Nordmarka Skogsmaraton 2012

Mange timers god søvn ble brutt av hamrende regn. Typisk! Jeg var likevel ved godt mot da jeg toget og banet opp mot Sognsvann. Tida frem mot start gikk til å vurdere antrekk, speide mot himmelen, skravle litt med Astrid og snuse inn nervøsitet og tiger-balsam.

Ved start dukket sola opp, og de første kilometerne var været upåklagelig. Jeg tok meg god tid, minnet meg på om målet for dette løpet, nemlig å få en god opplevelse, uavhengig av klokka. Likevel var pulsen litt høyere enn jeg liker. I mange kilometer kjente jeg en klump av spenning i magen, som ikke ville gi seg. Kanskje den var med på å drive pulsen opp? Uansett var følelsen god.
Jeg lå ganske langt bak i feltet av i underkant av 600(?) løpere. Lenge tok jeg følge med samme gjeng, der i blant en mann som skravlet ustanselig om hvor mange maraton han hadde løpt, om at alle som startet for hardt ville få kjenne det etter 30 km og så videre. Alt det han sa var sikkert helt riktig, men absolutt ikke noe jeg trengte å høre der og da. Jeg skrudde på musikken, og valgte å være asosial.

I et maratonløp sies det at alt frem til 30 km kun er transportetappe, og at selve løpet først starter etter 3 mil. Min plan var å gjøre unna en rolig halvmaraton, deretter transportere meg mellom 21 og 35 km, og deretter kjøre på til mål. Løypa legger opp til det siste, da de siste kilometerne i all hovedsak går slakt nedover.

Det er mange høydemeter som skal forseres i Skogsmaraton, og jeg gikk en del i de bratteste kneikene. Det var jeg ikke alene om, og det at andre gikk, påvirket meg helt sikkert. Det var godt å få strukket ut hofteleddsbøyerne med noen lange kliv!

Rett før vending (ca. 20 km) spiste jeg den første av tre energi-gel'er. Jeg hadde med en liten håndholdt flaske, og fyllte den opp på alle drikkestasjoner. Serveringa på Skogsmaraton er forresten upåklagelig; det manglet ikke på vann, sportsdrikke, cola, rosiner, bananer, XL1 - gel, loff med syltetøy... Jeg drakk for det meste vann, masse vann. Dette skulle vise seg å bli sjebnesvangert...

Jeg er en som svetter mye. Og med svette forsvinner både væske, men også salt og div. andre elektrolytter. Ubalanse = kramper. (her vet jeg at de lærde strides, men jeg velger å tro på denne teorien)

Moralen var høy, jeg får 10/10 poeng for positivt selvsnakk. Derfor var jeg svært optimistisk på drikkestasjonen ved 32 km, der løypa går inn i den (gjørmete) sti-delen.
Og der kjente jeg det. Noe som dro til i leggen. Krampe! Strek i regninga! Det var noe jeg absolutt ikke hadde tenkt på kunne skje. Jeg som kanskje hadde to leggkramper som gravid. Tøys og fanteri! Fremad! Og det gikk fremover, ganske radig også. Men hva hjelper det når jeg måtte stoppe og tøye hvert 500. meter?
Ved siste drikkestasjon dro jeg i meg to koppe cola (himmel), men det var for sent. Siste mila var og ble ødelagt av kramper i begge leggene og til dels oppover baksiden av låret på den ene siden. Jeg var sikkert et underlig skue for de andre løperne. Jeg travet frem i et heidundrande tempo, for det var plenty med krefter å ta av. For så å stoppe etter et par hundre meter og gå inn i de mest akrobatiske stillinger for å løsne opp.

Rett før målgang er det en liten bakke, og i bunn av den måtte jeg stoppe og tøye for aller siste gang, for å unngå å gå over målstreken. Men det ble ingen spurt inn mot mål og den ventende heiagjengen.

For lille E er mamma tøffest, raskest og sterkest, uansett. 

Jeg glemte å stoppe klokken der jeg vandret den berømte maraton-gangen innover målområdet. Har ikke sjekket offisiell tid, men min klokke ble stoppet på 4.30, og  jeg  er storveis fornøyd.
Ikke  med tida i seg sjøl, men med det faktum at jeg ikke hadde èn negativ tanke i hodet. Jeg vurderte aldri over hvorfor jeg gjør dette, jeg følte jeg hadde full kontroll og løp mitt eget løp. Kramper kan jeg "kurere" ved å være litt klokere neste gang, og uten de, hadde jeg nok løpt en hel del raskere. Og det får jo tiden vise, for etter en liten hvil med fokus på alternativ trening, starter oppkjøringa til Berlin.

First we take Nordmarka, then we take Berlin!

Veldig fornøyd!

PS. Hvis du en gang vurderer å løpe et maraton, kan Nordmarka anbefales på det varmeste! Avslappet stemning, fantastiks servering, en flott løype på løpevennlig underlag og ikke så tungt og krevende som noen skal ha det til. 42 km er 42 km, uansett.