Min lange ferd mot triathlon...

...startet i og for seg allerede når jeg meldte meg på Oslo Triathlon, som finner sted lørdag 13.08.2011. Og jeg har jo så smått begynt å forberede meg. Men det er liksom nå, "kun" fire måneder fra start, at det for alvor begynner å gå opp for meg:

JEG ER IKKE RIKTIG VEL BEVART!

De siste dagene har jeg vært hjemme alene, og presset inn så mye trening som mulig, ved siden av jobb og timer på SATS. Jeg har dratt frem min helt-ok-for-å-være-kjøpt-på-politiauksjon-hybrid-sykkel, vasket den omhyggelig med oppvaskbørste og Zalo, smurt og pusset, justert og fikset.

På mandag debuterte jeg som syklist til jobb. Turen, som jeg ofte løper, er ca. 12 km, relativt flatt etter den første lange nedoverbakken fra toppen her jeg bor. Dessverre er det kun idyll på den ene kanten, for sykkelstien følger den tungt trafikerte Mosseveien.

Asfalten er hullete og veien humpete. Men det går unna på 30 minutter, og det er raskere fra dør til dør enn med NSB! Sykkelen fikk stå over natten, og jeg syklet hjem idag. Motvind og trøbbel med å finne riktig sykkelsti ut fra sentrum. Og usannsynlig sure og stive bein opp de siste, bratte bakkene.

Men triathlon er jo langt mer enn sykkel. Man skal jo i det våte element også. Så i morges, sånn ca. ved soloppgang, var jeg beredt ved Holmlia bad. Fordelen med å være tidlig ute, var at jeg hadde bassenget helt alene. Ulempen er jo at de tre(!) badevaktene ikke hadde noe annet å more seg med enn en stakkers jævel, som crawlet febrilsk. Eller prøvde ihvertfall. Det ble vel i underkant av 1000 meter, før jeg skyndtet meg av gårde, bare for å finne ut at NSB har tatt påskefri på de aller fleste avganger. GRRRR!

Så status er at jeg er på G.

Har landet på at jeg trolig ikke investerer i en ny sykkel, da jeg håper å få låne en doning, men også fordi alle feriepengene er bundet opp i tur til New York  (mer om det en annen gang).  En racer ville nok blitt stående mye i boden, da det ikke er praktisk til hverken frakt av barn til barnehage eller på de tidligere omtalte sykkelveiene. Og så synes jeg rett og slett det ikke er så gøy å sykle (sorry Thrude). Kanskje det endrer seg når jeg får litt mer trøkk i tråkket?

Når det gjelder svømming, sliter jeg fortsatt med å fullføre en lengde med crawl, men jeg drukner ikke. Bryst går også bra.

Hvem får til noe som helst her?

Og når det kommer til løping, så skal jeg bare gjøre unna  Sentrumsløpet. Og halvmaraton i Göteborg. Og New York Mini. Så skal jeg konsentrere meg om å løpe fort og kort.

Ja, så jeg føler meg rett og slett litt gal som gjør dette av fri vilje. Men, jeg får mye, variert trening. Og det er bra, for den ene leggen/ kneet mitt sliter. Det føles stivt og kanskje litt hovent i knehasen. Jeg tror det har sammenheng med både fot (Hallux valgus) og svært lite fleksible muskler i sete og hofte. Jeg legger nå min lit til en kiropraktor  som bla. driver med ART.

Og når det hele er over, er jeg fortsatt (nesten) den eneste jeg kjenner som har vært med i Triathlon!

Åtte ting du ikke vet...

...(med mindre du har løpt noen mil med meg), og som du helt sikkert klarer deg uten å vite også.

But here it goes:

* I løpet av mitt 33 år lange liv har jeg flyttet 12 ganger. Fra Finland til Norge, fra Bergen til Oslo, rundt om på Oslos østkant via Adelaide i Australia. Jeg har ikke mye skrot, men ei heller mange barndomsminner.

* Jeg er gift, skilt og gift på ny (to forskjellige menn:-) og det var i forbindelse med skilsmissen at jeg begynte å jogge/ løpe. For å klarne hue og for å komme meg UT!

*"Det viktigste er ikke å vinne, men å delta" sa alltid mamma . Nå vet jeg at hun sa det litt fordi hun mener det, men mest fordi jeg var elendig i alt av sport. Fotball, tennis, turn, dans, you name it, jeg sugde. Slår forøvrig Astrid med å ha tapt en fotballkamp med 17-0. Halve laget spilte med aerobicsko. Det går fortsatt gjetord om den kampen.
Aerobic ble min "redning". Det var det første av fysisk aktivitet jeg følte jeg mestret. Og det sier sitt, når jeg den dag i dag sliter med forskjellen på høyre og venstre. Og heller ikke er særlig kreativ. Derfor har jeg ikke hatt en tradisjonell aerobictime omtrent så lenge jeg har vært instruktør på SATS (eller Sport Aerobic Trening Senter), i 15 år.

*Jeg har aldri (bank i bordet) brukket, forstuet, alvorlig vridd eller skadet meg. Ikke fordi jeg er så voldsomt robust, men mest fordi jeg er feig.  Jeg er redd for fart og høyder. Og mange mennesker tettpakket sammen, à la NSB lokaltog i morgenrushet. Pustebesvær og mildt tilløp til panikk!

*Jeg har hatt Kjell Magne Bondevik som bordkavaler i et brullyp (eller satt han på høyre eller venstre side...?Uansett...)To av våre nære slektninger giftet seg. Skilsmisser er dessverre ikke mooot norrmalt i min familie.

En grei kar

*Jeg misliker sterkt (å hate er et sterkt ord, sier mamma) treighet. Treige mennesker foran meg i trappa, bussjåfører som kjører som om de har hele dagen på seg, folk som ikke oppfatter klare beskjeder, og utfører, straks og med en gang. I samme kategori kommer folk som snakker om slankekurer og foreldre som skriker når ungene spiser youghurt, men selv knasker i seg en Snickers på vei hjem, for "de var sååå sultne".

*Jeg påstår hardnakket at jeg ikke er et konkurransemenneske og at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Dette punktet refererer nok en del til punkt 3, det var tilslutt ikke noe vits i å konkurrere, jeg tapte uansett. Men når jeg virkelig kjenner etter, liker jeg jo å gjøre det litt bedre enn sidemannen. De fryder meg å sjekke resultatlister og se hvor mange som var etter meg (og så hopper jeg ganske galant over alle de som var i mål før meg.) Jeg har ingen ambisjoner om å være best, bare god nok (for meg selv).

På oppløpet. Kampen mot klokka

*Jeg har prøvd de fleste stilarter. Fra hip hopper i super loose og med stiv pannelugg til freaker  med runde studentbriller, kort hennafarget hår og lappeteppejakke til solariumsbrun, blond, Sefabukse-kledd aerobic-berte. Og så endte (?) jeg opp som en ganske vanlig småbarnsmor som ikke har tid til å handle så mye fine klær(unntatt treningstøy da) og som klipper og farger håret når lommeboka tillater det, ikke når speilbildet sier ifra.

Her har jeg heldigvis ikke noe bilde:-)

Yes, det var litt uintressante fakta om meg. Har du noe i skapet som bør luftes?