Form-løpet kjennes evigheter siden, og jeg klør i bena etter utfordringer. Og man får ikke mer moro enn man steller istand sjøl!

Jeg har fått en god rutine med å sykle til jobb, om ikke hver dag, så ihvertfall flere ganger ukentlig. Som tidligere skrevet har jeg et par veivalg, og de siste hjemturene har jeg valgt Kongsveien. Denne bakken som strekker seg 2 km fra Gamlebyen, forbi Sjømannskolen og opp til Nordstrandsplatået, rett i underkant av 100 høydemeter. Den blir brukt av et utall sykkelpendlere, i alle former og fasonger, unge som gamle. Nye og dyre, gamle og slitte sykler, alle rytterne har ett mål. Å komme seg til topps. Og noen av oss; fort!

Jeg har i tide og utide proklamert at jeg ikke har noe særlig til konkurranseinstinkt. Men den biter meg i baken opp denne bakken. To ganger har jeg blitt liggende bak andre syklister på fortauet, og tenkte aldri mer. Neste gang la jeg meg likesågodt ut i veien, og kunne sykle uhemmet oppover. Og ny rekord ble det, rett i underkant av 6 minutter. To be continued...

Ellers har det blitt noen fine løpeturer de siste dagene; en rolig langtur på søndag i behagelig tempo og 20 x 1 min intervaller på hjemveien idag, i et ikke akkurat behagelig tempo. Og sånn går no' dagan'.

Og når man trener og er aktiv, kan man visst kose seg litt ekstra? Jeg er rett og slett hekta:

Anbefales!

Neste uke er det ferie, men det popper kanskje inn et innlegg i ny og ne? For her skal det ikke ligges på latsida.

GOD SOMMER!

Blod og svette, men ingen tårer

Siden helgens sykkelopplevelse ved Randsfjorden, har jeg vært gira på å komme meg ut igjen. Planen i ukene fremover er å spisse treninga mer mot triathlon, så derfor var det duket for en komboøkt.

Mørke skyer på himmelen truet hele opplegget. Jeg er fortsatt en (tempo)sykkel novice, og glatt, våt asfalt er ikke å foretrekke. Så jeg kalte på min private Tobias i tårnet og han lovet godt sykkelvær.

Fra Hvervenbukta,  langs Gamle Mossevei mot Ås kommune går en flott, nokså strak og oversiktlig vei, som blir mye brukt av syklister. Dit satte jeg kursen, og syklet i nydelige omgivelser, nesten bilfritt,tålelig god asfalt, men i øs, pøs regnvær.

Regnet plaget meg forøvrig ikke så mye. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men kløner en del med girene. Sykkelen er ikke skapt for oppoverbakker (eller er det lårene mine som svikter?), så på de siste kilometerne hjemover  føltes bena som gammel tyggis. Men jeg kom meg helt til topps og var klar for T2.

T2, fra sykkel til løp

Jeg var kliss våt på sokkene og sykkeltrøya, men den nye Tridrakta (I love it!) var tørr og fin. Den har noen små finesser, som innebygget sports-bh. Jo mindre klær å drasse på, desto bedre, tenker jeg. Derfor dro jeg av meg de våte sokkene også. Men t-skjorte måtte jeg ha; vil ikke bli kjent i nærområdet som hun gale som løper rundt i kondomdress lissom...

Fort, fort!

Å løpe med sykkelben var en merkelig opplevelse. Samtidig som jeg var baktung og litt stinn, så ville bena fort frem. En helt underlig følelse de første par hundre meterne. Et lite øyeblikk var jeg litt redd for å svime av, men det ordna seg så fort jeg fikk tempo opp.
Jeg valgte en så flat løype som mulig, men i de få, slakke bakkene føltes det som om jeg fløy oppover. Jeg har lest et sted at i sykkeldelen av triathlon lønner det seg å tenke rask frekvens i lettere gir fremfor tungt tråkk, for så å opprettholde  tilnærmet samme frekvens når en skal løpe. Det gir mening!

 På slutten av økta kjente jeg et gnagsår i hælen, men det skulle ikke stoppe meg! Det ble litt mye gnissing mellom sko og fuktig hud, men pytt, litt blod tåler vel vi triatleter?!

I kveld føler jeg meg sporty, sterk, stolt, fyllt av vilje og glede. Det som gjenstår å se er hvor mye mot jeg har. Mot til å tørre å ta skikkelig i. For jeg tror det finnes mye mer å hente!