Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

mandag 6. februar 2012

Innendørs langtur

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Men jaggu finnes det dårlig føre!
Snø og kulde gjør meg egentlig ingenting. Ull innerst, en god skalljakke og brodder løser de fleste utfordringer kong Vinter serverer oss løpere. Bortsett fra dette potetmel-fenomenet. Denne gråhvite massen som suger ut energien av både løpesteg-og lykke. Og når dagens værmelding ikke bare meldte om påfyll, men også en isende, sur vind, da var valget nokså opplagt for meg.

Det jeg nå deler er selvsagt super-duper-ultra hemmeligstemplet.
For dette fantastiske tilbudet Bislett stadion kan tilby må benyttes, i all stillhet. Ikke sånn at det blir for allment kjent og heller ikke slik at våre folkevalgte ser sitt snitt til nok en melkeku. For ja, det er gratis! Og det skulle bare mangle! Hvilke andre gratis muligheter for fysiske aktiviteter er det i denne byen? Marka, sier du? Hvem betaler for store deler av preparering og merking av løypene i marka? Det er medlemmene i Turistforeninga det.

Jeg har en treningstime i uka i arbeidstiden. Dermed kunne jeg stå klar til ukas langtur rett før kl. 15, og da var det slett ikke folksomt. 90 minutter var målet. Utstyrt med ny spilleliste og nye Sennheiser høretelefoner var jeg beredt. Uten selskap er musikk et must i denne kliniske løpetunnellen. For selv om det unektelig er en del morsomme ting å betrakte der inne, er det nokså monotont å løpe de 546 meterne, rundt og rundt og rundt og...

Terskelen for å trekke inn på Bislett er heldigvis lav. Og så lenge man forholder seg til riktig løperetning og høyre-regelen, ser det ut til at joggerne kan leve i skjønn forening med friidretsfolka. Jeg oppdaget forresten at hver gang jeg passerte det jeg kaller "friidrettssvingen", var jeg ekstra bevisst på teknikk. Som om de som terper på hekkeløp-teknikk har oppmerksomhet til en sluntrende mosjonist. Hofta ble nå ihvertfall skutt frem og armene gikk sågar i fartsretning, blikket hevet, lett på tå.

Det er lett å bli tid- og avstansdvill der inne. For å holde styr på rundene telte jeg ned, og kontrollregistrerte med klokka. Så litt irritert ble jeg over manglende telleferdigheter, da 35 runder viste seg å være 31. Men pytt, knappe 17 km med fraspark, i kort shorts, i februar.
Bislett, I'll be back!