Den lille skriften

I Thailand har mølletrening virkelig nådd nye dimensjoner. Det har blitt i snitt 10 km 3 dager i uka. Men må man så må man. For å få tida til å gå, tenker jeg på de rareste ting. Og bet meg merke til følgende tekst på mølla.

Det er sånn standard frase, sikkert for å sikre produsenten fra søksmål herfra og derfra. Men ved nærmere ettertanke, har jeg alle disse "symptomene" i løpet av en løpeøkt.
Smerte, vel, det er vel å ta i litt, men et sterkt ubehag er vel ikke langt unna på de tøffeste intervall øktene. Svimmel og ør? Ja, ikke sånn at jeg jeg dundrer i veggen, men man får jo litt tunnelsyn etterhvert. Short of breath? Oh, yes, every time! Og det skulle vel bare mangle, no pain, no gain!?!

Men som psykiatrisk sykepleier må jeg stusse bittelitt over at det mentale er helt utelatt. Og det er jo der de fleste møter veggen. For det er kjedelig og ensformig å løpe på mølle. Ingen variasjon, samme utsikt, samme løype. Ingen fremdrift, annet enn på displayet. Det gjelder vekselvis å holde fokus og la tankene flyte. Sette seg små mål; en kilometer, og så en til. Og finne rare ting å fundere over...

En mølleøkt gjenstår, før retur til kalde Norge. Jeg gleder meg til å kunne puste inn frisk, kald luft.Løpe ute i bitende kulde. Ikke være klam og varm hele tiden.

PS. En fin måte å holde ut kilometer etter kilometer på mølla er musikk. Jeg pleier ikke å ha en spesiell powersong, men på siste økt gjorde "Sola skinner" med Jokke & Valentinerne susen. Den fikk meg til å tenke på norsk sommer, kald pils på et svaberg og mine første møter med min kjære Njaal.
Og dere, det går mot lysere og varmere tider. Hold ut. Løp og hold ut!