Personlig er jeg i et avgrunn mellom tro og tvil. Det er alle de andre, og så jeg.
Det være seg eksamen, jobbintervju eller andre ting som krever det lille ekstra; jeg blir introvert. Jeg trekker meg inn i skallet mitt, jeg snakker nødig om det som skal skje. Jeg ønsker overhode intet fuzz, og angrer bittert på at jeg har latt andre ta del i det forestående. Tenk om jeg bare kunne sagt neste mandag: "hva jeg gjorde i helga? Jo, jeg løp et maraton." Jeg burde lære meg å tenke (meg om) før jeg snakker. Og jeg kjenner jeg bare vil rømme når noen vil at jeg skal ta stilling til fremtidige løpemål og begivenheter. Mitt løpende liv eksisterer kun frem til 30.9.2012.
Selvtillitt har aldri vært min greie. Misforstå meg ikke; jeg har tro på meg selv, jeg gjemmer meg ikke i et skap og jeg føler meg ikke mindre verdt enn de rundt meg. For det meste, er jeg en bra dame. Men selvtillitten min, den er selektiv. Jeg er en utpreget realist. Ikke pessimist, men avventende realist. Jeg tror det ikke, før jeg får se det. Jeg lever ikke i håpet, jeg lever i harde, kalde fakta.
Alle har mål. Noen realistiske mål og noen drømmemål, de hårete målene. I utgangspunktet var mitt hårete mål å i det hele tatt løpe 42 195 meter. Drømmemålet i forhold til tid i Berlin har ligget på 3.45-ish, men jeg innser at det forblir en drøm. Jeg ikke nok kilometer i bena, kroppen har ikke vært på lag. Det realistiske målet, 4 timer, har det også spøkt for. En djevel sitter stadig på skulderen min og hvisker tvil inn i øret mitt. Jeg er min strengeste, mest nådeløse dommer.
Heldigvis har jeg en klok og god medspiller. Han booster min selvtillit, og drar meg ut av mitt selvsentrerte, jantelovpregede avgrunn.
Jeg: "Hva skjer hvis jeg ikke løper på ....(en gitt tid)?"
"Ingenting. Absolutt ingenting. Og du er ikke et dårligere menneske av den grunn."
Det er så rett. Verden går videre, uansett hvordan en formiddag i Berlin måtte utarte seg. Og det kommer en ny dag, ja til og med en helt ny måned, dagen derpå.
 |
| Sånn kan det føles (her etter DNF i Fredrikastad våren 2012) |
Så denne uka skal jeg bli en believer. I takt med at treninga trappes ned, skal troen trappes opp. Jeg skal være grei med meg selv, kose meg, føle meg bra. Rekke tunge til tvilen. Glede meg over at jeg faktisk evner og har anledning til å forflytte kroppen i 42 195 meter. At jeg skal på en etterlengtet kjærestetur. At jeg skal få ta del i en fest sammen med 40 000 andre. Som i skrivende stund, med stor sannsynlighet, befinner seg, med minst en fot, i samme avgrunn som meg.
 |
| Sånn skal det føles (fra Hytteplan 2011) |
Ååå som jeg kjenner igjen meg selv. MEN, du - Tøffe, Råe Anna - fikser dette, det vet jeg. Det skal VELDIG mye til for at dette ikke er i boks søndag kveld. OG da; DEN følelsen. DEN gleden. DEN medaljen.... All usikkerhet, all frykt - it's all worth it! Og Berlin er en herlig by. Spent skal man være, bare ikke bruke unødvendig mye energi på det. Senk skuldrene og beseire Berlins gater når de er der. Lykke til!
SvarSlettTakk Janicke. I fix! Og gleder meg til å nyte Berlin, både som løpende og turist.
SlettOgså har jeg hørt det er flatt, flatt, flatt.
SvarSlettOgså husker jeg den løpsrapporten der du løp OsloBratteste og bare seilte ifra alt av konkurrenter - da var jeg imponert da!!
Jeg som nå nyper min OM-high og skal være positiv i enda noen dager, har bare en ting å si: Du kommer til å fly igjennom Berlin. Punktum!
Jeg skal fly!
SlettOg ja, det er visst veldig flatt. Litt dumt også for da blir det vedlig monotont. Men, jeg skal jo "öka takten, sista kvarten".
