Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 29. januar 2012

Jeg, en egoist?

Dette innlegget er svært inspirert av noe jeg leste på jogg.se/.

Det har seg nemlig slik at helt siden jeg begynte å investere tid i trening, og spesielt etter at jeg fikk barn, føler jeg at trening er et valg, eller rettere sagt en livsstil, som må forsvares. Er jeg en egoist av en mor?

Etter en oppvekst der jeg ikke var talentfull i noen form for fysisk aktivitet, oppdaget jeg aerobic på midten av 90-tallet. I korte sykkelbukser, leggvarmere og batikk t-skjorte følte jeg endelig en mestringsfølelse over egen kropp. Det ble også et søsterlig felleskap; aerobic i ymse varianter var noe alle gjorde, det være seg på treningsstudio eller hjemme med Jane Fondas treningsvideo...feel it burn! Den positive effekten ble forsterket av en kropp som endret form, og det var vel nettopp dette som var den store drivkraften.

Skrekk og gru!

Så ble jeg "voksen", og fikk barn. Stort sett samme dama, men med avkom. Og det var da det begynte.

Denne "luringen" rundt treninga. Svartmalingen av sannheten.
Jeg var frisk og sprek etter fødsel; hvorfor skulle jeg vente i mange uker før jeg kunne trene? Jeg  lurte t.o.m min nåværende sjef på SATS til å tro at babyen min var "laaangt over 6 uker, bare litt liten for alderen", så jeg kunne være med på en mor-barn time. Og så vidt jeg kan se, har han ikke tatt skade av å ligge i vogna og sove på SATS, fremfor å gjøre det samme hjemme. Men det var vel ikke helt politisk korrekt. Nå som man endelig hadde fått barn, da skulle man vime rundt i ammetåka, med bolledeig-mage og brystbetennelse, vekselvis som matstasjon og bleieskiftarbeider. Nå var man blitt Mor, og det skulle være pri. 1! Jeg føler det nesten gikk sport i å ha det værst. Best å holde kjeft om ungen som sov og spiste, og det at hverdagen hjemme faktisk var litt kjedelig...

Nå er jeg i den hektiske småbarns-perioden. Du vet, der man får en praktisk sveis, løper fra barnehage til foreldremøte, baker kaker til loddsalg, har sex ved hver fullmåne og er alltid litt på etterskudd. Der fysisk aktivitet er forbeholdt barna, flere ganger i uka. På ettermiddagene fylles tiden med klesvask og rengjøring, mens barna pusler puslespill eller lager trehytte i hagen sammen med far. I helgene er det tur i skogen, på ski eller til fots, med hjemmebakt hvetebakst (skrev jeg hvete så mente jeg spelt. Eller helst uten noen form for mel i det hele tatt). Blide barn med roser i skinnene, lekende med hver sitt pinnedyr. Og selvklart med både ett og to vennepar, med ditto barn, på slep.



BREEEEMS!!!


Jeg endret jo ikke personlighet på fødestua. Jeg + du ble vi, men like fullt er jeg fortsatt jeg. Barna har uten diskusjon vært en berikelse, og gjort meg, om ikke til et bedre, så et mer nyansert menneske. Men mine behov, mine drømmer, gleder og ønsker er ikke satt på hylla. Ikke en gang på pause. De går vel og merke i takt med familien, men de er der.
Gleden av å perle, bygge lego eller lese den samme boka for n'te gang kom ikke ut sammen med morkaka. Jeg er den første til å innrømme at jeg synes det er kjedelig å leke. 

Jeg er grundig lei av artikler om næringslivsledere som går Birken. En mann med jobb, som trener. Fancy utstyr. Respekt, anerkjennelse, investering i fremtiden, en god leder og jeg vet ikke hva.
En ditto atrikkel om en mor:  drar på spa-weekend med venninnene, der de danser Zumba og spiser noe med næringsinnhold på linje med gress, for å komme seg inn i en bukse som hjemme igjen "ikke var såå dyr" og dessuten, var og forblir, altfor trang.
Jeg vil lese om kvinner, som jobber, er mødre, og som får det til,  som feks. hun her. Damer som vil, tør og ønsker å prioritere (også) seg selv i hverdagen.


Kroppen min har bært to barn til denne verden, og jeg er glad for at jeg fortsatt gjenkjenner den, og ikke føler jeg må dekke den til på stranda. Noe annet ville være å lyve. Men den store drivkraften er ikke lenger den perfekte kroppen, men det friske, balanserte sinnet og den sterke, vitale kroppen. Det gode forbildet. Den blide, litt gæerne mora som henger opp ned i lekestativet (mest fordi hun synes det er kjedelig å leke). Hun som lukter (ny) svette på foreldremøtet, men tross alt ser ok ut i tights.


