Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

torsdag 3. oktober 2013

Oslos Bratteste 2013 - evig tro, i motgang og i medgang?

Dette innlegget kommer sent. Etter Oslos Bratteste pakket vi nemlig bilen og duret opp på hytta på Røros. Langt unna Wifi, og også et stykke unna den bitre ettersmaken. Kanskje greit at jeg skriver dette post mortem, det føles ihvertfall sånn, på mange måter.

I 2011 ble Oslos Bratteste en gedigen opptur, og jeg mente i forkant av årets løp at formen, og viljen, var på høyde med 2011. Faktisk har jeg trent mer bakker i år. Til og med et testløp i OB-løypa som ga meg blod på tann. Tida, og den positive opplevelsen fra 2011 var absolutt mulig å gjenkalle.

Men så kom det et virus, et bittlite virus, eller en bakterie. Den satt seg i halsen, og fikk meg til å tvile.

Uansett, når dagen kom, var jeg klar! Gode forhold i bakken, passe temperatur, mange mennesker gjorde sitt for at dette skulle bli en fest. Litt betuttet ble jeg når jeg innså at jeg hadde meldt meg på puljen < 23 minutter= eliteklassen. Det var helt uaktuelt, vel hadde jeg ambisjoner, men de innebar ikke å komme kravlende opp bakken når arrangørene hadde begynt å pakke sammen. Så jeg satset på den første felles-starten kl. 12, etter å hilst på diverse spente konkurrenter. Nervøs latter og overaktiv blære; alt var som det pleier før et løp.

Godt oppvarmet stilte jeg meg langt frem i det store kvinnefeltet, slo meg i solar plexus og manet frem fighteren i meg. Det trengs nemlig ikke bare positivt selvsnakk, men også litt spisse albuer opp den første kneika, siden alle ønsker å ta minste motstands vei, det smale opptråkkede stien.




Opp den første og bratteste delen, gikk det greit. Jeg kom inn en god rytme, følte meg sterk og konsentrerte meg om å kjøre mitt løp. Det er så tungt og bratt at følelsen vanskelig lar seg beskrive. Men det går oppover, sakte men sikkert.

Etterhvert 'flater' det litt ut, og det går også noe nedover. Her gjelder det å slippe seg med tyngdekraften og hente seg inn før den siste stigningen. Som vanlig ble jeg forbiløpt av mange av de som jeg hadde passert i oppoverbakken. Men jeg var fortsatt ved godt mot, det er jo motbakker jeg takler best.

Et sted på de siste 700 meterne endret det seg. Holdningen og viljen var det ingenting i veien med. Jeg var klar for å kjempe. Kroppen ville bare ikke. Pusten rev i brystet, bena klarte ikke å løpe. Det nyttet ikke å mane frem verken det ene eller det andre kraftuttrykket.
Prøver å skvise ut det siste

Jeg husker ikke om jeg faktisk klarte å løpe, eller simulere noe som kan minne om løpeaktige bevegelser, opp den siste kneika. Det var bare vondt. Over målstreken segnet jeg om på bakken, og ble liggende. I etterkant har jeg sett både bilder og video fra målområdet, og det er mye smerte å se. Komisk egentlig, dette gjør vi helt av fri vilje, år etter år, og når det kommer litt på avstand, så var det kanskje ikke så ille likevel?
Det siste stemmer dårlig for min del.
Jeg synes dette bildet, tatt av min snille storesøster og barnevakt, beskriver det hele for min del. Og dette er sikkert 5 minutter etter målpassering...

Jeg orket ikke å heie på mine venninner på vei inn mot mål, men strenet rundt som en hodeløs høne på jakt etter ikke vet jeg hva. Så ble jeg hooket opp av mine Sats- venninner og co. som hadde fått med seg en Aftenposten-journalist til å bevitne det hele. Det går ikke an å være i dårlig humør med denne spreke, uhøytidelige gjengen.
Til ære for media. Hun med hårbøyle til høyre for meg vant hele mosjonistklassen for damer. Respekt! Og absolutt noe å feire!
Den vonde følelsen i brystet ga litt slipp, og jeg klarte å nyte følelsen av å være på toppen, og det på en helt respektabel tid, 23.55 (arrangøren påstår 23.58, men de 3 sekundene gir jeg meg ikke på!) 

Likevel var, og er, jeg ikke fornøyd. Tida er over 40 sekunder dårligere enn i 2011. Og jeg kan skylde på en gryende forkjølelse, alder eller en annen utenforliggende faktor. Men det gjør jeg ikke. For det hjelper ikke.
Jeg er barnslig sur. Muggen faktisk.
Tross flotte feriedager på hytta, der jeg med friskt pågangsmot strartet 'løpe-hver-morge-før-frokost-prosjektet'. Det havarerte i Kleenex, Halslinser, forhøyet kroppstemperatur og bihuler fulle av grums. Så nå sitter jeg her da, hjemme fra jobb, og føler mismotet bre seg. Hva fikk jeg egentlig til i 2013 av de mål jeg hadde satt meg? Hytteplan - 15 dager, ny pers på mila, flakser ut av rekkevidde.
Hvordan takler jeg motgang, når jeg ikke kan løpe fra den?



6 kommentarer:

  1. Ingen grunn til å henge med nebbet vel Anna - jeg er sikker på det er umulig å ikke finne en eneste "seier" i sesongen så langt! Av og til må man lete med lommelykt og forstørrelsesglass, mens andre ganger trenger man bare å se det litt utenfra - så skinner den ene seier etter den andre i mot deg. La meg hjelpe deg i gang: Nibbeløpet! Forbedring fra 2012: 1.5 min på Oslo Tri, nesten 2.5 in på SkiLøpet
    Desstuen er jo ikke sesongen over:-) 3. oktober liksom, hav av tid!

    Som om ikke det var nok - Anna, du er forbilde med mange jern i ilden og fin variasjon i treninga!
    Låv ju:-) Siri juger aldri

    SvarSlett
    Svar
    1. Smask til deg Siri! Jeg har lett med lupe og fant ut at jeg løp de siste 6-700 meterne i OB raskere i år enn i 2011. Det er da enda noe ;-)

      Slett
  2. 40 sec liksomt det er ingenting, jeg teller ikke sec i det hele tatt! Du ser sliten ut på bilder, men samtidig ser det ut at du hadde det gøy i hvertfall etterpå. Jeg hater bakker selv så hatten av for alle som gidder motbakkkeløp. Gratulerer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sliten ja, det var vel bare forbokstaven. men etterpå er det jo moro da. Må slutte å være så innmari opphengt i minutter og sekunder. Det er jo det å komme i mål som er poenget, egentlig ikke hvor fort. Ihvertfall nesten...

      Slett
  3. Sutre gjerne, men ikke lenge - det er du altfor rå til. Dessuten smaker oppturene ekstra godt når man har hatt noen nedturer på veien (snakker av meget fersk erfaring). Mener å ha lest et sted at forbedring går i etapper, og at det er ikke er uvanlig at man forbedrer seg i rykk og tar nye perser annet hvert år. 2014 blir året sitt det... (c;

    SvarSlett