Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 6. januar 2013

Ta tilbake kosetreninga!

Jeg hadde en interessant diskusjon med en venninne i går. Vi jobber begge i treningsbransjen, og opplever at våre respektive arbeidsgivere til stadighet prøver å overgå hverandre i kreativitet for å få folk til å trene minst mulig. Eller, mest mulig effekt på på færrest antall minutter.

30 minutter er veien til himmelen! På 1800 øyeblikk skal du gi alt og høste resultater! Inn og ut av treningssenteret før du engang har skjønt at du har vært der. Bra for deg, enda bedre for business. 

Det sier seg selv at dersom 30 minutter et par ganger i uka virkelig skal være nok, så koster det. Big time. For det er ikke til å stikke under en stol at dette er trening som ikke føles særlig behagelig. Det er fra 0 til 100 på et par minutter, og det er ikke over før du ser mannen med ljåen. 

Systemet fyres opp av øredøvende musikk, en lycrakledd lekkerbisken født midt på 90-tallet uten medfødt smerteterskel eller empati (eller som bare knyter skolisssene sine og skrur på volumknappen innimellom de krakilske utropene om at du mååååå kjøøøøre pååååå nå, ikke lenge iiiigjeeeennn!) og fra første øyeblikk er hele systemet ditt i alarmberedskap. Fright!! Fight or flight? Kroppen jobber på helspreng, hjertet hamrer utenpå kroppen, hodeskallen er i ferd med å sprenges. Men du biter tenna sammen, og håper på det beste. Med ett er det over, du takker høyere makter og gremmes over den sykelige, blålilla ansiktsfargen din.   
For det står der, på reklamen, med usynlig, bitteliten skrift, at skal 30 minutter ha noe for seg så er det full pupp, maks innsats. I 1800 grufulle, smertefulle øyeblikk fra helvete. Med ett er det over, og du kan gladelig trøste deg selv med at det er et par dager til neste gang. Hvis du er velsignet med gullfiskhukommelse, vel og merke. Eller hører til de som generelt liker å plage deg selv. 
En av de øktene som kostet

I løping har vi visst også funnet en magisk snarvei. Pers på samtlige distanser er bare noen 45-30 intervaller unna. Ja jøss, jeg tar det med melkesyre og litt galle på toppen. Når løp du sist dine intervaller og tenkte på noe annet underveis enn å bare overleve til neste pause, få det overstått? Men du står i det, fordi det er en gang i uka. Fordi det gir resultater. Fordi du ikke gjør det mer enn én gang i uka. Fordi det ikke var der du startet. Og fordi du vet at det ikke finnes noen snarveier.  


Selvklart skal trening, hvis det skal ha en effekt, koste. Du kan dessverre ikke kose deg i god form. Men hvis du egentlig synes at trening er en pest og en plage som bare må gjennomføres, vet jeg sannelig ikke om veien til paradis åpenbarer seg på 30 minutter. 
Først må du bli venn med treninga, gjøre den til en god vane og noe du har lyst til å ha i hverdagen, før du kan begynne å utfordre den, krangle og slåss litt. Det er når grunnlaget er trygt og solid at det tåler en storm. For trening skal vel ikke være noe du skulle ønske var over før det starter, det er ikke dusjen etterpå som skal være høydepunktet. Trening skal ikke bare være å bite tenna sammen og bli ferdig med det.

Det blir så mye bedre hvis du klarer å være tilstede, nyte øyeblikket, kjenne flyten, tenke at dette føles godt. Litt tungt kanskje, men tålelig. Ikke noe du biter i deg fordi du må, men fordi du har lyst, fordi du kan.
Dette er det verdt å få med seg!

Så, for all del, tidseffektivt og hardt; det er kanskje bare 30 minutter som skal til. 
Men jeg vil herved slå et slag for og gjeninnføre kosetreninga. Den der du ikke bare lukker øynene, stålsetter deg og håper at det snart vil være over. Men den der du bare er, uten klokke, tid, forventning, pes. Her og nå. Så går du sikkert ikke ned 8 kg på 12 uker (eller var det omvendt?), du setter kanskje ikke ny pers på 10 km. 
Men du trener garantert igjen!



