Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

mandag 23. januar 2012

Marit Bjørgen sine overarmer


Som sikkert nevnt utallige ganger før, vokste jeg opp i Finland. Noen minner fremstår klarere enn andre, og noe av det jeg husker best er langrennshelvete jeg ble utsatt for på skolen.
I vinterhalvåret var det nemlig annen hver uke langrenn og skøyter. I min barndom i de dype, mørke finske skogene var hver vinter en finbulvinter. Lærerne var autoriteter uten sidestykke, og tro meg; også finnene mener å ha blitt født med ski på bena. Og er du ikke det, så får du lære deg det.

Jeg hadde rød skisko. Jeg var alltid blåfrossen på fingre og tær, og jeg gråt. Jeg gråt meg frem, og jeg gråt meg tilbake. Løypa var sikkert ikke lang, men jeg hata hver meter. Jeg var elendig, og jeg tror ikke at jeg fikk mye oppmuntring til å tro noe annet. Heldigvis var det en jente i klassen om var enda dårligere enn meg. Mon tro hun er traumatisert for livet?

Så mitt forhold til langrenn har mildt sagt vært anstrengt. Når jeg endelig fikk bestemme selv, ble skia lagt på hylla og det gikk nesten to tiår før jeg tok de frem igjen.

En glad skiløper på Skarverennet, 2011


Nå øver jeg på å lære å like å gå langrenn. Jeg har vokst opp et steinkast fra Østmarka, og bor ikke mer enn noen minutters biltur unna nå. Forholdene ligger absolutt til rette. Dessuten ønsker jeg at barna mine skal synes det er en allright aktivitet; så da får jeg live as I learn.

I går var hele familien samt besteforelde i Lygna (Hadelandsåsene), og fikk en skikkelig opptur. Flotte forhold, hyggelige turgåere og svært ivrige barn gjorde at vi gjorde unna en tur på i overkant av 8 km. Eldstemann på 6 år gikk hele veien, mens lille E både stavra med ski på bena, og fikk sitte på pappas skuldre. Jeg hadde mer en nok med meg selv.

Idag var jeg fast bestemt på å komme meg ut igjen. Den billigste markapakka har enda ikke gitt valuta for pengene, og før jeg engang vurderer å bytte ut disse plankene med noe mer fancy, må de lufte seg i noen mil.

Jeg står på ski som jeg svømmer. Det bittelille jeg har av teknikk forsvinner med en gang jeg blir ivrig; jeg skal frem! Fort frem! Det er en uting med meg det der, at all aktivitet skal ha et aspekt av trening i seg, ellers er det bortkasta. Jeg må svette og slite litt, ellers kan jeg like godt bli sittende i sofaen. En annen ting jeg bør øve meg litt på...

Jeg flakser med armer og ben og bruker sikkert armene uforholdsmessig mye. Men hei, ikke alle synes Marit Bjørgens overarmer er frastøtende. Jeg skulle gjerne hatt litt av den krafta (og bicepsen. Respekt!).
Jeg løper opp bakkene, og ploger kalvbent ned igjen. Gleder meg over manglende gli, og går motsrøms, bare for å slippe de værste utforbakkene.

Etter 9.5 km var jeg fornøyd. En god følelse med frostroser i skinnene og svett nakke. Mange gode smil av passerende skigåere er et absolutt pluss, her har løpere ett og annet å lære.
Og det beste av alt er at for hver nye tur, falmer de kjipe minnene, og erstattes med lysten på mer.




11 kommentarer:

  1. Veldig likt min egen historie - ja bortsett fra Finland da. De to landene skiller seg nok ikke stort når det gjelder påtvungen skientusiasme og overmot på barnas vegne fra ung alder. Eventuelt stae/motvillige unger. (c;
    Etter å ha testet ski som ikke var billigste markapakke, men ett hakk opp innså jeg at når det gjelder skigåing er utstyr viktig! Så gled deg til du synes du fortjener noe bedre. Men kjenner jeg deg rett er du nok ganske god på markapakka di også. (c:

    SvarSlett
    Svar
    1. Unger er unger!
      Tror på det der med utstyr. Og ja, jeg kommer meg jo frem ;-)

      Slett
  2. Jeg har hørt mange fortelle lignende historier om skigåing, det er visst mange som har blitt tvunget til å gå på ski. Selv hatet jeg skidagene på skolen, men likte det når jeg kunne gå med en venninne eller pappa eller broren min eller i mitt eget tempo. Jeg kan ikke huske å ha blitt tvunget ut på tur.

    Ikke verst da, at du har gått Skarverennet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skarverennet(kort variant, 28 km?) er som Grete Waitz-løpet i gamle dager...håper jeg ikke fornærmer noen nå...

      Slett
  3. Sikkert mange barn som er blitt traumatiserte i forhold til aktivitet ja.... ikke bra! Godt du har kommet deg ut på ski tiltross for uggen opplevelse i barndommen. Jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg at MYE faktisk ikke er en selvfølge; inkl. det å føle at man behersker å stå på skøyter eller gå på ski. Jeg har nok hatt en unik barndom i så måte som fikk utforske disse aktivitetene nok til at jeg føler meg trygg og komfortabel ;-) Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Og så får vi nye generasjoner passe på at vi ikke viderefører våre egne traumer til barna.
      Og så skal det sies at fra familieturer som liten, har jeg kun positive minner. Ja, bortsett fra de frosne fingerne og tærne. Vi hadde hytte innenlands, langt i nord. Der var det K A L D T !

      Slett
  4. Ai, som jeg kjenner meg igjen. Vi er nok på samme flaksende stadie! Imponert over E+E! De får trolig og forhåpentligvis et litt mindre anstrengt forhold til ski enn vår generasjon :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje vi får gripe takk i en friskus i Grønliåsen som kan vise oss litt teknikk. Alternativt, YouTube;-)
      Lille E gikk med mormor som lokket henne frem med sang og historier, på veien ned igjen satt hun på skulderne til N. Store E ble lokket med sjokolade og vaffel på toppen og masse unnarenn på returen. Motivasjon kan være så mangt!

      Slett
  5. Janicke: mener du å si at det kanskje kan være de billigste skiene som gjør at jeg bruker 1t på 3km og fremdeles ikke tør kjøre ned bakker.
    (puhh, skjønte vel det ikke var meg).

    Til å ha slike traumatiserende barndomsopplevelser, synes jeg dere, alle, viser forbausende mye skiglede idag. og FORBAUSENDE skills. Ja, jeg vet dere klager, men tror ikke på det. Jeg leser nemligen mellom linjene og ser glade fjes på bilder.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hva heter det, gode miner til slett spill...?
      Jeg liker å være ute, bevege meg, vise at kraft og (vilje)styrke kan kompensere for manglende teknikk og fint utstyr. Men bortsett fra det, nja, er jeg fortsatt litt avventende. Og glade fjes, det får man av promille i blodet;-) vel og merke før man husker at man skal ned fra fjellet også, med samme promillen. Dessuten skal man ikke undervurdere kraften i kollektiv glede.

      Og så og si alle, både gode og litt mindre gode skigåere jeg har sankket med, har sagt at i langrenn så spiller faktisk utstyret en stor rolle. Skal se om jeg tar meg råd til å bevise det!

      Slett
  6. Morsomt innlegg. Skjønner at jeg var heldig som vokste opp i Fredrikstad - vi hadde nemlig ikke nok snø til at jeg kunne bli traumatisert på noen måte (samtidig som jeg har noe å skylde på for at jeg er så dårlig!) ;)

    SvarSlett