Faktisk er jeg stolt over alt jeg får det til.  Det blir noen lettvinte middager, men vi spiser sammen. Jeg er ikke den som rekker opp hånda først når det er valg til foreldrekontakt, men jeg er med på dugnader og bidrar med mitt. Jeg håper i det lengste å unnlate å kuske barna til trening, men pensler de heller inn i aktiviteter i nærmiljøet, dit de kan komme seg for egen maskin.
Og ja, jeg setter kryss i taket de gangene jeg har bakt boller eller spilt krig med to kortstokker. Jeg får 1000 mammapoeng de ettermiddagene jeg skifter antrekk på dukkeLise samtidig som jeg deltar i BayBlade-kamp. + 50 for at jeg løp til jobben samme morgen.
 
Jeg maler ikke med rosenrødt, for det er det ikke. Livet er planlegging, handlelister, et kyss i døra når den ene voksne er på vei inn og den andre på vei ut. Småkrangling om bagateller. Barn som sutrer over den hjemmelagede tomatsuppa, fordi den ikke smaker ketsjup.

Det er ikke den den posesuppen du til slutt resignerer med, eller den vakta i håndballhallen, som gjør en til en god forelder. Like lite som min bruk av tid på trening gjør meg til en dårligere.

Jeg er tilstede for barna mine. Bare ikke akkurat når jeg er ute og løper.
Lykkepille

Da er jeg Anna, med hud og hår, svette og sikkel. Med kropp og sjel. Ikke mor, kollega, venninne, kone, kvinne...bare et stykk lykkelig mennesk.

Er jeg en egoist, er jeg i så fall rimelig forbanna stolt av det!





24 kommentarer:

  1. Fantastisk flott innlegg! Tatt på kornet - kjenner meg igjen i absolutt alt sammen. Deilig å lese at flere har det akkurat slik. Litt mindre dårlig samvittighet nå. Takk! (c:

    SvarSlett
  2. Så bra skrevet! Og så beroligende for min egen samvittighet, som konstant murrer litt i bakhodet. Vi lever bare en gang, og vi lever akkurat nå, så da må man bare fylle opp den tiden man har med alt som gjør livet verdt å leve. Kan i hvert fall ikke kaste bort tiden på å sitte og glo på tv! Treningen gir livsglede og energi!

    SvarSlett
  3. Kjempefint innlegg! For noen heldige barn du har, med en så sprek og aktiv mamma! Du er et supert forbilde for alle småbarnsforeldre :)

    SvarSlett
  4. Vi er mange i samme båt - og jeg er sikker på at barn har godt av å se foreledrene har egen fritid-at de ikke bare er til for å sy puter under armene på ungene.
    Men så klart ja - det kreves beinhard prioritering!

    SvarSlett
  5. WORD! fantastisk bra skrevet! så absolutt noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. hverdagen blir fort hektisk med alt som skal rekkes når man har småbarn i hus, men det er viktig å ha litt egotid også; gjerne med joggesko på beina.

    SvarSlett
  6. Godt skrevet og veldig gjenkjennelig. Samvittigheten kan bare gå å legge seg. Dessuten tror jeg det er bra for barna på sikt å ha friske og spreke foreldre selv om det tar en del tid nå. Og så synes jeg det var befriende å lese at det finnes andre som heller ikke eeelsker å leke med barna. Det betyr jo ikke at man er noe mindre glad i dem!

    SvarSlett
  7. Det er som du beskrivver meg ( bare med 3 barn) jeg har sluttet å bry meg hva gamle tanter sier og den tiden jeg trener den investerer jeg faktisk i barna . De for gladere, friskere ( for det meste) mamma og jeg er et godt eksempel for dem. Håper at jeg lærer barna at de finer gleden og skal ha aktiv liv selv

    SvarSlett
  8. Dårlig samvittighet, er det en kvinnegreie? Aldri lest/ hørt om en mann som sier det samme, som føler at hans fritid eller trening går utover barn og hjem og at det, helt på bunnen, gnager litt i samvittigheten.
    Any male comments?

    SvarSlett
  9. Å være egoist er nedfelt i menneskets biologi (du vet, videreføring av genene våre osv) så å påstå at vi ikke er egoister vil være feil, men å samtidig si at vår form for livsstils-egoisme skal måtte forsvares og at den alltid skal heftes med et negativt fortegn blir for meg derimot litt tullette!!

