Hva skal jeg si? (Skiløpet 2012)

Jo, først kan jeg si at SkiLøpet får topp karakter! Nå er jeg vel ikke helt objektiv, men jeg har ikke stort å klage på. Flott vær, god stemning, god informasjon både før og underveis, og en variert løype. Den var godt merket, tror jeg, jeg fulgte bare ryggen foran. Kilometermarkeringene stemte på en prikk med min klokke, og jeg satte særlig pris på at siste kilometer var markert for hver 200. meter.

Her ser det litt glissent ut , men det ramla inne en hel del flere mennesker etter hvert.

Asfalt, sti og grusvei ga fin avveksling. For min del var det bare stigning idag, men jeg tror løypeprofilen var relativt flat. Ja, unnatt 800 meter av den siste kilometeren, som var en eneste, pinefull, sugende, grusom bakke.
Og de som presterte idag, fikk flotte premier. Beste dame og mann (forøvrig mor og sønn) fikk intet mindre en enn tur til Kina, med deltakelse i Xian-maraton. Jeg satte min lit til uttrekkspremiene. Men nei da (jeg mistenker korrupsjon...!)

Ja, så hva skal jeg si om min egen innsats?

Jeg kunne sagt mye om den ikke-optimale oppladningen, med time på SATS på morgenen, for hard løping dagen før, for lite fartstrening osv.osv.

Jeg kunne også sagt at jeg ikke har kapasitet til både å trene til å løpe langt (og overleve som et funksjonelt menneske både underveis og etterpå) og kort og fort. Mange klarer det, og all ære til de. Jeg er ikke der, nå.

Jeg kunne malt om det varierende underlaget, stiløping i kø (som var, om sant skal sies helt himmelsk, en pause), den stekende varmen, tunga som klistret seg til ganen...

Jeg kunne sagt ett og annet om det  å være lur og la løpevenninne Marit passere, la henne dra lasset en stund liksom, for så å forstå at jeg rett og slett datt av lasset.  Jeg kunne også nevnt at jeg ble forbiløpt av langt flere enn som så. For ikke å glemme kampen mellom tankene på å vente på de jeg visste lå et lite minutt lenger bak, versus frykten for at de skulle løpe meg i kapp.

Og jeg kunne brukt mye tid på den litt bitre følelsen når jeg forsto at dagens løp ville bli mitt livs nest dårligste 10 km-tid. Ikke siden jeg "begynte å løpe" med Sentrumsløpet i 2008, har det gått så trått.

Marit med min lille E

Men, jeg velger heller å si litt om den fine ettermiddagen i Ski, skravlende blogge-bekjente, en sprek søster som deltar i 10 K for første gang og er allerede gira på neste løp. Det har jeg ikke prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan (Pippi). Bør praktiseres av alle og enhver.

Jeg sier gjerne hvor utrolig stor pris jeg setter på de korte passiarene med medløpere/- bloggere om strategi, dagsform og hummer og kanari. Det er veldig godt å komme til start-områder og finne kjente blide fjes.

Jeg priser gjerne et nyfødt, vellykka arrangement som jeg håper gjentaes i mange år fremover. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye arbeid som ligger bak, hvor mange små og store detaljer som må på plass. Jeg håper inderlig det ga mersmak.

Jeg R O P E R ( i mitt eget øre, gjentatte ganger) at jeg, Anna som løper, ikke defineres av ett løp, av minutter og sekunder som ikke var på min side idag. Shit happens. Jeg kan velge å dvele ved det, eller fortsette fremover.

Jeg sier gjerne at jeg beundrer og har stor respekt for folk som jobber hardt og trener målretta. Jeg måper av damer som er både 10 og 20 år eldre enn meg, og som løper så det ryker etter dem dem. Jeg vet at ikke et eneste skritt, ikke en meter, kommer gratis. Uansett nivå.
Men jeg har like mye respekt for de som gjør dette fordi de ikke  nødvendigvis samler på resultater, men opplevelser og utfordringer (Pippi). Og det er de jeg ønsker å lære av. Aller helst en kombinasjon. For det ene utelukker absolutt ikke det andre.

Og så konstaterer jeg at det kommer nye løp og nye muligheter. Case closed.