21 kommentarer:

  1. Det er helt sikkert mange som kjenner seg igjen i dette og føler seg truffet; heldigvis er ikke jeg en av dem! Jeg koser meg med treninga; også de øktene som jeg i forkant har gruet meg til (de hardeste øktene). Grunnen til det, tror jeg, er at jeg er rimelig laid back i forhold til mine sportslige mål. For meg er treninga og konkurransen målet, ikke resulatet i den andre enden; sluttiden er ikke viktig. Og da blir det ikke krampaktig viktig for meg å prestere på hver trening, hver uke, hver kokurranser osv. Jeg MÅ dermed heller ikke løpe "de grusomme" intervallene hver uke; jeg løper intervallene når jeg gidder og har tid, for jeg følger ikke et program som sier at jeg må. Og ei heller har jeg satt meg tidsspesifikke mål som tilsier at jeg må trene sånn eller slik for å nå dette målet. Og når sub-45 på mila eller "jeg skal ikke være dårligere enn de andre løpejentene" ikke er viktig for meg; ja da blir fokuset mitt å kose meg med treninga i øyeblikket. SÅNN er jeg og sånn er det ;-)

    Hva som er årsaken til at andre greier eller ikke greier å kose seg med treninga vet jeg ikke.... jeg vet bare hvordan jeg er skrudd. Så det hadde vært morsomt å høre hvilke tanker andre har om dette tema ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, kanskje noen vil føle seg "truffet", og dette skrives jo ikke med en fasit for hånd. Alle som trener må gjøre det ut av beste evne/ vilje. Men jeg tenker også at vi som trener regelmessig og leverandører a trening, samt media, har et ansvar til å meddele til de som ikke er en etablert del av herligheten, at det finnes ingen enkel vei til målet, og all trenger ikke nødvendigvis smake blod. Ny pers på mila er ikke det som skaper folkehelse, det gjør gode treningsvaner og hevrdagsmosjon, og det må være et orverordnet mål for alle!

      Slett
  2. "Først må du bli venn med treninga, gjøre den til en god vane og noe du har lyst til å ha i hverdagen, før du kan begynne å utfordre den, krangle og slåss litt". Amen og spikeren på hodet! Det er det mentale det står på, for at treningen skal bli noe man vil drive med resten av livet...

    Silja, for lenge, lenge siden, da du startet å trene (hvis du husker:)), så koste du deg kanskje ikke like mye? Jeg syntes ikke det var noe spesielt moro å løpe før jeg hadde gjort det kontinuerlig 5-6 måneders tid, og først da var jeg klar for å pushe meg litt innimellom også, uten å miste gleden ved det, for jeg visste jo at det ikke var vondt og kjipt hver gang :)
    Interessant tema og vinkling dette. Er nok mange godt trente som har trent seg "blind" på hva som funker for å frelse og holde på nye medlemmer på sentrene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Balansen mellom hårete mål og ambisjoner, og trene for treningens del er hårfin!

      Slett
  3. Vi er nok ulike! ;-) Det er selvsagt alltid tøft å starte å løpe (om det er etter år med skadeavbrekk eller om det er første gang i livet at man begynner med regelmessig løpetrening). Og det føles utvilsomt mye lettere etter noen måneder når man har kommet opp på et visst formnivå. Slik du beskriver det Marit så oppfatter jeg deg dit hen at det ikke ble moro før du hadde holdt på en stund, til du hadde lært deg å like aktiviteten og når du hadde fått rutine på ting. Sånn er det nok for mange! Jeg kan bare ikke huske et liv uten løping/trening/aktivitet som en del av mine rutiner.... og selv med mange års skadeavbrekk, hvor jeg ikke løp en meter, så var liksom trening en del av meg; løpinga sto bare på vent om du skjønner. Litt vanskelig å forklare.... ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner hva du mener.
      Men treningsbransjen er i utgangspunkt ikke "interessert" i de som allerede trener og har de gode vanene, de er ute etter sofasliterne. Og da mener jeg det er en feilslått strategi å formidle 30-minutter'n som den sanne vei.