Ikke ta sorgene på forskud. Jeg har nå oplevd at man kan virkelig overraske segselv. Du er så vant med å løpe lang og løpefort at du glemmer hvor stort det egentlig er å løpe en maraton. Det går nok bra, uansett. Ville være rart om du ikke var nervøs
SvarSlettJeg skal transportere meg selv i 30 km og deretter løpe 12. Lett som en plett!
SlettDu er ikke alene om og ikke ha vært med i OM i helgen. Jeg skulle også ønske at jeg fikk vært med der. Men istedet for så deltok jeg i et lokalt løp, halvmaraton. Det funker dét også :)
SvarSlettEneste er, jeg skal jo ikke delta i noe helmaraton i Berlin, da :p Du må ha masse lykke til uansett! Håper det går bra :)
Takk.
Slett(små løp er ofte morsommere enn de store. Mer personlige ihvretfall!)
Ååå, jeg kunne skrevet samme innlegg. Men vi får psyke hverandre opp. We can do it:-) Lykke til i Berlin:-)
SvarSlettGodt å vite at vi er flere i samme båt. We can do it! Lykke til selv.
SlettDet du beskriver er baksiden av medaljen når man går ut og flagger sine mål, drømmer og håp. "Problemet" med å gå ut offensivt er at man står i fare for samtidig å skape et forventningspress, et press man ikke alltid er forberedt på men som man blir nødt til å takle. Noen ganger kan det å være offensiv være motiverende og det gir kanskje akkurat det lille ekstra puffet man trenger for å greie å gå ut og gjøre det man skal og man vinner dermed på å ha vært offensiv. Andre ganger kan det slå helt feil ut og man ender med å føle det som en mental byrde....
SvarSlettJeg vet at du klarer Berlin; det er liksom ikke et spørsmål om "å greie eller ikke greie". Og det vet du også!! Så ikke grav deg ned i tidskrav eller "alle andre er så mye bedre" tanker; drit i det og fokuser på deg selv! Det handler ikke om tiden, det handler ikke om tiden til naboen; det handler om Anna som løper fordi hun er god til det og fordi hun digger det! Girlpower!! ;-)
Girlpower! Takk Silja. Dine kloke ord har hjulpet meg før. Skal huske på disse på søndag.
SlettSilja skriver mye fornuftig her, noen ganger får man puffet av å rope det ut, mens andre ganger har det motsatt effekt. Sliter med det samme selv!
SvarSlettAvventende realist, det er en god beskrivelse av deg, tror jeg! Du er også veldig strukturert og jobber veldig fokusert fram mot dine mål. Du må bare ikke dømme deg for hardt om du ikke klarer et mål du hadde håpet på.
Dette blir utrolig stort!
Nei, nå har jeg landet på at det går som det går. Gøy blir det uansett, og øl skal drikkes med god samvittighet i etterkant :-D
SlettHei,
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er synd at den siste uka før man skal prestere blir sånn. Vi er jo bare mosjonister. At vi greier å løpe maraton er imponerende i seg selv. Jeg har bare løpt maraton en gang, men havnet på det samme stedet som deg. Jeg skjønte at jeg ikke hadde forutsetninger for å nå målet mitt som var under 4 timer. I det jeg bestemte meg for å bare kose meg, falt alle brikkene på plass. Jeg fikk en super opplevelse. Min vurdering av egne forutsetninger var reell. Du skal ikke se bort fra at du tar feil, og at du kanskje du når målet ditt. Men det vet du ikke før du løper. :-) Jeg håper at du greier å stoppe tankekverna. Du har ihvertfall fått mange gode råd i kommentarene her. Og så høres det ut som om du har en fin kjæreste. Og at du er lur som er glad for at dere skal på tur sammen. :-D
Lykke til på søndag. Jeg gleder meg til å lese rapporten.
Lykke til Anna! Det er vel ingen dårlig egenskap å være en realist. Du er fokusert og målrettet, og dette kommer til å gå bra! Det vet vi, og det tror jeg du vet også. Heia heia, super-Anna!
SvarSlettJeg vet! Vi skulle hatt medalje bare for å trene jevnt og trutt. Å løpe maraton, som dame, det kvalifiserer til medalje nr. to.
SvarSlettNå har jeg landet på at det skal bli en tur. Har fått konstatert altfor lave jernlagre, og det forklarer jo noe av følelsen av å gi jernet, men ikke få uttelling. Men hvem vet, kanskje tilførselen av jern og hvilen dagene før gjør at jeg er heltent og flyr gjennom Berlins gater? Som du skriver, det vet jeg først underveis!