Siden lørdagsformiddagen ble tilbragt på SATS med både Power step og Cycling, var 10 km helt uaktuelt. Men 5 km er ikke så avskrekkende, noen og 20 minutter skal man alltids klare.
Jeg fikk etteranmeldt meg i formiddag, og kunne konstatere at den forgjettede goodiebaggen ikke er noe å trakte etter. Bare fordi det er et jenteløp, så setter ikke jeg så veldig stor pris på tamponger og intimsåpe!T-skjorta fikk jeg heller ikke rasket med meg, det var lang kø av muntre damer før meg, og jeg måtte hjem og hurtigrestituere. Tre svære blingser med müslibrød og et lite kvarter i vater gjør susen.
I bilen på vei til Sofienbergparken slå den meg som en knyttneve rett i magen! Nervøsiteten kommer brått og uventet, og idag var jeg rett og slett kvalm. Da hjalp det godt å se Marit og få tankene over på noe annet. Og det var sannelig tilfelle der jeg bare måtte tisse, og doen i parken var fylt til randen. Døra ville ikke gå igjen, så 4-5 jenter måtte danne et levende skjold for de tiisetrengte. Da lo jeg godt, der jeg satt med buksa ned på knærne.
Marit og jeg tok en spansk èn, og sneik oss over sperringene og ganske langt foran i feltet. Speidet etter kjente, og skimtet såvidt Silja før det bar avsted. Jeg var ikke voldsomt godt oppvarmet, men kom raskt inn i et jevnt tempo. Løypa gikk gjennom Rodeløkkas små gater, og det var tidvis litt vanskelig å skjønne hvor man skulle. Løypevertene var middels lite interesserte unggutter, så her har arrangøren et stort bedringspotensiale.
Rundt 1.5 km var det en lang bakke, og etter litt positivt, men strengt selvsnakk klarte jeg å passere en løper. Deretter lå det en dame og pustet meg i nakken, og halvveis ba jeg henne rett og slett om å dra litt. Det gjorde hun villig, og fikk en luke på 15-20 meter. Etterpå takket hun meg for at jeg hadde dratt henne så lenge. Ditto takk!
Ganske fort skjønte jeg at idag var dagen til å kjøre det helt ut. Alt stemte, og selv om pusten var tung, klarte jeg å holde fokus og gjentok go hard or go home inni hodet. Det ante meg at løypa ikke ville være fullt 5 km, og da vi svinge inn mot parken, var det bare å knalle på.
En eller annen gang der på gresset, mens jeg hørte sønnen min heie for harde livet, skjønte jeg at jeg faktisk kom til å komme inn som nr. 3. Og for et rush det var å passere målstreken, uten å være falleferdig, men full av adrenalin, endorfiner, forvirring og lykke.
 |
| Nesten litt euforisk? |
Drit i plasseringa, jeg persa på 5 km så det sang! Den offisielle tida ble 20.10, men Garmin viste kun 4760 meter. Omregnet fra siste kilometers gjennomsnittstid ville fulle 5000 meter vært unnagjort på 21.22. Og det er langt over 1 minutt under pers fra tredemølla. Jeg var så lykkelig at jeg nesten begynte å gråte. Herremin! Stakkers Silja som jeg kastet meg over der hun kom sprintende inn med Marit rett i hælene. Husker ikke hva jeg sa, sikkert bare vrøvvel, men det var storveis jobba der i gården også. Og Silja sørget for at goodiebaggen fra løpet steg mange hakk, med miniprodukter fra Cliniderm. Thanx!
Hyggelig å få hisl på Treningscamp Siri også, som gjorde comeback etter fødsel.
 |
| På scenen som nr. 3 i 5 km's løpet, hørte ikke et pøck av det fyren sa... |