      Slett
    2. Jeg forsto poenget ditt; jeg bare overførte det til mitt ståsted og svarte derfra ;-)

      Slett
  4. For meg blir fokuset til treningssentrene litt det samme som suppekurer og nutrilett. Snarveier til den perfekte kroppen. Bli lekker og sprek uten å ofre så mye. Selv om det her er snakk om virkelig hard trening, skal det ta kort tid, sånn at vi kan bruke resten av tiden til noe annet. Litt sånn: "jeg forventer effektivitet". Trening blir redusert til et nødvendig onde. Noe vi bør gjøre hvis vi vil se bra ut, selv om vi har lite tid. Mulig jeg er helt på bærtur?

    Jeg er veldig for kosetrening. Jeg er for trening for treningas skyld. Det er både behag og ubehag knyttet til alle former for trening. Harde økter gjør vondt, men det ligger mye godt i smerten. Mestringen jeg opplever når jeg overrasker meg selv, er en av mine sterkeste drivere. Jeg tror ikke jeg er spesielt masochistisk, men jeg vet at jeg er veldig glad i kroppen min. Jeg liker å bruke den og kjenne at den virker. Jeg blir frustrert når den ikke virker og lykkelig når jeg kjenner meg sterk. Jeg kunne aldri ha vært fonøyd med å redusere treninga mi til noen harde halvtimer i uka. Til det, er den en altfor stor og viktig del av livet mitt. Men jeg er kanskje ikke i målgruppa til treningssentrene?

    Et spennende innspill som ga meg litt å tenke på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja takk, begge deler (sitat Ole Brumm)

      Slett
  5. Men vil treningssentrene gjeninnføre kosetrening? Jeg opplever at mitt treningssenter stadig vekk presser inn flere harde, korte timer, og jeg tror slett ikke det bare er fordi medlemmene ønsker det. Nei, jo kortere tid hvert medlem bruker på senteret, jo flere medlemmer kan senteret skvise inn. Vel, meg er de i ferd med å skvise ut. Jeg er en så sjelden rase at jeg elsker å trene, og gjerne vil trene ofte og mye. Da nytter det ikke med puls-timer opp og i mente. Jada, jeg kan gå meg en tur i skogen for variasjonen sin skyld, og det gjør jeg da også. Mye. Men særlig nå på vinteren når mørket råder, hadde det vært godt å kunne trene flere timer på treningssenteret, men slik timeplanen deres ser ut, så er det vanskelig uten å ende opp som over- eller feiltrent. Spør du meg, kan jeg snart like gjerne kjøpe meg en spinningsykkel og lage mitt eget opplegg hjemme. Mye trening med variert intensitet og max en sykt-høy-puls-time i uka.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det vil nok treningssentre ikke, og det er greit; de driver business, og det må man ha respekt for. Men jeg mener de skyter seg selv i foten dersom fokuset blir 'fort og hardt', og ikke individeull tilpasning.
      Nå skal det være sagt at 'min' treningsskjede var tidlig ute med individuelt tilpassede treningsopplegg, der blodtrening bare er en del av en pakke, dersom det er formålstjenelig. Men jeg fastholder altså at skal gode vaner lages, og trening skal bli et livslangt forhold (medlemskap), så er nok ikke 30 minutters hardøkter veien å gå.

      Slett
  6. Jeg må også føye meg inn i rekken blant "de enige" her. Jeg mener, det er jo sånne ting som gjør at folk gir opp etter så kort tid. For de ønsker bare å bli ferdig med det de skal trene, og på den måten så vil de jo alltid mislike det de gjør (og heller aldri begynne å like det)...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tenkte på det, etter at innlegget var ferdig skrevet.
      Når jeg har løpt intervall(trent hardt) er jeg fornøyd, jeg har mestret, jeg er lettet. Men jeg er på langt nær så lykkelg som når jeg har latt kropp og hode flyte, vært tilstede der og da. Men det gjelder jo å finne en balanse, for man kan ikke bare 'flyte seg i form' heller....

