Ok, nå har jeg aldri vært et speedmonster. Verken min fysikk eller mentalitet er skapt for fart. Men mye kan trenes opp, og jeg har vel tidvis vært inne på rett spor. I 2011 satte jeg personlig beste tider på både halvmaraton, 5 og 10 km. Ikke noe å skrive om i historiebøkene, men små seiere, små vinster, i treningshverdagen. Og resultatene ga økt motivasjon for videre innsats. Fjorårets sesong ble avsluttet med klokketro på at jeg fortsatt hadde mye mer å gå på, på alle distanser.
Hva har så skjedd? Jeg finner meg selv pesende som en landsatt hval i rett under-6 tempo. Tempo, fart, hurtighet; fremmedord. Et ukjent fenomen, noe jeg bare kan erindre langt bak i hukommelsen.
Til nå i 2012 har jeg løpt kun 230 km mindre enn i hele 2011, og da avsluttet jeg fjorårets siste måned med 13 (!) løpte kilometer på grunn av skade. Så det er ikke mengden. Endomondo forteller meg at snittempo på øktene har gått opp, men dette året har jeg løpt ganske mange rolige, lange, langturer. Intervaller på mølla er byttet ut med utendørsløping, men intervallene er blitt utført så og si ukentlig. Siden målet i 2012 har vært å gjennomføre to maraton, har hovedfokuset vært intervaller fra 800 - 2000 meter. Men det har vært økter som har kostet!
Selv om opplegget ikke er helt etter boka, mener jeg at jeg har fått med meg de tre hellige økter hver uke: langtur, intervall- og terskeløkt (pluss en hel del annet!)
Ikke har jeg lagt på meg(har ikke vekt, men buksa passer), jeg spiser det samme, sover like mye...og vel har jeg beveget meg opp en aldersklasse(takk skal dere ha i Nordmarka Skogsmaraton; kvinner veteran du liksom!), men ut året er jeg fremdeles nærmere 30 enn 40!
Jeg målte til og med hvilepulsen en natt, da jeg mistenkte at jeg ved en inkurie var overtrent. 49 i hvilepuls indikerer nok ikke det.
Er det så farlig da, tenker du kanskje. Nei, det gjelder ikke liv og død. Jeg beveger meg jo fortsatt fremover. Men med fart kommer selvtillit. Med selvtillit kommer mestringsfølelse. Med mestringsfølelsen kommer enda mer selvtillit, og det er en helt essensiell følelse når maraton står for døra. I Nordmarka kunne jeg gjemme meg bak bakker og berg, men i paddeflate Berlin er jeg naken, blottet. Det er liksom svaret på alt strevet siden årsskiftet. Resultatet på vel 1500 svette kilometer. Drøye 150 løpte timer. Tre konkurranser der to gikk til helsike. Pesende som en strandet hval, satt ut av et tempo som sett ut i fra 2011-standard burde være barnemat. Feildisponert, feilvurdert? Eller defensiv, feig og uten selvtillit. Ikke sulten nok? For mett?
På lørdag er det Birken. To uker senere; Berlin. Så, kroppen, hva skjer?
Om meg
- Anna
- Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!
Jeg har ingen svar. Men kroppen er virkelig rar. Man gjør alt riktig, og likevel blir det ikke som man tror og vil.
SvarSlettKroppen har kanskje sin flo og fjære den også, selv om den ikke er så lett å få øye på og finne ut av?
Skal du løpe Birken? Jeg er så lei meg for at jeg ikke får blitt med. Skal feire 75-årsdagen til faren min, og dessuten har jeg ikke trent nok løping. Men neste år!
Du kommer uansett til å klare det bra i Berlin!
Flo og fjære, det var faktisk ikke en så dum tanke!
SlettSkal gi fyldig rapport fra Birken, så vet du om den nye løypa er jai or nei til neste år.
Det er ikke bare pre-maraton-nervøsiteten som slår inn, da? Nå har du trent målrettet mot maraton lenge, så det er vel ikke så rart om tempoet ikke er like høyt som før - det er jo tvert i mot sånn det skal være! Nå trenger du utholdenheten som du har trent opp i løpet av mange, lange turer. Du har gjort det du kan for å forberede deg godt, nå gjenstår å hvile seg i form. Det kommer til å gå strålende!
SvarSlettJo, det kan godt være nerver. Så nå er det positive tanker for alle penga. For jeg er god, jeg er bra og jeg er best(i forhold til meg sjøl ihvertfall)
SlettBra, Anna! For det er faktisk helt rett!
SlettJeg vet hvordan du har det og i 99% av tilfellene hjelper det å roe ned litt. Så lenge du har trent jevnt og fått inn intervalltreningen din, så KAN du ikke ha blitt i dårligere form. Men noen ganger trenger man mer hvile enn vanlig. Jeg synes det er skikkelig vanskelig når jeg har det sånn, det er så skummelt å roe ned treningen før viktige konkurranser, men det hjelper alltid. Så tett på viktige mål som du er nå, rekker du ikke bli dårligere ved å trene mindre/lettere, men du kan lett presse for mye. Det er kjempeviktig å ha is i magen og tørre å hvile litt ekstra. Ofte kan det være en idé å underprestere litt. Legge lista lavt på fart og intensitet til du kjenner at du får skikkelig lyst til å ta i.
