The final countdown

"Alle" har løpt i Oslo denne helgen. Og "alle" har perset, eller vært et øyeblikk ifra. Jeg har slukt blogginnlegg og frydet meg over alle flotte rapporter om en strålende løpehelg i Oslos gater.

Personlig er jeg i et avgrunn mellom tro og tvil. Det er alle de andre, og så jeg.

Det være seg eksamen, jobbintervju eller andre ting som krever det lille ekstra; jeg blir introvert.  Jeg trekker meg inn i skallet mitt, jeg snakker nødig om det som skal skje. Jeg ønsker overhode intet fuzz, og angrer bittert på at jeg har latt andre ta del i det forestående. Tenk om jeg bare kunne sagt neste mandag: "hva jeg gjorde i helga? Jo, jeg løp et maraton." Jeg burde lære meg å tenke (meg om) før jeg snakker. Og jeg kjenner jeg bare vil rømme når noen vil at jeg skal ta stilling til fremtidige løpemål og begivenheter. Mitt løpende liv eksisterer kun frem til 30.9.2012.

Selvtillitt har aldri vært min greie. Misforstå meg ikke; jeg har tro på meg selv, jeg gjemmer meg ikke i et skap og jeg føler meg ikke mindre verdt enn de rundt meg. For det meste, er jeg en bra dame. Men selvtillitten min, den er selektiv. Jeg er en utpreget realist. Ikke pessimist, men avventende realist. Jeg tror det ikke, før jeg får se det. Jeg lever ikke i håpet, jeg lever i harde, kalde fakta.

Alle har mål. Noen realistiske mål og noen drømmemål, de hårete målene. I utgangspunktet var mitt hårete mål å i det hele tatt løpe 42 195 meter. Drømmemålet i forhold til tid i Berlin har ligget på 3.45-ish, men jeg innser at det forblir en drøm. Jeg ikke nok kilometer i bena, kroppen har ikke vært på lag. Det realistiske målet, 4 timer, har det også spøkt for. En djevel sitter stadig på skulderen min og hvisker tvil inn i øret mitt. Jeg er min strengeste, mest nådeløse dommer.

Heldigvis har jeg en klok og god medspiller. Han booster min selvtillit, og drar meg ut av mitt selvsentrerte, jantelovpregede avgrunn.
Jeg: "Hva skjer hvis jeg ikke løper på ....(en gitt tid)?"
"Ingenting. Absolutt ingenting. Og du er ikke et dårligere menneske av den grunn."

Det er så rett. Verden går videre, uansett hvordan en formiddag i Berlin måtte utarte seg. Og det kommer en ny dag, ja til og med en helt ny måned, dagen derpå.

Sånn kan det føles (her etter DNF i Fredrikastad våren 2012)

Så denne uka skal jeg bli en believer. I takt med at treninga trappes ned, skal troen trappes opp. Jeg skal være grei med meg selv, kose meg, føle meg bra. Rekke tunge til tvilen. Glede meg over at jeg faktisk evner og har anledning til å forflytte kroppen i 42 195 meter. At jeg skal på en etterlengtet kjærestetur. At jeg skal få ta del i en fest sammen med 40 000 andre. Som i skrivende stund, med stor sannsynlighet, befinner seg, med minst en fot, i samme avgrunn som meg.

Sånn skal det føles (fra Hytteplan 2011)

Birkebeinerløpet 2012

På mange måter føltes Birken som vinn- eller forsvinn. Selvtilliten har skrantet, og O Store Maratonspøkelse har spredd uhygge. Birken måtte bli en god opplevelse, for å sikre at jeg ville holde hodet over vannet.

Løpet ble en skikkelig familiebedrift, da mine storesøsken fikk deltakelse i 40-års gave av meg. N skulle også løpe, samt svigerinne med div. venninner. Broren min var førstereisgutt, og vi avtalte å løpe sammen. Pulje 16, måltid på 1.57, ble satt på forsommeren. Den gang føltes tidskravet som et barneskirenn. Men desto mer jeg leste om den nye løypa, desto mer usikker ble jeg. 7 km stigning rett fra start. "Krevende løype" , "sugende underlag" og "svært kupert" var beskrivelser som jeg med skrekkblandet fryd mikset med sviktende tro på egne prestasjoner. Ville jeg i det hele tatt kunne fullføre med hodet hevet? Ville storebror løpe fra meg, la meg ligge igjen i gjørmen, nedverdiget og utslått?

