Anna + Ingrid Kristiansen, BFF?

Ingrid Kristiansen trenger ingen introduksjon. Jeg så henne live for første gang i SkiLøpet der hun lekende lett trippet forbi meg vel 4 kilometer ut i løpet. Etterpå nikket jeg anerkjennende når hun snakket om hvor opprømt og begeistret hun ble når hun opplevde løpeglede, ikke bare jag etter tid og prestasjon. Det er klart, har du vært verdensmester, trenger du aldri mer å bevise noe for noen. Men min treningsfilosofi, om jeg har noe sånt da, er jo akkurat det. Fysisk aktivitet skal være drevet av lyst, glede og opplevelser. Når denne indre drivkraften møter en personlig bestenotering eller opplevelsen av å være i flytsonen, er det få ting som kan måle seg med #den følelsen.

Jeg visste at Ingrid driver løpegrupper, men etter å ha lest litt på hennes hjemmeside og på div blogger, fant jef ut at hun også tilbyr personlige løpetimer. I 2010 testet jeg VO2 max, men den testen ga meg egentlig ikke mer enn et tall og en makspuls. Hos Ingrid kunne jeg kanskje få noe mer konkret å jobbe med, nå som jeg famler rundt i høstmørket og ikke helt vet hvilken vei jeg skal velge.

Så idag troppet jeg opp hjemme hos løpedronninga og ble møtt av en sprudlende, skravlete dame; en sånn som praten sitter løst med. Puh! Jeg var nemlig ganske spent. Ydmyk og spent. Og det var veldig moro å løpe der, på hennes løpemaskin, og se på bilder av Ingrid, og Grete, fra ulike løp og premieseremonier. Det i seg selv var veldig inspirerende. Damen visste også hva hun skulle si når, og hvilke knapper hun skulle trykke på for å få meg til å skvise ut litt ekstra.

To dronninger. Bilde: W. Mikkelsen/ Dagbladet

Selve økta startet med 5 min oppvarming, og deretter 5 minutters bolker i 5.30- 4.30- 5.30- 4.20 - 5.30 -4.10- tempo. Ingrid fulgte pulsen min, og kom med tips og råd i forhold til løpeteknikk: holdning, fotisett, armbruk. De 5 minuttene i 4.10- tempo er ikke akkurat daglig kost for meg, men heldigvis endte jeg ikke som en våt kladd på veggen bak mølla. Og nok en gang fikk jeg bevis på at det mentale har utrolig mye å si! Pulsmessig var jeg 4-5 slag unna makspuls, så da var det helt greit å skru ned tempo til skravelfart og runde mila i lett jogg.

Så, hva fikk jeg ut av det? Ingenting jeg egentlig ikke visste  fra før. Ikke har jeg tenkt å avsløre alt her heller, du får heller bestille en time selv :-)

Men noe kan jeg dele :

*De rolige langturene må gå enda roligere for seg. Det er lett å tro at man ligger i sone 1, men i realiteten peser man avgårde i sone 2-3 og får bare lapskaus. Dermed finnes ikke overskuddet til intervalløktene, og kvaliteten forringes. Det igjen betyr at man enten blir umotivert fordi fremgangen stagnerer eller uteblir, eller at man bruker unødvendig mye tid, kvantitet, fremfor kvalitet. Og siden jeg ikke har ubegrenset med tid og ganske konkrete mål jeg ønsker å nå, bør valget være lett. Men enkelt? Absolutt ikke! Når Ingrid presenterte pulssoner langturene burde ligge i, protesterte jeg så høylytt jeg turte...inni meg. Når jeg regner på det nå, så snakker vi jo om å ligge godt under 80%. Det blir utvilsomt en utfordring!
*Mølla er min venn. Noen ganger er det greit å ty til mølla. Bakker er vel og bra, men noen ganger så skal det rett og slett løpes fast forward , og det kan være lettest å få til på en mølle.
* Noen ganger er det fint å legge fra seg klokke og pulsmåler. Men ikke på kvalitetsøkter. Og for min del, ikke på de rolige langturene heller...
* Glem forfot, bakfot, mellomfot...for å bli god til å løpe, må du...LØPE. Punktum.

....og mye, mye mer. Nå venter jeg spent på en mail med litt mer detaljer og forslag til ulike økter.

Og som om ikke tilbud om både dusj og lånehåndkle var nok, fikk jeg også en finfin teknisk løpetrøye

Ja, ja, så blir det gratis reklame, men jeg har reklamert for værre...

