 |
| Ljanskollen, sett fra toppen(høsten 2010) |
Idag var anledningen der. Ingen regn, og en skikkelig ussel treningsøkt igår. Om 15 minutter på romaskin og 30 minutter core-trening i det hele tatt kan kalles for trening? Men da var det ingen grunn til å ikke kjøre på med all motorkraft idag.
Selve bakken er som en urskog, men på siden går en smal sti, som snor seg 280 meter oppover. Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er, men det er nok til å kjenne melkesyra langt ut i fingertuppene.
Etter en grei oppvarming og en testrunde, la jeg i vei oppover. Pustende, pesende og bannende, 1 min 53 sekunder senere sto jeg på toppen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å løpe 4 ganger, men så gikk innsatsen markant neover for hver runde. Og da ble det strafferunde!
Det er vanskelig å erindre eller beskrive følelsen i kropp og hode de siste 30-40 meterne.Om jeg i det hele tatt orket å tenke, var det vel en blanding av "fy f..., hvorfor har jeg vært så utrolig breial om det derre løpet" og " Kom'an, du må kline til helt til toppen! Kan ikke stoppe rett før målstreken." For det er jo det all sunn fornuft tilsier. Når systemet er så stint med melkesyre og holder på å stivne fullstendig, bør man stoppe. Legge seg ned, og gjerne gråte en skvett. Ikke snu nesa nedover, og gjøre det hele en gang til. Siste gang jeg nådde toppen hadde jeg et sterkt behov for å rive meg i det brysthåret jeg ikke har.
Den drøye kilometeren hjem igjen var tung. Beina var skjelvende geleklumper uten vilje eller kraft til å ta i.
Nå i etterkant kjenner jeg at de 25 aktive minuttene med trening var gull verdt. Og så lurer jeg på hvor bratt Oslos Bratteste egentlig er? På hvor godt forberedt mine konkurrenter er? Og på om PT-timen imorgen inneholder mye tung beinjobbing.
Har helt gitt opp den intervalltreninga jeg. Tiden strekker ikke til, og ikke motivasjonen heller. For det er, som du skriver, perioder underveis der man bare vil grine. Og man biter tenna sammen og gjør det igen -og igjen -og igjen. Det beste middelet mot selvpining og maskara under øynene er jo da selvfølgelig å droppe hele intervallskiten.
SvarSlettStå på du! Du er kjempeflink! Og kommer til å banke meg ned i serken i Oslos bratteste ;o)
Det er bratt:-) Det blir grusomt.
SvarSlettMeeeeeen, på toppen er alt glemt! Æresord
Det er bratt opp Wyller.... men du klarer deg fint opp der du!! Ingen tvil om det :-) Du løper bratt opp, så flater det litt ut og går nedover et kort strekke før siste stigning opp til mål. Nei, dette klare du fint, ingen fare!! ;-)
SvarSlettHuff og huff. Kjenner at lysten svinner litt hen. Uansett uaktuelt for meg i år. Det er nemlig noe som antakelig er enda vondere enn å løpe Oslos bratteste: Å løpe Oslos bratteste én uke etter maraton... Fantastisk bra jobbet da. De aller fleste ville nok kuttet én fremfor å gi seg selv en strafferunde. Det står det virkelig respekt av!! Dette fikser du såååå bra. (c:
SvarSlettDet kommer til å gå veldig bra! Klart det blir vondt, du som er så tøff kommer til å bite sammen tenna og fly oppover, uansett syre i låra. Jeg fikk nesten ikke sove flere netter etterpå i fjor, så støl var jeg... Men det er gøy! Jeg blir heller ikke med i år pga. maraton uka før og Fredrikstadmarka rundt uka etter, men hvis ikke hadde jeg garantert stilt. Gled deg, du!
SvarSlettSkrekk og gru! Denne konkurrenten er ikke så godt forberedt, men gleder seg allikevel. Ignorance is bliss! Håper å se deg på toppen :)
SvarSlettTakk for oppmuntrende ord. Og ja, det blir vel vondt underveis, men helt sikkert verdt det. Det er det hver gang:-D
SvarSlett