Klare for start ved Birkebeiner skistadion

Birken er et velsmurt maskineri. God informasjon på mail, nyhetsbrev og avis, egne veiskilt, nummerlapputdeling som gikk som varm kniv gjennom smør, bagasje ble kjørt fra start til mål... men! Hvor vanskelig er det å stille opp med mange nok toaletter i et startområde?!? Med så mange nervøse løpemager og -blærer på ett sted, da er nok doer helt essensielt. For min del gikk det på nære nippet, men bare fordi jeg freidig benyttet herretoalettet.

Pulje 16 bølget av gårde klokken 12, og det gikk rolig for seg fra start. Sol fra blå himmel, god stemning og et fornuftig tempo, ga gode betingelser for et bra løp. Ganske snart begynte løypa å sno seg oppover, med det var korte, overkommelige kneiker, både opp og ned. Etter noen kilometer utbrøt storebror at han aldri hadde løpt så konservativt før. Og det føltes veldig snusfornuftig å småjogge opp bakkene og legge om til rask gange for å holde pulsen lav. Vi forventet jo en voldsom stigning rundt 5.5 km. På toppen av en lengre bakke var det en vennlig sjel som kunne opplyse at vi faktisk var ved løypas høyeste punkt. Hva, allerede? Det ga et lite kick, særlig når folk rundt oss gnålte om at dette var et heeelt jæævlig motbakkeløp.

Trasèen i Birken var en blanding av sti, gjørme og kjerrevei. Tidvis hadde arrangøren kjørt ut grus på store plastmatter, sikkert for å unngå de aller bløteste partiene. Det var som å løpe på en trampoline. For meg som ikke løper så mye i terreng, var løpets største utfordring å konsentrere seg om neste skritt, hele veien. Dessuten sugde underlaget bra med krefter, og det er sjelden jeg har blitt såpass muskelsliten, så fort, som igår. Men det var moro å trampe rett gjennom store gjørmehøl.

Fra 8 km og utover kunne jeg endelig få fart på maskineriet. Det var befriende å kunne dra på, og plukke andre løpere som hadde slitt seg ut i bakkene. Så ivrig ble jeg at storebror måtte be meg bremse litt. Litt kjipt akkurat der og da, men igjen, fornuftig. Jeg hadde jo ikke peiling på hva som ventet, og det gjensto tross alt en hel del kilometer.

Ved siste mellomtidspassering gløttet jeg så vidt på en tavle, som jeg skjønte var passeringstider for å klare merket. En rask titt på klokka viste at jeg hadde 10 sekunders margin, på min side. Og løperen i meg, den sterke, ivrige, offensive; våknet.

Derfra og ut gikk det nokså radig. Dessverre er jeg litt feig i gjørmete, steinete utforbakker og måtte la min fryktløse, endorfinpakkede storebror glippe. Men det var greit, for nå koste jeg meg, vel vitende om at dette kom til å bli mitt løp. Jeg eide både skogen, stien, ja, hele Birken. Og jeg skal ikke påstå at jeg ikke måtte jobbe de siste kilometerne. Men jeg var langt unna kjelleren. Inn på stadion var det bare å gi alt, og de siste 400 meterne la jeg inn en saftig sluttspurt.

I mål ble jeg møtt av bror, høy på løping og opplevelsen(og det faktum at han knuste sin lillesøster med 20 sekunder). Han slet med kramper de siste kilometerne, men var likevel storveis fornøyd. Og hva er vel gøyere enn å dele opplevelsen med en nyfrelst?

Det var moro å stå og heie på innkommende løpere, kjente som ukjente. Storesøster spredte sine edderkopplange ben i kjempeklyv mot mål, N trippet med sin sedvanlig uanstrengte stil, mens svigerinne strålte av glede over å ha fullført sitt livs lengste løp.