Så hva skal jeg gjøre videre med denne nyervervede entusiasme og kunnskap, som jeg i utgangspunktet besittet fra før? Jo, jeg skal gjemme den i en skuff og ta den frem en gang i desember. Frem til det, skal jeg koseløpe, transportjogge, sprinte bakker og trave i skauen, alt etter hva hjertet, hodet og humøret tilsier. Nye planer og mål for 2014 er under utforming, og struktur i treningen kommer tidsnok.

Stengt for sesongen. Velkommen igjen neste år

Helt siden forrige blogginnlegg har jeg vært syk. Ikke akutt eller kristisk, men hanglete og småpjusk. Klam og varm i bølger, piggtråd i halsen, ubekreftede og ondsinnede rapporter om snorking og tilløp til panikk når tilgang til Kleenex har oversteget en armlengdes avstand. Hva er dette? Glem jernErna, det er jo jernAnna, Annamann som gjelder. I min verden eksisterer ikke sykdom. Når svineinfluensaen herjet for noen år siden, var jeg last woman standing. Ikke engang myggen vil ha mitt blod laget av ramsalt badstusvette og sisu.

Og det er kanskje det som er problemet, at jeg ikke blir sånn 'orntli syk. Etter noen dager med feber, har jeg bare ikke vært helt tipp topp. Dermed blir aktivitets- og energinivået skrudd ned, men jeg evner virkelig ikke å sitte stille. Så det har blitt noen tafatte løpeturer. Håpet har vært lysegrønt...

Utsikt fra Høgevard, Norefjell. 22 strabasiøse km, vel verdt turen

Men det har jo kanskje ikke vært så lurt? Igår tenkte jeg at tre uker får være nok og fikk audiens hos fastlegen. Det endre med 10 dagers antibiotikakur. På vei ut døra stilte jeg spørsmålet som jeg de siste dagene har visst svaret på. Om det var en god idè å delta i løp til helga? Sa hun med resepten i den ene og nesesprayen i den andre hånda. Legen så på meg. Lenge. Han har vært min fastlege i sikkert 15 år, og selv uten sykdom, har det blitt en del konsultasjoner. Han kjenner meg. Og blikket hans fortalte mer en tusen ord om hvor latterlig den idéen var.

Så da blir det sånn da. Hytteplan fra sidelinja. Jippi!  Hvor gøy er det liksom? Dritgøy å stå der i bakken og skrike seg hes med en bolle i hånda, når man bare har lyst til å løpe selv. Jeg kan selvsagt delta og gi 75 %, men det ligger et press rundt Hytteplan, det er perseløypa. Slutten av sesongen. Testamentet. Nytter ikke med noen unnskyldninger da. 45.51 skulle bli til 45. og noe- og -tredve. Kanskje til og med noe- og -tyve. Og den tror jeg at jeg vet at jeg hadde  inne en måned siden. Lett å si nå som det ikke blir noe av.

Etter Hytteplan 2011. Det etterpå kan jeg alltids få med meg. Men man må jo yte for å nyte

Så jeg skalker for lukene og spikrer lokket igjen. Sesongen 2013 erklæres herved for avsluttet. Jeg tror jeg feirer det med en løpe...nei unnskyld doktor'n... en joggetur.

Noen høydepunkter som trøster en sår nese:

Nibbeløpet, fra fjord til fjell. 21 km motbakke. Jeg kom meg til topps ...

...og det med godt selskap. Mange fine turer med Marit både før og etter

Oslo Triathlon. Dobler distansen i 2014

Så mange, fine turer sommeren 2013, som ingen ende ville ta

Oslos Bratteste 2013 - evig tro, i motgang og i medgang?

Dette innlegget kommer sent. Etter Oslos Bratteste pakket vi nemlig bilen og duret opp på hytta på Røros. Langt unna Wifi, og også et stykke unna den bitre ettersmaken. Kanskje greit at jeg skriver dette post mortem, det føles ihvertfall sånn, på mange måter.

I 2011 ble Oslos Bratteste en gedigen opptur, og jeg mente i forkant av årets løp at formen, og viljen, var på høyde med 2011. Faktisk har jeg trent mer bakker i år. Til og med et testløp i OB-løypa som ga meg blod på tann. Tida, og den positive opplevelsen fra 2011 var absolutt mulig å gjenkalle.