SvarSlettJeg skal jo ikke blande meg i treninga di, men dette her kjenner jeg meg så godt igjen i og nesten hver gang jeg har hatt det sånn har jeg panikktrent mer hardt og endt opp m dårlig dagsform på konkurransedagen (NM....).
Håper det løsner for deg før Birken og Berlin!
Takk for velkvalifiserte råd. Is i magen tror jeg er helt essensielt. Og ikke sause seg inn i negative tanker, trene hardere og bli helt utkjørt, enda flere negative tanker...
SlettNja.... det kan vel være mange svar her; altså en kombinasjon av flere faktorer. Først skal jeg banne litt i kirka: generelt tror jeg ikke noe på at vi mosjonister klarer å ha topp-sesonger hvert år, jeg bare tror ikke noe på det! Noen kan ha kanskje klare å ha et par på rad men slettes ikke alle. En smart kar (også kalt trener H) snakket noe om 3-4års intervaller og det har jeg mer tro på. Jeg har hatt formstigning denne sesongen og sist jeg hadde en bra sesong var i 2009. Say no more, og samtidig som at jeg ikke vil bruke meg selv til å generalisere; for vi vet jo alle at man ikke kan bruke egne erfaringer til å predikere hvordan situasjonen for andre vil ble! Jeg sier det bare fordi jeg tro mange av oss går i felle hvor vi etter en bra sesong tror at "etter en bra sesong følger en enda bedre sesong"..... og der er altså der jeg at vi kan ta grundig feil!!
SvarSlettEn annen ting er at jeg tror mange trener for mye og kjører for hardt på mange av øktene sine (inkl. meg selv!!) og ikke ser verdien av å hvile. "Train less run faster" er noe man kan vurdere.
Nøff said om disse siden av saken! Og uansett hva jeg har skrevet her Anna så sier jeg altså ikke at dette er forklaringen på det du føler!! Jeg bare nevner det fordi vi alle kan ha godt av å løfte blikket litt opp og se litt større på saker og ting enn hva vi vanligvis kanskje gjør; for vi fokuserer veldig generelt mye på status akkurat "her og nå".
Personlig tror jeg ikke du gjør store fundamentale feil; jeg er mer tilhenger av at man blir god på det man øver på (og du har løpt mye langt denne sesongen) samt at jeg altså er tilhenger av sesongvariasjon..... Men jeg skal altså ikke predikere for eksperten på din egen kropp er DU og slettes ikke jeg!! Jeg er tross alt egentlig ganske ydmyk selv om jeg har masse tanker og meninger ;-) Dessuten tror jeg du kommer til å klare deg veldig bra! Så det så!
Jeg holder med deg i det med mosjonister og bedring fra år til år. Blir helt stressa jeg, når omtrent hver treningsøkt skal resultere i en PB. Hvor ble det av "å bare løpe"? Og en eller annen gang vi alderen ta oss fatt (det gjelder selvfølgelig ikke slike unge damer som deg og meg:-)
SlettJeg har i og for seg ingen tvil om at jeg kommer meg til må¨l i Berlin, en nokså utholden jækel er jeg blitt. Men det er alt det maset om tid som psyker meg ut. At man liksom ikke har gjort en like stor prestasjon som mosjonist (tobarnsmor, teamleder,kollega, SATS-instruktør, venn, kone)dersom man ikke løper si og så fort på et maraton. Herremin, man da er en løper om man løper på 2.5 time eller 4.5 time. Prestasjonen er jo like bra den, for man løper og presterer ut fra sine forutsetninger.
takk for at du har trua. Det begynner jeg også å få. It's not about the distance. It's about the journey. (kanksje jeg skal begynne med ultaløp? Det er så sykt lange distanser at ingen bryr seg om tida...?)
Jeg tror jeg skjønner hva du sier ;-) Det er viktig å finne sin plass, sin vei, men det er jaggu ikke lett med alt dette bakgrunnsstøyet vi hele tiden utsettes for!
SlettBeklager alle skrivefeilene (gikk litt fort) og alle ordene som mangler var bare for å gjøre lesinga mer spennende ;-)
SvarSlettJeg vet ikke hva som skjer. At jeg ikke løper raskere og bedre er det god forklaring for. Jeg vet at i Berlin når adrenalinet stiger vil kroppen samle seg og du får levere!!! Du stresser nok nå extra masse det nærmer seg! Vil bare si lykke til i Berlin
SvarSlettDet er vel en kombinasjon av mye, men en ting er sikkert, jeg må TRO på at jeg kan klare det. Og det gjør jeg!(må bare gjenta det for meg selv hyppig)
Slett