      Slett
  7. Kloke ord.
    , men siden jeg ikke har løpt en meter sålangt i 2013 og allerede har nakkevondt av å grue meg til den førstøkta, som garantert kommer til å bestå av det de fleste kaller kosetrening - har jeg ikke så mye mer å si.
    Bortsett fra at jeg er enig i det som blir sagt om at man må ha nådd et visst nivå for å gjennomføre koseøkter. Tungtrent som jeg er er det fremdeles et diskusjonstema om hvor mange år det skal ta før jeg kommer dit.
    (mannen med ljåen har jeg aldri sett -)

    Godt Nyttår!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Man ser det man vil se?
      Godt nytt år!

      Slett
  8. Vel talt!! For meg er trening søken etter Zen. Jeg ønsker kun å se meg selv i øya og si at jeg trener x timer i uka, fordi jeg liker det. Bonus er at det er hälsosamt :)
    Jeg blir gjerne med på en 30-minutters nesten-infarkt-type økt, hvis jeg syntes det er moro, eller at det gjør godt, dog foretrekker jeg lengre økter fordi det er hodet som trenger hvile og fred, ikke mas og musikk jeg ikke liker.
    Er det dagen, så blir det hardt/intenst, men ikke pokker om jeg legger opp et skjema for hvordan jeg skal trene hver gang...

    SvarSlett
  9. Det er vel samfunnet idag, litt som skrevet lenger oppe. Vi forventer effektivitet, alt skal passe inn i en allerede veloppfyllt kalender. Ikke alle mennesker kan eller vil rydde plass til treningsøkter som strekker seg over timer, og det skal de heller ikke. Kort og hardt er jo tross alt bedre enn ingenting, men grunnlaget må være lagt for at man skal tåle det, og ønske og gjøre det igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Joa...men...det jeg mener er at "trenden" kanskje mest kun er en ny form for markedsføring. Jeg er pappa til 3 aktive unger (4-14 år), både kone & jeg er i krevende jobber, og vi har et hav av andre hobbyer, interesser og behov. Allikevel har vi ikke noe problem med å få tid til et par timer trening annenhver dag, faktisk så står det bare på viljestyrke/valg å ikke få inn 30min til en time daglig for oss begge (vi ser ikke så mye TV, dvs det hender vi ser barne-tv...)
      Hvis jeg skulle dra til treningssenteret mitt for å trene 30 minutter ville reisen + dusjing/pakking ta mer tid enn økta, selv om senteret er 5 min unna med bil og det er litt meningsløst for meg, uansett hvor hard den halvtimen er.
      Poenget mitt er kanskje at det er motivasjonen - hvorfor vi skal trene - som vi må kjenne på, og ikke skylde på tiden. De fancy programmene man kan være med på vil ikke bli et varig forhold hvis man ikke har treningsgleden :)

      Slett
  10. Når jeg trener for å kose meg, så føler jeg egentlig ikke at jeg trener. Noen ganger tar jeg turer i det fine være for sightseeing og for å lufte hunden, men det blir ikke ordentlig trening. Jeg sliter ikke så mye heller bruker lang ting og løper leeenge. det er slitet mitt. Det er det som gjør meg fornøydt, jeg liker å slite litt!!! Så suma summarum all trening er kosetrening, siden uansett alt gjør meg glad!

    SvarSlett
  11. Sååååå enig!! Den typen trening er dømt til å mislykkes (for de aller fleste). Du biter tennene sammen og holder ut en periode, men hvor lenge orker du å ha hat-trening foran deg hele tiden? Ferdig med en økt så gruer du deg til neste... Man må gjøre trening til en naturlig del av livet - noe man automatisk kalkulerer inn i ukesskjemaet. De fleste klarer å finne en time tre, fire ganger i uka for tradisjonell "ineffektiv?" og uvitenskapelig trening som man faktisk trives med. Det handler om prioritering og fleksibilitet, og da faktisk hovedsakelig egen fleksibilitet har jeg lært meg de siste årene.

    SvarSlett
  12. Folk må slutte å tro at ting kommer lettvint. The only place success comes before work, is in the dictionary:-)

    Stayere og de som evner å kose seg med treninga, er de som har jobbet med å få aktivitet inn som en daglig rutine (nesten-daglig-rutine, da) over lang, lang tid.

    Bra skrevet.

    SvarSlett