Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

tirsdag 12. juni 2012

Restless legs syndrome?

Jeg vil løpe!
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet.



Nedtrapping av trening er lik opptrapping av hvile er  lik overskudd av energi.

Jeg har beiset veranda, ommøblert et soverom og en kjellerstue. Jeg kjenner etter mystiske ondter i  hals, knær og legger. Jeg sjekker værvarsel, og planlegger påkledning. Jeg visualiserer løypa og gjennomgår treningsloggen. Jeg sluker racerapporter, kjøper inn energigelér, spiser godt og legger meg tidlig. Jeg leser løpebøker, og kjenner at hele kroppen sitrer av beskrivelser av umenneskelige ultraløp i meksikansk ødemark. Jeg har laget spillelister, og gjentatt O Store Gyldne Regel: Ikke gå ut for hardt! Jeg har prøvd å forestille meg hvordan kroppen føles etter 38 km og hvordan jeg skal håndtere de resterende 4.

Jeg er som en unge som venter på julaften, bursdag og eksamen på samme dag. Men jeg skal jo bare løpe. Litt lenger enn vanlig, men ingenting ikke andre har gjort før meg. Jeg vet at en gang mellom 11 og sånn ca. 15 på lørdag kommer jeg til å sverge på at jeg aldri skal løpe, verken maraton eller et eneste skritt for den gangs skyld, igjen. Men jeg vet også at i neste uke så...


...vil jeg løpe! 
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet...






20 kommentarer:

  1. Jeg vet ikke om dette innlegget fikk meg til å føle meg normal eller unormal men jeg fikk meg i alle fall en god latter; jeg ler selvsagt MED deg, fniser av alle disse mer eller mindre inbildte vondtene og av hyppig frekventering av yr.no osv. Jeg bor jo sammen med en av samme ulla; han har informert meg om at det kommer til å bli et helsikes regnvær der vi skal tilbringe lørdagen.... og det har han sjekket hver dag siste uka.... men jeg er som alltid rolig og uanfektet! Ja, man kan saktens lure på hvem av oss som er mest normal haha.

    MASSE lykke til på lørdag; dette har du kontroll på selv om følelsene dine garantert innimellom påstår det motsatte! Ikke hør på dem, de lyv, DU ar kontroll og dette går strålende, punktum!

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre at det er flere som er litt nevrotiske:-) jeg beholder roen, for det meste, men får sånn raptuser i ny og ne. En del av meg som jeg bare må godta (og hele min familien også for den saks skyld) Har også litt kortere lunte og går litt inn i meg selv i disse dager. Godt jeg ikke er toppidrettsutøver som må stille til intervju ol. rett før en prestasjon. hadde nok gitt journalistene så hatten passer!

      Jeg har full kontroll. Jeg EIER faktisk hele løypa!

      Slett
  2. de lyver, skulle det stå ;-9

    SvarSlett
  3. Ooo, blir så gira på dine vegne, skulle helst vært oppi skogen og heiet ved 38km! Krysser fingre for go'vær og lette bein. Lykke, lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Thank you! Er nok i en annen sfære ved slutten av løpet, men jeg tar til meg heing på forskudd og lagrer det bak øret!

      Slett
  4. Det er AKKURAT de følelsene der du skal ha nå. Være utålmodig og ivrig. Glede deg! Jeg gleder meg med deg - din første maraton. Upløyd mark. Men bekymret, det er jeg ikke. Har tro på at du får en fin opplevelse - i alle fall dersom du gjentar O Store Gyldne Regel når det teller som mestl. (c;

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, nå ha jeg løpt såpass mye at jeg skjønner at alt dette her er en del av prosessen. Jeg skal gjenta den gyldne regel, samt målet med det hele: jogge inn i mål med et smil om munnen!

      Slett
  5. Det høres ut som du er skikkelig klar. Lykke til! :-)

    SvarSlett
  6. Til lykke, til lykke! Dette kommer til å gå så bra, du er redo. Jeg heier på deg Anna og gleder meg til løpsrapporten :)

    Tvi, tvi!

    SvarSlett
    Svar
    1. Som de sier på Gladiatorne på TV 4:" är gladiatoren (Nordmarka) redo? Ja. Är utmanaren (Anna) redo? JA!

      Slett
  7. Lykke til! Blir artig å lese rapport!

    SvarSlett
    Svar
    1. takker. Rapport kommer så fort jeg orker å tenke og/ eller skrive.

      Slett
  8. Sier bare lykke til!!!
    Du er ikke særlig annerledes enn meg før en maraton. Det lover godt!!! Tenk hvor glad du blir lørdag ettermiddag

    SvarSlett
    Svar
    1. Ania, er det lov å innrømme at jeg, mest av alt, gleder meg til ETTER maraton. Løpe for løpingens skyld, trene styrke så jeg er støl i dagesvis, kjøre knallharde intervaller... tja, det siste blir vel ikke før om noen uker da.

      Slett
  9. Det aner meg at hvis man sjekker opp maratonklar i alle verdens leksikon vil et av synonymene som kommer opp være - Anna.
    Så hvis man er Anna, løper en Jannike (energisk negativ splitt i rykende fart) som vil man innse at å løpe maraton = Astrid (42 lekende lette kilometer).
    Eller noe sånt.
    Poenget er at dere alle insprirere meg til å tørre tenke tanken, og alt jeg egentlig prøver å si er: Lykke til i skogen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Og inspirasjon for andre er vel en gedigen motivasjon i seg selv?
      Tørr å tanke, tørr å satse. Det er jo "bare" å trene. Alle har startet et sted, nemlig med å tenke tanken!

      Slett
    2. Du sier det så riktig, Anna. Kjenner igjen følelsen de dagene før... Ulidelig spennende, nesten uutholdbare.. Men snart... I morgen er du der. Ta med deg alle gode tanker - you can do it:-) Og som du skriver her i siste innlegget; det er noe alle burde tatt til seg - alle kan klare det, det er jo bare å trene. "Bare". Lett for noen , vanskeligere for andre, men aldri uoverkommelig.

      Slett