Inn i det ukjente

Anyone can run 20 miles. It is the next 6 that count.

-Barry Magee-

Lange langturer må til. Og en langtur må være den lengste langturen. I dag var det dags.

Jeg våknet til pøsregn. Flott! Morgenstress, barn til skole og barnehage. Snegle av gårde i meningsløs kø langs ring 3 på vei til Sognsvann. Rakk rendez-vous med S og Astrid med god margin. Klar, ferdig, løp.

These shoes are made for running. Hvordan står det til meg bena, tro?

Astrid har  løpt deler av traseen før,  og viste vei. I utgangspunktet skulle vi løpe tur -retur, men vi avtalte å gjøre opp status og evaluere etter 16 km. Jeg var litt spent, fordi jeg har hørt mye om de skumle bakkene fra Sognsvann mot Kikut. Og det var mye oppover, men Østmarka-jentene Anna og S er ikke lettskremte.

Kilometerne tikket av gårde, regnet hadde gitt seg og kroppen var med. Pulsen fyker opp i de bratteste kneikene, og jeg konsentrer meg om små, lette skritt. All kraft i fartsretning. Løfte blikket, få med de flotte omgivelsene. Man føler seg så uendelig liten når man kan skue over skog, så langt blikket kan nå.

S er bare en bitteliten prikk i den store skogen

Ved 16 km er det ca. 3 igjen til Kikut. Det blir rådslag. Vi har akkurat forsert en mektig, lang nedoverbakke. Skal vi snu og løpe samme veien tilbake. Eller fortsette til Kikut og løpe rundt. Følge Skogsmaraton- løypa, som vi er litt usikre på, og dessuten sanke noen flere kilometer enn planlagt. Astrid velger det første, Synne det andre. Og nøler. Den bakken frister virkelig ikke oppover. Men jeg vet jo ikke hva som venter heller. Men jeg tar sjansen, og S og jeg vinker "takk for turen" til Astrid.

På Kikut vat det en kort pit-stop, og gledelig kunne vi fortsette på relativt flat vei. Ved 23 km begynte jeg å kjenne på stive, slitne ben,  men på magisk vis klarer man alltids å fokusere på noe annet og fortsette å sette en for foran den andre. En Squeezy- energigelè gjorde også sitt. (Disse kan forøvrig anbefales da de er langt mer tyntflytende enn mange av sitt slag, og dermed mye lettere å få i seg. Porsjonspakningene er dog ikke så store. Den sære magen min tåler de greit.)

Ved Kobberhaughytta ble vi litt usikre på veien videre, men heldigvis var det åpent. Betjeningen kunne betrygge oss med at det var en mil til Sognsvann, først litt sti og deretter vei. Turgruppa som sto på trappa synes nok vi var litt gærne, da vi uttalte at vi hadde løpt i overkant av 26 km, og ikke nødvendigvis var ute etter den korteste veien tilnbake. Men de gærne har det godt!

På et punkt stilner praten. Vi trenger ikke snakke, begge vet hvordan den andre har det. Vi er der, i trappa på vei mot kjelleren. Det er fortsatt mange kilometer igjen. Men vi skal helt frem. Et eller annet sted har jeg mistet evnen til å fokusere både blikk og tanke. "Gubben og gamla sto og drog, og ikke fikk opp rota" krever ikke mye tankekraft, men den går fra 0 til 100. Jeg suger til meg duften av våt skog. S sier hun har veldig vond i bena. "Har du vondt i hendene?" spør jeg. Det kan hun avkrefte. "Så fokuser på de istedet" foreslår jeg. Og så finner vi punkter på kroppen som ikke er affektert. Toppen av hodet, nesetippen. Det stopper der.

Sognsvann. Jeg mener det alvorlig når jeg sier at jeg kunne tenkt meg et bad. Ikke fordi jeg er så varm, men fordi jeg vet at de hovne føttene og bena hadde hatt godt av iskaldt vann. Og samtidig som vi skimter de røde bygningene blipper klokka. 35 km. Noen kilometer inn i det ukjente. Fortsatt flere kilometer til mål. De skal forbli i twilight zone i noen uker til.