Men så kom det et virus, et bittlite virus, eller en bakterie. Den satt seg i halsen, og fikk meg til å tvile.

Uansett, når dagen kom, var jeg klar! Gode forhold i bakken, passe temperatur, mange mennesker gjorde sitt for at dette skulle bli en fest. Litt betuttet ble jeg når jeg innså at jeg hadde meldt meg på puljen < 23 minutter= eliteklassen. Det var helt uaktuelt, vel hadde jeg ambisjoner, men de innebar ikke å komme kravlende opp bakken når arrangørene hadde begynt å pakke sammen. Så jeg satset på den første felles-starten kl. 12, etter å hilst på diverse spente konkurrenter. Nervøs latter og overaktiv blære; alt var som det pleier før et løp.

Godt oppvarmet stilte jeg meg langt frem i det store kvinnefeltet, slo meg i solar plexus og manet frem fighteren i meg. Det trengs nemlig ikke bare positivt selvsnakk, men også litt spisse albuer opp den første kneika, siden alle ønsker å ta minste motstands vei, det smale opptråkkede stien.

Opp den første og bratteste delen, gikk det greit. Jeg kom inn en god rytme, følte meg sterk og konsentrerte meg om å kjøre mitt løp. Det er så tungt og bratt at følelsen vanskelig lar seg beskrive. Men det går oppover, sakte men sikkert.

Etterhvert 'flater' det litt ut, og det går også noe nedover. Her gjelder det å slippe seg med tyngdekraften og hente seg inn før den siste stigningen. Som vanlig ble jeg forbiløpt av mange av de som jeg hadde passert i oppoverbakken. Men jeg var fortsatt ved godt mot, det er jo motbakker jeg takler best.

Et sted på de siste 700 meterne endret det seg. Holdningen og viljen var det ingenting i veien med. Jeg var klar for å kjempe. Kroppen ville bare ikke. Pusten rev i brystet, bena klarte ikke å løpe. Det nyttet ikke å mane frem verken det ene eller det andre kraftuttrykket.

Prøver å skvise ut det siste

Jeg husker ikke om jeg faktisk klarte å løpe, eller simulere noe som kan minne om løpeaktige bevegelser, opp den siste kneika. Det var bare vondt. Over målstreken segnet jeg om på bakken, og ble liggende. I etterkant har jeg sett både bilder og video fra målområdet, og det er mye smerte å se. Komisk egentlig, dette gjør vi helt av fri vilje, år etter år, og når det kommer litt på avstand, så var det kanskje ikke så ille likevel?

Det siste stemmer dårlig for min del.

Jeg synes dette bildet, tatt av min snille storesøster og barnevakt, beskriver det hele for min del. Og dette er sikkert 5 minutter etter målpassering...

Jeg orket ikke å heie på mine venninner på vei inn mot mål, men strenet rundt som en hodeløs høne på jakt etter ikke vet jeg hva. Så ble jeg hooket opp av mine Sats- venninner og co. som hadde fått med seg en Aftenposten-journalist til å bevitne det hele. Det går ikke an å være i dårlig humør med denne spreke, uhøytidelige gjengen.

Til ære for media. Hun med hårbøyle til høyre for meg vant hele mosjonistklassen for damer. Respekt! Og absolutt noe å feire!

Den vonde følelsen i brystet ga litt slipp, og jeg klarte å nyte følelsen av å være på toppen, og det på en helt respektabel tid, 23.55 (arrangøren påstår 23.58, men de 3 sekundene gir jeg meg ikke på!) 

Likevel var, og er, jeg ikke fornøyd. Tida er over 40 sekunder dårligere enn i 2011. Og jeg kan skylde på en gryende forkjølelse, alder eller en annen utenforliggende faktor. Men det gjør jeg ikke. For det hjelper ikke.
Jeg er barnslig sur. Muggen faktisk.
Tross flotte feriedager på hytta, der jeg med friskt pågangsmot strartet 'løpe-hver-morge-før-frokost-prosjektet'. Det havarerte i Kleenex, Halslinser, forhøyet kroppstemperatur og bihuler fulle av grums. Så nå sitter jeg her da, hjemme fra jobb, og føler mismotet bre seg. Hva fikk jeg egentlig til i 2013 av de mål jeg hadde satt meg? Hytteplan - 15 dager, ny pers på mila, flakser ut av rekkevidde.
Hvordan takler jeg motgang, når jeg ikke kan løpe fra den?