Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 16. september 2012

Birkebeinerløpet 2012

På mange måter føltes Birken som vinn- eller forsvinn. Selvtilliten har skrantet, og O Store Maratonspøkelse har spredd uhygge. Birken måtte bli en god opplevelse, for å sikre at jeg ville holde hodet over vannet.

Løpet ble en skikkelig familiebedrift, da mine storesøsken fikk deltakelse i 40-års gave av meg. N skulle også løpe, samt svigerinne med div. venninner. Broren min var førstereisgutt, og vi avtalte å løpe sammen. Pulje 16, måltid på 1.57, ble satt på forsommeren. Den gang føltes tidskravet som et barneskirenn. Men desto mer jeg leste om den nye løypa, desto mer usikker ble jeg. 7 km stigning rett fra start. "Krevende løype" , "sugende underlag" og "svært kupert" var beskrivelser som jeg med skrekkblandet fryd mikset med sviktende tro på egne prestasjoner. Ville jeg i det hele tatt kunne fullføre med hodet hevet? Ville storebror løpe fra meg, la meg ligge igjen i gjørmen, nedverdiget og utslått?

Klare for start ved Birkebeiner skistadion

Birken er et velsmurt maskineri. God informasjon på mail, nyhetsbrev og avis, egne veiskilt, nummerlapputdeling som gikk som varm kniv gjennom smør, bagasje ble kjørt fra start til mål... men! Hvor vanskelig er det å stille opp med mange nok toaletter i et startområde?!? Med så mange nervøse løpemager og -blærer på ett sted, da er nok doer helt essensielt. For min del gikk det på nære nippet, men bare fordi jeg freidig benyttet herretoalettet.

Pulje 16 bølget av gårde klokken 12, og det gikk rolig for seg fra start. Sol fra blå himmel, god stemning og et fornuftig tempo, ga gode betingelser for et bra løp. Ganske snart begynte løypa å sno seg oppover, med det var korte, overkommelige kneiker, både opp og ned. Etter noen kilometer utbrøt storebror at han aldri hadde løpt så konservativt før. Og det føltes veldig snusfornuftig å småjogge opp bakkene og legge om til rask gange for å holde pulsen lav. Vi forventet jo en voldsom stigning rundt 5.5 km. På toppen av en lengre bakke var det en vennlig sjel som kunne opplyse at vi faktisk var ved løypas høyeste punkt. Hva, allerede? Det ga et lite kick, særlig når folk rundt oss gnålte om at dette var et heeelt jæævlig motbakkeløp.

Trasèen i Birken var en blanding av sti, gjørme og kjerrevei. Tidvis hadde arrangøren kjørt ut grus på store plastmatter, sikkert for å unngå de aller bløteste partiene. Det var som å løpe på en trampoline. For meg som ikke løper så mye i terreng, var løpets største utfordring å konsentrere seg om neste skritt, hele veien. Dessuten sugde underlaget bra med krefter, og det er sjelden jeg har blitt såpass muskelsliten, så fort, som igår. Men det var moro å trampe rett gjennom store gjørmehøl.

Fra 8 km og utover kunne jeg endelig få fart på maskineriet. Det var befriende å kunne dra på, og plukke andre løpere som hadde slitt seg ut i bakkene. Så ivrig ble jeg at storebror måtte be meg bremse litt. Litt kjipt akkurat der og da, men igjen, fornuftig. Jeg hadde jo ikke peiling på hva som ventet, og det gjensto tross alt en hel del kilometer.

Ved siste mellomtidspassering gløttet jeg så vidt på en tavle, som jeg skjønte var passeringstider for å klare merket. En rask titt på klokka viste at jeg hadde 10 sekunders margin, på min side. Og løperen i meg, den sterke, ivrige, offensive; våknet.

Derfra og ut gikk det nokså radig. Dessverre er jeg litt feig i gjørmete, steinete utforbakker og måtte la min fryktløse, endorfinpakkede storebror glippe. Men det var greit, for nå koste jeg meg, vel vitende om at dette kom til å bli mitt løp. Jeg eide både skogen, stien, ja, hele Birken. Og jeg skal ikke påstå at jeg ikke måtte jobbe de siste kilometerne. Men jeg var langt unna kjelleren. Inn på stadion var det bare å gi alt, og de siste 400 meterne la jeg inn en saftig sluttspurt.

I mål ble jeg møtt av bror, høy på løping og opplevelsen(og det faktum at han knuste sin lillesøster med 20 sekunder). Han slet med kramper de siste kilometerne, men var likevel storveis fornøyd. Og hva er vel gøyere enn å dele opplevelsen med en nyfrelst?

