På vei mot Oslo Bratteste (full av melkesyre og angst)

Ljanskollen, sett fra toppen(høsten 2010)

Her er den. Mitt middel på vei mot Oslos Bratteste. Jeg har tenkt tanken på å besøke denne lille slalombakken titt og ofte. Men det er så mye annet som frister. For skal man være helt dønn ærlig, så er bakkeløping grusomt. Grusomt tungt!

Idag var anledningen der. Ingen regn, og en skikkelig ussel treningsøkt igår. Om 15 minutter på romaskin og 30 minutter core-trening i det hele tatt kan kalles for trening? Men da var det ingen grunn til å ikke kjøre på med all motorkraft idag.

Selve bakken er som en urskog, men på siden går en smal sti, som snor seg 280 meter oppover. Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er, men det er nok til å kjenne melkesyra langt ut i fingertuppene.
Etter en grei oppvarming og en testrunde, la jeg i vei oppover. Pustende, pesende og bannende, 1 min 53 sekunder senere sto jeg på toppen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å løpe 4 ganger, men så gikk innsatsen markant neover for hver runde. Og da ble det strafferunde! 

Det er vanskelig å erindre eller beskrive følelsen i kropp og hode de siste 30-40 meterne.Om jeg i det hele tatt orket å tenke, var det vel en blanding av "fy f..., hvorfor har jeg vært så utrolig breial om det derre løpet" og " Kom'an, du må kline til helt til toppen! Kan ikke stoppe rett før målstreken." For det er jo det all sunn fornuft tilsier. Når systemet er så stint med melkesyre og holder på å stivne fullstendig, bør man stoppe. Legge seg ned, og gjerne gråte en skvett. Ikke snu nesa nedover, og gjøre det hele en gang til. Siste gang jeg nådde toppen hadde jeg et sterkt behov for å rive meg i det brysthåret jeg ikke har.
Den drøye kilometeren hjem igjen var tung. Beina var skjelvende geleklumper uten vilje eller kraft til å ta i. 

Nå i etterkant kjenner jeg at de 25 aktive minuttene med trening var gull verdt. Og så lurer jeg på hvor bratt  Oslos Bratteste egentlig er? På hvor godt forberedt mine konkurrenter er? Og på om PT-timen imorgen inneholder mye tung beinjobbing.

Første PT-time

På mandag hadde jeg min første (av foreløpig 6) PT-timer. Det er luksus på alle måter. Å stikke av hjemmefra rett før leggetid for barna, suse til freshe SATS Bislett og ha Stefan Oud til sin disposisjon i en hel time. Eller det var vel strengt tatt han som hadde meg til sin disposisjon; jeg var som ett barn på første skoledag, lydhør, ærbødig, full av iver og forventning.

(I et lite parantes kan jeg jo legge til at en PT også er luksus når det kommer til det økonomiske, selv med litt rabatt. Jeg kan selvfølgelig rettferdiggjøre det i det uendelige. Jeg har ikke brukt penger på trening, unntatt utstyr og noen kurs i ny og ne, i så og si hele mitt voksne liv. 6 timer PT er heller ikke så veldig mye dyrere enn en tur til frisøren (ja, jeg har langt hår som må farges, klippes og stripes). Jeg jobber og sliter, trening er min eneste hobby. Jeg fortjener dette. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det kostbart og ikke forenlig med et vanlig småbarnsfamiliebudsjett!)

Vel, nok om dette hintet til arbeidsgiver om et absolutt påkrevd lønnsopprykk.

Stefan og jeg hadde en svært uhøytidelig samtale rundt forventningene og målet med disse timene. Dette skjedde vel og merke på en sosial tilstelning der jeg drakk hvitvin som tørstedrikk, mens han var kjørbar.  Men jeg fikk formidlet at jeg ønsket å bli glad i styrketrening. Ikke pumpe jern, jeg har all den biceps jeg trenger. Funskjonelle øvelser, som gir mye på kort tid. Som kan omsettes til løping, sykling og svømming. (Og som forvandler rumpa mi til en spretten, snedig sak. Sa jeg virkelig det??)

Stefan var, som forventet, godt forberedt, og introduserte meg til en del øvelser, som han betegnende kalte for atletiske. Moderat belastning, mye fokus på stabilitet, funksjonalitet og core-styrke.  For å nevne noen var det:

• Gående, dype utfall med vektskive på strake armer over hodet

• Ulike varianter av planken, i 15 sekunder pr. posisjon

• Armhevinger mellom to step-kasser

Og en hel del annet, som jeg verken vet navnet på eller gidder å beskrive, da det var, som bestilt, mye på kort tid. Neste gang kan jeg legge ut en liten filmsnutt.

Om jeg ble sliten? Ja, men ikke helt pumpa. Om jeg kjente det? Ja, jeg er støl i magen idag,  på 3. dagen. Er det noe jeg kan omsette til egentrening? Det tror jeg, vanskelig å si etter en gang. Og om jeg gleder meg til mandag? JA!

Au, au, au!

Ellers er jeg godt i gang med SATS Running Club på tirsdager på SATS Kampen. Det er variasjon over intervaller fra gang til gang. Denne tirsdagen trosset vi pøsregn, og løp kortintervaller etterfulgt av korte bakkedrag. Deilig å presse seg i selskap med andre, enda bedre med en varm dusj og påfølgende yoga. I love my job!

Løpeuka er fortsatt ung. Idag ble det transporttur hjem fra jobb med Marit. Hun ville nok løpe, jeg trengte å skravle; vi fikk helt klart gjort begge deler. Imorgen skal jeg teste ut deler av Oslo halvmaraton-løypa før fest med jobben og på søndag skal jeg søke å holde følge med min kjære på en kjapp tur på landet.