Birken ble en fin opplevelse, med kontroll og gode tanker fra start til mål. Jeg disponerte løpet riktig, koste meg underveis, peppet slitne løpere rundt meg, smilte til fotografen og spurtet nokså lettbent i mål. Når jeg i tillegg fikk det svart på hvitt, at jeg på 1.- 3. kontrolltid lå 60- 90 sekunder unna merkekravet, jobbet meg til 10 sekunders margin på min side, og var i mål gode 90 sekunder på den riktige siden, da var jeg veldig fornøyd.

Drit i selve merket. Jeg har fått et sårt tiltrengt boost i selvtilliten, og maratonspøkelset skremmer meg ikke. Idag.

Hva skjer' a, kroppen?

Ok, nå har jeg aldri vært et speedmonster. Verken min fysikk eller mentalitet er skapt for fart. Men mye kan trenes opp, og jeg har vel tidvis vært inne på rett spor. I 2011 satte jeg personlig beste tider på både halvmaraton, 5 og 10 km. Ikke noe å skrive om i historiebøkene, men små seiere, små vinster, i treningshverdagen. Og resultatene ga økt motivasjon for videre innsats. Fjorårets sesong ble avsluttet med klokketro på at jeg fortsatt hadde mye mer å gå på, på alle distanser.

Hva har så skjedd? Jeg finner meg selv pesende som en landsatt hval i rett under-6 tempo. Tempo, fart, hurtighet; fremmedord. Et ukjent fenomen, noe jeg bare kan erindre langt bak i hukommelsen.

Til nå i 2012 har jeg løpt kun 230 km mindre enn i hele 2011, og da avsluttet jeg fjorårets siste måned med 13 (!) løpte kilometer på grunn av skade. Så det er ikke mengden. Endomondo forteller meg at snittempo på øktene har gått opp, men dette året har jeg løpt ganske mange rolige, lange, langturer. Intervaller på mølla er byttet ut med utendørsløping, men intervallene er blitt utført så og si ukentlig.  Siden målet  i 2012 har vært å gjennomføre to maraton, har hovedfokuset vært intervaller fra 800 - 2000 meter. Men det har vært økter som har kostet!
Selv om opplegget ikke er helt etter boka, mener jeg at jeg har fått med meg de tre hellige økter hver uke: langtur, intervall- og terskeløkt (pluss en hel del annet!)

Ikke har jeg lagt på meg(har ikke vekt, men buksa passer), jeg spiser det samme, sover like mye...og vel har jeg beveget meg opp en aldersklasse(takk skal dere ha i Nordmarka Skogsmaraton; kvinner veteran du liksom!), men ut året er jeg fremdeles nærmere 30 enn 40!

Jeg målte til og med hvilepulsen en natt, da jeg mistenkte at jeg ved en inkurie var overtrent. 49 i hvilepuls indikerer nok ikke det.

Er det så farlig da, tenker du kanskje. Nei, det gjelder ikke liv og død. Jeg beveger meg jo fortsatt fremover. Men med fart kommer selvtillit. Med selvtillit kommer mestringsfølelse. Med mestringsfølelsen kommer enda mer selvtillit, og det er en helt essensiell følelse når maraton står for døra. I Nordmarka kunne jeg gjemme meg bak bakker og berg, men i paddeflate Berlin er jeg naken, blottet. Det er liksom svaret på alt strevet siden årsskiftet. Resultatet på vel 1500 svette kilometer. Drøye 150 løpte timer. Tre konkurranser der to gikk til helsike. Pesende som en strandet hval, satt ut av et tempo som sett ut i fra 2011-standard burde være barnemat. Feildisponert, feilvurdert? Eller defensiv, feig og uten selvtillit. Ikke sulten nok? For mett?

På lørdag er det Birken. To uker senere; Berlin. Så, kroppen, hva skjer?

