Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

lørdag 30. november 2013

Bråstopp!!!

Høsten er en kjip og mørk årstid for mange, men jeg liker høsten! Særlig når den har vært så klar og tørr som i år. Det har vært duket for mange fine løpeturer, både på vei og i skogen. Zola er blitt en fast følgesvenn i skogen, og løper nå 'fot' når vi møter andre folk. Jeg liker nemlig svært dårlig andres hunder hoppende rundt mine ben, og da skal jeg sørge for at de jeg møter, slipper å få hjertet i halsen av en nokså stor, sprellende, logrende hund i fullt firsprang.
Dette er ikke Zola, men du skjønner tegninga. Lydighet er en must!

Jeg hadde en klar målsetning om å øke antall kilometer i løpet av denne høsten. Rett og slett fordi jeg har lyst og anledning, men også fordi jeg tror at denne basen vil utgjøre en solid grunnmur til våren og sommeren. I september, oktober og november har jeg tilbakelagt henholdsvis 188, 213 og 232 km. I oktober trente jeg også en del styrke, og er så smått i gang med svømming igjen (det er en sorgens kapittel, mer om det en annen gang ). 

Men alle gode ting må ta en slutt? Denne siste november-uka var håpet om en ny all time high i sikte. På onsdag følte jeg meg litt sliten i hodet, men en løpedate er en løpedate, og når har jeg angret en løpetur jeg faktisk tok? Ut i flerfoldige plussgrader og fønvind, pent og rolig sammen med en venninne.

Dunkel belysning på gangstiene, og foran meg registrerer jeg en rund, mellomstor stein. Den må jeg unngå. Tråkker rett på, steinen ruller og ankelen følger etter. AUSCH! Jeg har aldri vrikket benet på den måten før, og den satt! Etter noen minutter med syting og halting, og min bekymrede venninne (1/3 av min kroppsmasse) lurte på om hun måtte ta meg i brannmannsgrep hele veien hjem. Neida, dette går bra, og jeg luntet den lengste  veien hjem. Kronidiot!

Vel hjemme, kom den fornuftige sykepleieren i meg omsider frem og det ble R I K E etter alle kunstens regler. Ro, is, kompresjon og elevasjon. En ispose, eller frosne grønnsaker for den saks skyld, og en kompresjonsbandasje er noe ethvert hjem med aktive mennesker bør ha liggende!

Nå, 3 dager senere, er utsiden av ankelen hoven og misfarget, men jeg klarer å belaste foten. Det er surt, men ikke verdens ende. Hadde vært verre dersom det var en overbelastning, for da hadde jeg gjort ukloke valg og ikke lyttet til kroppen. Men akutte skader kan man aldri helgardere seg mot. Dessuten er det bare november og fortsatt 12-13 uker til halvmaraton i Paris, jeg er ikke alvorlig skadet og jeg har bunnsolide ankler etter mange turer i terreng og utallige tåhev. Veien tilbake i løpesko blir nok ikke altfor lang, men det er en fordel å ha litt is i magen. Dessuten har jeg nå en utmerket anledning til å lese til to nært forestående eksamener. For det er klart at økt antall tid i løpesko må gå på bekostning av noe annet ;-)
Er ikke helt stødig i bandasjering lenger, men det duger

4 kommentarer:

  1. Med den flotte høsten vi har hatt i år har det virkelig vært forhold for å sanke kilometer - så jeg er helt enig med deg: det har virkelig vært duket for mange fine høstturer og vi har ikke hatt noe å klage på! Surt at du avsluttet november med overtåkk men som du sier: akutte skader kan man liksom ikke lastes for! Noen dager med ro og hvile skader ingen så jeg tror du kommer tilbake med masse overskudd - ja - jeg ser for meg deg litt sånn som bildet av "Zola" som du la ut her ;-)

    God bedring!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, Zoalen i meg er i ferd med å våkne!

      Slett
  2. Først - løpe fot i skogen = respect, det var hundetreneren sin det.
    Det skal sies at forrige gang vi møtte en mann i skogen og jeg var langt inne i lydboka og full fokus på steiner (du ser jo hvordan det går, holdt på brekke begge beina pga kongle på gåtur igår) , ble jeg bodyblocket av beiste og stupte nesten ned i elva. Han kastet seg foran meg, slik at jeg måtte stoppe og stilte seg opp ved siden av, mens han småbjeffet på mannen - her takler vi verden sammen lizm og alt er farlig før matmor-dårlig-trener sier det er ok.
    God, god bedring til deg og ankelen og ut i svømmebassenget med deg!
    Høsten er best - og denne har vært (er minus vind) fantastisk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet ikke om det eier eller bikkja, men hun er veldig knytta til familien og vil gjøre oss til lags. Dessuten er hun en av de som kan lett kjøpes med godbiter ;-)
      Har hatt noen sånne nær døden-opplevelser jeg også, der den hersens hunden bråstopper rett foran meg. Noen ganger har jeg nesten hoppet splitt-hopp over, glad det ikke er en Grand Danois vi fikk...

      Slett