Langt fra fantasi til virkelighet

Jeg har tatt turen vestover, til Stavanger. Og hva passer vel bedre, enn å kombinere familiebesøk med et lite halvmaraton?

3-sjøers løp går av stabelen lørdag 12.11.11. Dette er altså et halvmaraton rundt tre vann i Stavanger. Det er egentlig litt festlig at de kaller det for 3 sjøer, med tanke på at Stavanger faktisk er omgitt av fjord, og sånt sett er disse tre sjøene som plaskedammer å regne.

Løpet går stort sett på grus/ tursti , og er nokså kupert. Det er mange korte, men bratte bakker. Så dette er ikke en perse-løype, men en bra tur og en fin utfordring. Tror det er ca. 1000 forhåndspåmeldte, hvor av 40 % kvinner! Det er mot normalt i mosjonsløp.
Her ser du løypekartet

I kveld testet N og jeg deler av løypa, nemlig Stokkavannet. Det var svært folksomt rundt vannet; forståelig nok, ettersom det er en greit belyst løype, fint underlag og dessuten var det en flott kveld med måneskinn og vindstille.


Det er blitt lite med intervalltrening den siste tiden, og det merkes. Følelsen i hodet var at jeg beinfløy, var rask og lett i kroppen. Dette går jo bra og relativt uanstrengt , tenkte jeg. Og fort, ikke minst. Optimismen før lørdagens løp steg. Helt til jeg tittet på klokka. Så langt det kan være mellom  følelse og virkelighet! Det jeg antok var(under) 4.40 tempo, altså +-10 km fart, var langt unna gjennomsnitt fra Fredrikstad halvmaraton.Og ikke en gang der de beste transport-turene til og fra jobb er. Blææ! De korte, bratte bakkene dro også snittida kraftig ned. Jeg som  følte meg så smidig og sterk. I virkeligheten subbet jeg knapt med bena over bakken.

Uansett ble det en fin tur på drøye 12 km. Og i løpet av denne timen besluttet jeg det jeg så ofte har tenkt på. Denne halvmaraton skal klokka legges i lomma, og jeg skal kun løpe på følelse. Lytte til kroppen og dagsformen, og ikke henge meg opp i minutter og sekunder. Mane frem den gode følelsen, løpegleden. Lokke frem runners high. Og sånn sett avslutte løpesesongen 2011 med et smil om munnen!

Å løpe på måfå

Søndag uten planer = mulighet for langtur.
Njaal ville trene inne, så jeg så mitt snitt til å gjøre noe jeg ofte har tenkt på. Å bare løpe, uten noe mål og mening. Eller mening gir det alltid, langturer. Å sette en fot foran den andre, velge til høyre eller venstre i neste kryss, bare følge kroppen dit den tar meg. Avtalen var at N skulle trene 1 time for deretter å ringe meg, og plukke meg opp, hvor enn jeg da måtte befinne meg i Oslo og omegn.

Utgangspunktet for dagens tur var Hauketo. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så ligger Hauketo i en dump og for å komme enten hit eller dit, må man oppover. De første fem av dagens  18 kilometer førte meg opp til byens tak, Ekeberg. Det gikk sakte men sikkert, uanstrengt og lett i både ben og pust. Litt overraskende med tanke PT-time på fredag og 2 timer på SATS på lørdag. I ettertid ser jeg jo at de første kilometerne gikk så sakte som de aldri har gjort før, men hva gjør vel det, så lenge følelsen var god?

Vel oppe på Ekeberg, fant jeg ut at jeg skulle velge en ny vei nedover mot Oslo-gryta og da får man denne utsikten som belønning:

Fra litt tidligere i år

Visste du forresten at Edvard Munch sitt Skrik er inspirert av nettopp denne utsikten?

Sånt finner man ut når man tar seg tida til å se seg om.

Vel nede i byen fulgte jeg veien forbi Operaen, langs Vippetangen og ut forbi Aker Brygge. Passende var det en kar som vasket bilen der ute på kaia(!), så jeg kunne fylle på vannflaska. Trykket i meg en halv Maxim-gele, rett og slett i mangel av sukkerholdig drikke i heimen. Har nå funnet et triks for å slippe å fylle munnen med skvipet, nemlig og legge tuben langt inni munnen og således få geleen langt bak i svelget. Pju smaker det uansett.

Omtrent ved disse tider forventet jeg at Njaal skulle ringe, så jeg planla å løpe utover Frognerstranda og bli møtt av en varm bil sånn ca ved Sjølyst. Men det varte og rakk før noen ringte, og jeg kjente irritasjonen vokse (blodsukkeret synke). Etter 1 t og 25 minutter gravde jeg frem telefonen, og lekset opp mannen for dårlig disponering av tida. Da ble det en bitte liten omvei inn på Bygdøy, før jeg kunne skru av klokka ved passerte 18 km og 1 time 37 minutter.


En deilig langtur i godkjent tempo. I utgangspunktet er dette det tempo jeg tenker maraton kan fullføres i. Så bli det sikkert justert og rejustert i løpet av de neste 11 månedene...