Hva skal jeg si? (Skiløpet 2012)

Jo, først kan jeg si at SkiLøpet får topp karakter! Nå er jeg vel ikke helt objektiv, men jeg har ikke stort å klage på. Flott vær, god stemning, god informasjon både før og underveis, og en variert løype. Den var godt merket, tror jeg, jeg fulgte bare ryggen foran. Kilometermarkeringene stemte på en prikk med min klokke, og jeg satte særlig pris på at siste kilometer var markert for hver 200. meter.

Her ser det litt glissent ut , men det ramla inne en hel del flere mennesker etter hvert.

Asfalt, sti og grusvei ga fin avveksling. For min del var det bare stigning idag, men jeg tror løypeprofilen var relativt flat. Ja, unnatt 800 meter av den siste kilometeren, som var en eneste, pinefull, sugende, grusom bakke.
Og de som presterte idag, fikk flotte premier. Beste dame og mann (forøvrig mor og sønn) fikk intet mindre en enn tur til Kina, med deltakelse i Xian-maraton. Jeg satte min lit til uttrekkspremiene. Men nei da (jeg mistenker korrupsjon...!)

Ja, så hva skal jeg si om min egen innsats?

Jeg kunne sagt mye om den ikke-optimale oppladningen, med time på SATS på morgenen, for hard løping dagen før, for lite fartstrening osv.osv.

Jeg kunne også sagt at jeg ikke har kapasitet til både å trene til å løpe langt (og overleve som et funksjonelt menneske både underveis og etterpå) og kort og fort. Mange klarer det, og all ære til de. Jeg er ikke der, nå.

Jeg kunne malt om det varierende underlaget, stiløping i kø (som var, om sant skal sies helt himmelsk, en pause), den stekende varmen, tunga som klistret seg til ganen...

Jeg kunne sagt ett og annet om det  å være lur og la løpevenninne Marit passere, la henne dra lasset en stund liksom, for så å forstå at jeg rett og slett datt av lasset.  Jeg kunne også nevnt at jeg ble forbiløpt av langt flere enn som så. For ikke å glemme kampen mellom tankene på å vente på de jeg visste lå et lite minutt lenger bak, versus frykten for at de skulle løpe meg i kapp.

Og jeg kunne brukt mye tid på den litt bitre følelsen når jeg forsto at dagens løp ville bli mitt livs nest dårligste 10 km-tid. Ikke siden jeg "begynte å løpe" med Sentrumsløpet i 2008, har det gått så trått.

Marit med min lille E

Men, jeg velger heller å si litt om den fine ettermiddagen i Ski, skravlende blogge-bekjente, en sprek søster som deltar i 10 K for første gang og er allerede gira på neste løp. Det har jeg ikke prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan (Pippi). Bør praktiseres av alle og enhver.

Jeg sier gjerne hvor utrolig stor pris jeg setter på de korte passiarene med medløpere/- bloggere om strategi, dagsform og hummer og kanari. Det er veldig godt å komme til start-områder og finne kjente blide fjes.

Jeg priser gjerne et nyfødt, vellykka arrangement som jeg håper gjentaes i mange år fremover. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye arbeid som ligger bak, hvor mange små og store detaljer som må på plass. Jeg håper inderlig det ga mersmak.

Jeg R O P E R ( i mitt eget øre, gjentatte ganger) at jeg, Anna som løper, ikke defineres av ett løp, av minutter og sekunder som ikke var på min side idag. Shit happens. Jeg kan velge å dvele ved det, eller fortsette fremover.

Jeg sier gjerne at jeg beundrer og har stor respekt for folk som jobber hardt og trener målretta. Jeg måper av damer som er både 10 og 20 år eldre enn meg, og som løper så det ryker etter dem dem. Jeg vet at ikke et eneste skritt, ikke en meter, kommer gratis. Uansett nivå.
Men jeg har like mye respekt for de som gjør dette fordi de ikke  nødvendigvis samler på resultater, men opplevelser og utfordringer (Pippi). Og det er de jeg ønsker å lære av. Aller helst en kombinasjon. For det ene utelukker absolutt ikke det andre.

Og så konstaterer jeg at det kommer nye løp og nye muligheter. Case closed.