Det var moro å stå og heie på innkommende løpere, kjente som ukjente. Storesøster spredte sine edderkopplange ben i kjempeklyv mot mål, N trippet med sin sedvanlig uanstrengte stil, mens svigerinne strålte av glede over å ha fullført sitt livs lengste løp.

Birken ble en fin opplevelse, med kontroll og gode tanker fra start til mål. Jeg disponerte løpet riktig, koste meg underveis, peppet slitne løpere rundt meg, smilte til fotografen og spurtet nokså lettbent i mål. Når jeg i tillegg fikk det svart på hvitt, at jeg på 1.- 3. kontrolltid lå 60- 90 sekunder unna merkekravet, jobbet meg til 10 sekunders margin på min side, og var i mål gode 90 sekunder på den riktige siden, da var jeg veldig fornøyd.


Drit i selve merket. Jeg har fått et sårt tiltrengt boost i selvtilliten, og maratonspøkelset skremmer meg ikke. Idag.

13 kommentarer:

  1. Så bra! Jeg ser for meg villdyret som våkner når kravet om merket står på spill hehe ;-) Terreng er ikke som å løpe på asfalt, det suger krefter og jeg blir i alle fall fortere muskulært sliten. Krevende rett og slett! Så vel blåst, vel fortjent og kos deg med opplevelsen!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Villdyret fikk faktisk hvile, men det er klart det gir en viss effekt å vite at man er blant "topp 25%".

      Slett
  2. Svært hyggelig og oppbyggende lesning! Gøy med hele familien på tur, og skjønt å finne ut at man har taklet motbakkene mye bedre enn forventet. Tror det fort blir sånn når man hører at det er ille. Det er jo forskjellige oppfatninger av hva som er ille... Gratulerer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi har alle litt uliek referanser. Jeg føles at etter Oslos bratteste (kort og bratt) og Nordmarka Skogsmaraton (langt og mange høydemeter)så skremmes jeg ikke så mye av bakker. Og så er det jo sånn, for den jevne mosjonist, at det er ikke mye å vinne på å løpe kontra gå opp bakkene. Man sparer seg for den verste syra, og de tapte sekundene tar man igjen!

      Slett
  3. Dette fortjente du!! Nyt godfølelsen og gled deg til neste styrkeprøve :) Gratulerer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne skal jeg leve litt på ja!

      Slett
  4. Så utrolig bra! Gratulerer så mye med gjennomført løp, og ikke minst merket! (har skjønt at det er veldig gjevt å klare det?)
    Og så så koselig og kunne ta det som en slags "familie-ting", med opptil flere familiemedlemmer. Da blir det liksom noe dere har felles sammen :)

    Jeg har aldri deltatt i et terrengløp, men jeg tror deg når du sier det er mer krevende....

    SvarSlett
    Svar
    1. Det der merke-styret tenkte jeg ikke på i det hele tatt før løpet, men nå er det jo litt kjekt. MEN, jeg mener det er litt "urettferdig". Man konkurrerer jo kun mot sin egen aldersklasse, og det er vel og bra. Men min mann, som er i den absolutt tøffeste klassen (M 45-49!) løp nesten 15 min fortere enn meg, men misset merkekravet med nesten 2 minutter...

      Terrengløp er kanskje mer krevende ift. kapsitet i oppoverbakker, teknikk på stier og det å våge å rulle med bena på vei neover, men det gir også en mye mer skånsom behandling av kroppen, naturopplevelse, mer hensiktsmessig bruk av kroppen (stabilisering i ankler, knær, core-muskulatur), så det anbefales absolutt!

      Slett
  5. Gratulerer - tenker det gjorde underverker for psyken til neste helg?
    Du skal ha applaus for å kose deg med gjørmehull - det er det verste jeg vet. Et hull og jeg bryter -)

    Ser jeg deg mot maratonmål på lørdag skal du får Firkløver.

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg skal ikke løpe i Oslo, jeg sparer meg til Berlin 30.9. Men Firkløver, det takker jeg ja til, selv på sidelinja;-)

      Gjørme er undervurdert som peeling og fotmaske!

      Slett
  6. Dette var en fryd å lese! Gratulerer så mye.

    SvarSlett
  7. Gratulerer Anna. Jeg må si at jeg blir veldig glad og optimistisk av å lese om så fine løpsopplevesler. Fantastisk med merket!!!

    SvarSlett
  8. Helt herlig rapport! Håper du har festet merket i jakkeslaget! Jeg får både lyst og ikke lyst til å løpe Birken selv - mye positivt arrangørmessig, men også litt vel mye folk..?

    Nå er det bare å fylle lagrene og roe ned (med litt mer oppussing i hjemmet...?) før årets høydepunkt!

    SvarSlett