Å loggføre treninga- jai or nei?

Søndag en uke tilbake i tid:
Treningsloggen Endomondo geiper mot meg: bare noen og tretti løpte kilometer!? De som jeg, om ikke blodfattig, men ei heller  struttende av overskudd, peste meg igjennom. Ja, også de tre timene på  SATS. Og svømmingen da. Men det telles liksom ikke.  Det føltes som slutten på en miserabel treningsuke. Og som det kritiske kvinnemennesket jeg er, skuer jeg over min fiskebollehvite kropp. Og sannelig, har den ikke begynt å få den konsistensen også?

Mandag morgen. Jeg stikker  finger'n i jorda (snøen) , henter ut statusrapport, prøver å se på meg selv  i et obejektivt (dunkelt) lys. Ærlig talt!Hva er det jeg gnåler over? Jeg, en kvinne i min beste alder, i god fysisk form. Ungene mine går med denne:

Bilde lånt fra Probat, verdens kuleste t-skjorter

Hvorfor denne hang up'en på å tallfeste treninga? Er det ikke godt nok å bare å vite at treninga er gjennomført, må den nedtegnes, analyseres og til og med deles?

Jeg  liker å ha oversikt og orden, jeg liker harde fakta. Jeg liker å studere kurver, tabeller og søylediagrammer. Det er morsom å se andres treningskrumspring, kanskje til og med heie en venn frem de siste, tunge kilometerne. Og da må en treningslogg/ app  til. Men hva skjedde med den gode, gamle kladdeboka? Kan det tenkes at jeg er et offer for sosiale media? Har det gått over styr? Har Endomondoviruset  tatt over livet mitt og ødelagt selve kjernen i mitt liv i bevegelse?

For kan det tenkes at jeg loggfører, særlig løpinga, fordi jeg en eller annen gang har sagt/hørt/følt/ tenkt at 4 mil i uka, det må til. For å være en løper, for å holde det fysiske ved like. I en viss fart, vinter som sommer. Og ved å dele treninga, så anerkjennes den. Den blir enda mer synlig og virkelig. Og den økta som ikke er loggført, den har liksom ikke skjedd. Hvor mange ganger har jeg ikke rust frem til et lyskryss og bannet over rød mann, nesten mistet liv og lemmer. Snittida! Og den litt merkelige skuffede følelsen når kroppen var lett og ledig, men det gikk bare såååå saakte.

Jeg kom altså til et punkt det jeg måtte tenke meg litt om. Hva er egentlige det viktigste? Å løpe? Trene? Holde seg i form? Eller å beundre sitt verk på skjermen etterpå?

På en aller annen mystisk måte førte dette meg inn i en selvvalgt, løpefri uke. Ikke grunnet skade, vond vilje, dårlig vær eller noe sånt. Bare for å vise meg selv at jeg er ikke styrt av minutter pr. kilometer, at det går ann å være et fullkomment lykkelig menneske uten snittid, og flere kilometer denne uka enn forrige. En pause fra mine egne forventninger som jeg ikke klarte å oppfylle.

Men noe revolusjon ble det ikke for jeg har trofast bokført hvert brukte minutt. Men likevel på mange måter følt meg ...fri...?
8 timer fyllt med spinning, svømming, yoga, og en hel del styrketrening, både på egen hånd og med tilnærmet maxpuls på Crosstraining sammen med de unge, pene og svetteløse.  Masse variasjon, både for kropp og sjel. (Og den herlige følelsen av dirrende, sjelvende overkropp som knapt orker å trykke ned et dørhåndtak, det kan man ikke lese ut fra tall! )

Så hva sier eder; Endomondo, Runkeeper, Micoach, Garmin Connect, Strava.... Et nødvendig onde eller bare et onde? Er treningsøkter som ikke er loggført så godt som ikke gjennomført?

PS: Ikke 'unfriend' meg da, pliiz:-)

De dyrebare dråpene

Da ble ble stoppet på gata med spørsmål om jeg ville bli blodgiver, var jeg ikke vond å be. Det er en sånn ting som jeg har tenkt på mange ganger, men aldri fått ut finger'n, selv når jeg jobbet i samme byggning som Blodbanken...
Det å gi blod er slettes ikke for hvermannsen. Det er utrolig mange kriterier som skal oppfylles, og selv slapp jeg såvidt gjennom nåløyet.

Jeg har det siste året slitt med lave jernlagre, og det kjentes veldig godt tidlig høsten 2012. Jeg mistet nesten motet når mye og kvalitesmessig god trening ikke ga noe særlig uttelling. Heldigvis fikk jeg energi på boks, og ble (delvis) fit for fight før Berlin Maraton.

Mot alle odds holdt jeg meg frisk i jula og over nyttår, og forrige mandag var jeg klar til tjeneste. Hemoglobin ble målt til 14.1, så da var det bare å lene seg tilbake og gjøre samfunnsnytten sin. I forkant hadde jeg lest litt her og der om blodgivning og trening i etterkant, og hadde det klart for meg at de store utskeielsene burde frastås samme dag, og at det kan ta noen dager før kroppen er tilbake på g. Ja, ja, vi skriver januar; ingen fare.

Akk ja. Håper de 0.5 literne kommer til nytte, for jeg tror det blir lenge til neste gang.

Samme kveld var jeg på svømmekurs, og til tross for Blodbank-mannens formaninger om illebefinnende i bassenget og fanden og hans oldemor, så klarte jeg meg med livet i behold.
Økta med Skiløperne dagen etter ble derimot litt mer strevsom. På grunn av kulda ble langintervallene byttet ut med distanse. 11 km med en tapper baktropp. Den siste, seige kilometeren trodde jeg seriøst at jeg nå skulle få se mannen med ljåen. Hver celle i lårmuskulaturen skrek etter oksygen. Men man er ikke SATS-instruktør for ingenting, så jeg fikk hikstet ut noen muntre fraser mellom smertefulle åndedrag.