Og det er, igjen, det som er verst. Å stoppe. Kjenne etter. S må skynde seg, jeg kreker meg bort til kiosken og bestiller en cola. Vann har for lengst mistet sin effekt som tørsteslukker.

Hurra for vel gjennomført lang langtur!

Under 10 minutter etter ankomst til Sognsvann høljer det ned. I bilen skrur jeg opp både varmen og musikken. Jeg jubler, høyt. Nordmarka Skogsmaraton, du er ikke lenger noe skummelt, ukjent, uhåndterbart. Jeg er klar!

The body does not want you to do this. As you run, it tells you to stop but the mind must be strong. You always go too far for your body. You must handle the pain with strategy...It is not age; it is not diet. It is the will to succeed.

-Jacqueline Gareau-

Nye sko og andre snurrepiperier

Lørdagens lange langtur var en positiv opplevelse.


Sol fra skyfri himmel og godt selskap, fine, lette ben og utfordrende terreng. S ble jeg kjent med på langturen fra Hakadal. Vi ble venner på facebook, og vips, så har man en ny løpevenn. Gull!

Selve turen forløp fint. Mye opp, opp, opp gjorde sitt med tempo, men vi tok tida til hjelp og peste i kor i oppoverbakkene. Veldig greit når man løper såpass langt sammen at man er samstemt; kjipt å pese med tunga nede på knærne ved siden av en som kvitrer som en lerkefugl og tripper lett oppover de bratteste kneikene. Store deler av turen gikk på fine skogsveier, men i noen kilometer før Vangen stupte vi inn i skogen blant myr, røtter og steinrøys. Et fint mentalt avbrekk, men fokus må være på topp, dersom man skal unngå overtråkk.

Vel fremme på Vangen hadde vi en kort pit stop, fyllte på vann og slukte en energigel.
Ut fra Vangen ble vi plutselig litt usikre på veien, og ble dertil villedet av en syklist. Vi tok av feil ved et veikryss, og endte turen på Fjell i Enebakk, istedet for Krokhol. Godt mann og barn var mobile og kunne plukke opp to stykk slitne, men glade løpere. Ny distanserekord på 30.5 km for min del, og de siste kilometerne viste at jeg hadde en hel del mer sprut på lager. Oppløftende, men 11.5 km lenger er langt!

Men det vondeste er helt klart å stoppe og løpe! Og det er først når man stopper at man kjenner de små ondtene. For min del var det en mørbanka storetå og en diger blodblemme. Der og da ble Mizuno Wave Presicion avskrevet som maraton-sko.
(Her kommer en digresjon som eventuelle mannlige leser trygt kan hoppe over... men jeg tror at neglelakk faktisk må være alle løpe-jenters beste venn. Et så tragisk syn som langtur-tær skal du lete lenge etter. Det gjelder det å kamuflere så godt det går...)

Det førte til dagens shop-til-you-drop-while-you-should-be -at-job. 
Inn på Løplabbet før lunsjtid. Hæ? Kø? Jobber ikke folk? Komme med en kjapp og presis bestilling, prøve to par, ett par på mølla. Jeg tar disse, takk og hei!

Litt vel rask tenker du, men why change a winning team? Jeg stiftet bekjentskap med Brooks Ghost ifjor, og deretter har de ført meg gjennom mange langturer. Det er ikke magi, men det er trygt, stabilt, passe dempa og forhåpentligvis, blemmefritt. Jeg hørt nok skrekkhistorier om løse storetånegler til å kjøre safe...

Det ble en hel løpefri dag etter langturen, cycling på SATS på mandag og en ny løpetur på tirsdag. Hvor mange dager pause er forresten å anbefale etter langturer? Cycling fungerte forsåvidt fint, men jeg var fortsatt litt matt i bena på tirsdag. Kan jo ikke hvile meg i form heller...?

Idag ble det  4x 4 intervaller med SATS Running Club. Det går fremover, men det går ikke fort. Samme økta ifjor ble løpt med 4.20 min/km, mens idag råkjørte jeg første runde på 4.19 og flata ut på 4.25 de siste tre.
Men som jeg sier til deltakerne; form, farge, tempo og stil er sideordnet. Det viktigste er å komme seg ut og fremover, ut av komfortsona og ikke minst, være takknemlig for at man kan og klarer!