Mind games

Hjernen er underfundig. Den er noen ganger alene, andre ganger tom eller kanskje full av bomull. Så fint at den bare kan legges igjen hjemme på løpetur. Don't think, run liksom. Nu vel.

Min påstand er at det er hodet som er det aller viktigste når det kommer til å løpe. Ikke de dagene der alt flyter, der don't think, run faktisk funker. Dessverre, og heldigvis, er ikke alle løpeturer a walk in the park. For det er de øktene der hjernen spiller deg et puss, at jeg tror du blir en bedre løper.

Tenk tilbake på et 10 K løp. Med mindre du tok det som en joggetur, kjente du sikkert en gang mellom 6 og 8 km at 'dette gidder jeg f..n ikke mer. Kan jeg ikke bare gå litt? Ingen legger vel merke om jeg løper ut her og forsvinner inn i folkemengden?'
Det er hjernen din som sier til deg at nå er det veldig lurt å kul'n litt, du vil vel ikke kroppen din så vondt? Og denne trangen til bare å gå litt, den er enormt sterk. Noen ganger helt overveldende. Så tenk tilbake igjen? Hva gjorde at du ikke hørte på denne lille djevelen som satt på din skulder og lokket og lurte?

For min egen del er det enormt mye læring i de øktene der alt ikke går som smurt. De gangene jeg faktisk må kjempe litt. Og det er ikke nødvendigvis en fysisk kamp.

Ta for eksempel forrige søndag.

Barnevakt, uthvilt, flott vær, den spreke mannen min og meg, med Sørmarka for våre føtter. En tur under 2 mil, lett som en plett.
Etter 13 km så jeg mannen med ljåen glise mot meg bak trærne. Nå kommer jeg og tar deg! Men jeg kan ikke bryte, det er fortsatt noen kilometer til bilen, og barnevakten er sikkert utålmodig. Jeg trykker i meg en energi-gel og gjør en full body-scan. Føttene, de er greie. Ingen gnagsår, ingen blå tær. Leggene og lårene, check. Magen slår seg ikke vrang, og pusten er vel helt ok. Så hva er det da? Hva er det som gjør at jeg for hvert skritt må kjempe en intens kamp, kun etter en drøy time?
Er det ikke i kroppen, så må det sitte i hodet? Blinkskudd! Det var mine egne tanker som holdt på å sende meg nesegrus i grøfta. Så da gjelder det å sende positive signaler ut i systemet, overstyre sitt eget styringssenter. Tenke seg rask, spretten, sterk, spenstig. Og jeg vet ikke om det var den intense visualiseringen eller gel'en som gjorde susen, men det løsnet litt. I hvertfall såpass at jeg kom meg tilbake til bilen.

Her bare eksisterer jeg 

Jeg tenker at det er de øktene der jeg klarer å snu hodet, holdningen, jeg lærer aller mest av. Det er de som gjør det hele så gøy, men utfordrende. De som trigger meg til å fortsette.

Det har jeg kjent mye på nå som denne landkrabben skal lære seg å trives i det våte element. Å venne seg til å ha ansiktet mer under enn over vann har vært en enorm bøyg for meg. For hodet mitt forteller meg at jeg ikke får nok luft, I'll soon be sleeping with the fish. Jepp, på bunnen av Tøyenbadet faktisk. Det var først når jeg lærte å slappe av, og tenke på at dette går så fint atte, at det begynte å flyte. Og siden svømming for meg ikke er like automatisert som løping, må jeg jobbe hardt med tankene hver gang jeg entrer bassenget. Ikke bare for å terpe teknikk, men for å holde motet og fokuset oppe.

Noen ganger er kroppens signaler for sterke til å kunne settes en parantes rundt, og det er et sunnhetstegn. Men for det meste er det dette som gjelder:

Fra fjord til fjell, Oslostyle

Hverdagen sluker snart denne bloggen, men jeg velger å holde liv i den litt til, om ikke for annet så for å få ut noen tanker om årets to store treningsmål.

Nibbeløpet er fem uker unna. Europas hardeste halvmaraton, leser jeg. Ja, ja, jeg kommer til toppen. Om det blir løpende, joggende, gående eller krabbende gjenstår å se...
Løpevettregel nr. ?, legg aldri ut uforberedt, er noe jeg tar seriøst. Ikke bare fordi veien er målet. Visse ambisjoner har selv et anti-konkurransemenneske som meg. Og dessuten planlegger jeg å ha det allright både underveis, og ikke minst etterpå. Da må det trening til. Motbakker!

Hjemme fra stuevinduet kan jeg skue mot Holmenkollen og Tryvannstårnet, Oslos tak. I morges hang tåken tungt over Oslo, og avmarsj ble utsatt med en time grunnet kraftig regn. Altså, jeg er ingen værpingle og tåler å løpe i regnet, men nedfarten med sneglebanen blir særdeles kald og ubehagelig dersom alt fra ytterst til innerst er kliss klass.

For å sanke noen ekstra, sårt tiltrengte kilometer, toget Marit og jeg til Oslo S, og varmet opp langs Festningekaia og Frognerstranda. Marit er  maratonklar til Edinburgh om to uker, mens jeg knapt har løpt lenger enn 15 km siden oktober. Så jeg var litt skeptisk, men vi var begge litt seige i beina fra gårsdagens trening, og stilte nokså likt.

Fra Sjølyst begynte stigningen vi hadde beregnet til å være i overkant av 10 km. Ikke på langt nær det som venter oss i Geiranger, men man får tage det man haver.


Ved Holmenkollen stupte vi inn i tåka og regnet, samt et antall fortumlede russ på vei nedover fra treff. Ingen av oss er særlig godt bevandret oppe i åsen, så vi spurte to russejenter om det var langt igjen til Tryvannstårnet, noe de bekreftet med 'dritlangt'. For to fyllesyke, kebabgumlende russejenter er en drøy kilometer vel det da.

Vel på  toppen var tåken så tykk at Tryvannstårnet var umulig å se, den var dessuten omringet med gittergjerde.

Slipp meg frem, jeg vil ha et bilde!

Jeg er ingen motbakkeløper, og definitivt intet fartsmonster. Men jeg har god utholdende styrke, og jeg liker den jevne, trutte, seige jobbingen. Idag føltes dessuten kroppen lett og fin på vei oppover, så jeg er definitivt ved godt mot. Leggene får kjørt seg bra, og trenger litt mer systematisk styrketrening. Det var godt å komme opp på flata og få hælene ned i bakken igjen.

Turen skal trolig gjentas søndag 2.6., men da fra Skøyen. Jeg planlegger nemlig å rulle ned bakkene igjen til Øvre Smestaddammen, for å heie frem de unge og håpefulle i Smestaddammen rundt. Vil du være med, heng på!