Fredag ettermiddag fikk jeg utnyttet en liten lomme mellom jobb og påfølgende fest. Perfekt for rolig langtur, og rolig ble det. På forhånd hadde jeg bestemt at jeg skulle la kroppen styre og tankene få fri. Hodet ble tømt og kvelden ble bra. Men noen ganger forbanner jeg tankegangen om at trening som ikke blir loggført så godt som ikke har skjedd. For det er virkelig ikke alt som fortjener å bli en del av bokføringen...

Vel, vel, nå har jeg prøvd, og hvem vet, kanskje jeg kommer mye sterkere tilbake om en uke eller to? Jeg får bruke tida til svømming (2 ganger i uka!), styrketrening, kanskje litt langrenn og kilometerfyll i løpesko. Men det spørs om det blir noen fast blodgiver av meg. Nå knakser jeg jerntilskudd og venter på bedre tider. Og nye tider, for det skal det jammen bli.

Dette er vårt nye familiemedlem. Hun er en Rhodesian ridgeback valp på 5 uker, og hun flytter til oss om tre. På sikt håper jeg hun kan bli en strålende løpekamerat. Alt ligger til rette for det, også hennes navn: Zola Budd :-)

Har du sett noe så skjønt?

Ta tilbake kosetreninga!

Jeg hadde en interessant diskusjon med en venninne i går. Vi jobber begge i treningsbransjen, og opplever at våre respektive arbeidsgivere til stadighet prøver å overgå hverandre i kreativitet for å få folk til å trene minst mulig. Eller, mest mulig effekt på på færrest antall minutter.

30 minutter er veien til himmelen! På 1800 øyeblikk skal du gi alt og høste resultater! Inn og ut av treningssenteret før du engang har skjønt at du har vært der. Bra for deg, enda bedre for business. 

Det sier seg selv at dersom 30 minutter et par ganger i uka virkelig skal være nok, så koster det. Big time. For det er ikke til å stikke under en stol at dette er trening som ikke føles særlig behagelig. Det er fra 0 til 100 på et par minutter, og det er ikke over før du ser mannen med ljåen. 

Systemet fyres opp av øredøvende musikk, en lycrakledd lekkerbisken født midt på 90-tallet uten medfødt smerteterskel eller empati (eller som bare knyter skolisssene sine og skrur på volumknappen innimellom de krakilske utropene om at du mååååå kjøøøøre pååååå nå, ikke lenge iiiigjeeeennn!) og fra første øyeblikk er hele systemet ditt i alarmberedskap. Fright!! Fight or flight? Kroppen jobber på helspreng, hjertet hamrer utenpå kroppen, hodeskallen er i ferd med å sprenges. Men du biter tenna sammen, og håper på det beste. Med ett er det over, du takker høyere makter og gremmes over den sykelige, blålilla ansiktsfargen din.   

For det står der, på reklamen, med usynlig, bitteliten skrift, at skal 30 minutter ha noe for seg så er det full pupp, maks innsats. I 1800 grufulle, smertefulle øyeblikk fra helvete. Med ett er det over, og du kan gladelig trøste deg selv med at det er et par dager til neste gang. Hvis du er velsignet med gullfiskhukommelse, vel og merke. Eller hører til de som generelt liker å plage deg selv. 

En av de øktene som kostet

I løping har vi visst også funnet en magisk snarvei. Pers på samtlige distanser er bare noen 45-30 intervaller unna. Ja jøss, jeg tar det med melkesyre og litt galle på toppen. Når løp du sist dine intervaller og tenkte på noe annet underveis enn å bare overleve til neste pause, få det overstått? Men du står i det, fordi det er en gang i uka. Fordi det gir resultater. Fordi du ikke gjør det mer enn én gang i uka. Fordi det ikke var der du startet. Og fordi du vet at det ikke finnes noen snarveier.  

Selvklart skal trening, hvis det skal ha en effekt, koste. Du kan dessverre ikke kose deg i god form. Men hvis du egentlig synes at trening er en pest og en plage som bare må gjennomføres, vet jeg sannelig ikke om veien til paradis åpenbarer seg på 30 minutter. 

Først må du bli venn med treninga, gjøre den til en god vane og noe du har lyst til å ha i hverdagen, før du kan begynne å utfordre den, krangle og slåss litt. Det er når grunnlaget er trygt og solid at det tåler en storm. For trening skal vel ikke være noe du skulle ønske var over før det starter, det er ikke dusjen etterpå som skal være høydepunktet. Trening skal ikke bare være å bite tenna sammen og bli ferdig med det.

Det blir så mye bedre hvis du klarer å være tilstede, nyte øyeblikket, kjenne flyten, tenke at dette føles godt. Litt tungt kanskje, men tålelig. Ikke noe du biter i deg fordi du må, men fordi du har lyst, fordi du kan.

Dette er det verdt å få med seg!

Så, for all del, tidseffektivt og hardt; det er kanskje bare 30 minutter som skal til. 

Men jeg vil herved slå et slag for og gjeninnføre kosetreninga. Den der du ikke bare lukker øynene, stålsetter deg og håper at det snart vil være over. Men den der du bare er, uten klokke, tid, forventning, pes. Her og nå. Så går du sikkert ikke ned 8 kg på 12 uker (eller var det omvendt?), du setter kanskje ikke ny pers på 10 km. 

Men du trener garantert igjen!