    Så når er egoisme legalt og når er det ikke? Dette er sammensatt og det finnes neppe et klart og entydig svar. Det er grader av alt, også egoisme, og det er ulike grenser for hva vi oppfatter som akseptabelt og ikke.

    Jeg tror det som blir viktig er å heve blikket fra vår egen navle å gi de som er rundt oss litt anerkjennelse. For det er ikke til å stikke under en stol at de rundt oss (og ikke bare de nærmeste men også de som faktisk sier ja til å bake kakene til lotteriet og de som tar oppgaven som foreldrekontakt i barnehagen osv) faktisk muliggjør vår egoisme. Det er i alle fall når folk ikke ser bidraget og ikke vet å sette pris på bidraget fra dem rundt at jeg begynner å grine på nesa og tenker ”for en ego” med negativt fortegn....

    Jeg føler meg ikke som en egoist og jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på meg selv og trening. Jeg har funnet en balanse som er bra for meg, og bra for oss. Til syvende og sist er det det som blir viktig, ikke hva alle andre måtte mene ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har noen poeng Silja, hvis jeg forstår deg riktig...
      Hadde jeg ikke hatt en grei mann med like interesser, "greie" barn og kakebakende ildsjeler i foreldre-kretsen, hadde jeg jo ikke vært i den priviligerte situasjon som tillater denne egoismen. Men så skal det sies at jeg baker på lik linje som alle andre...får mer overskudd til de daglige gjøremål av å trene vettu ;-)

      Slett
    2. Jeg vet ;-) Jeg hadde ikke orket et liv uten trening og jeg har et veldig høyt grunnenerginivå.... så jeg fatter ikke hvodan andre, som ikke trener, klarer av alt!!! Hvor henter DE energien fra?? :-)

      Jeg tror det hjelper at man har en partner som er litt i samme situasjon, det er nå i alle fall min erfaring både når det gjelder trening og jobb. Men, jeg ser jo også at par hvor den ene er aktiv og den andre ikke også får livets hjul til å gå rundt! Så det finnes nok flere fasiter her ja :-) Silja

      Slett
  10. Anna, med fare for å fremstå som en 70-talls pappa med langt hår og røde cordfløyelsbukser (og strikket vest): ja, samvittigheten kan klore seg fast her også! Den båten du/dere sitter i er godt kjent!
    For et knallbra innlegg - jeg er ikke alene med galskapen :) vi prater ofte om det her hjemme, dette med å ikke gi opp seg selv. Ungene her (3 stk 3-13 år) er er vant til at mor & far må ut på kvelden og bli svette. Den første gangen jeg ble spurt om hvorfor jeg løp, ble svaret noe i retning "du er heldig som får leke og kose deg ute hver dag, mamma og pappa sitter på jobb og trykker på datamaskin....." og så videre. Det ble godtatt :)
    Vi er ikke klare for konform-sko på mange år enda!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ser deg for meg,med skjortel og pasje-klipp :-D
      Man må finne en balanse her i livet, og det viktigste for husfreden er vel en partner som forstår, eller det beste av alt, deler gleden og interessen for en egen lidenskap!

      Slett
  11. Jeg kjenner meg så godt igjen i innlegget ditt! Jeg kjenner også veldig på dette at jeg ikke er en annen person, ikke har lagt bort mine egne behov, ikke har fått mindre behov for egen tid osv. Dette gjelderogså andre ting enn treningen. Jeg kjenner ofte sterkt på at jeg er like mye meg selv og like "egoistisk" som før. Jeg elsker ikke barna mine mindre selv om jeg ikke sletter ut egne behov eller går helt opp i ungene. Og det er jeg stolt av.

    At vi kvinner går sånn opp i morsrollen er kanskje delvis en forestilling, eller? Jeg vet ikke. Jeg kjenner meg ikke igjen i det kvinnebildet. Vil ikke heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror det der med morsrollen er en forestilling, en selvpåført, eller kvinnepåført, forventning. Det går liksom sport i å være "mest" mor, samtidig som man skal ha karriere, trene, fine klær, lese de riktige bøkene, lage den rette maten...puh! Tror ikke det er menn som skaper disse tankene som et ideal, der er no kvinner kvinner værst!

      Slett
  12. takk!

    Det kalles bevisst egoisme. Som man sier på flyet. ta først på din egen maske før du hjelper andre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp! Festlig at du sier det der med masker..når jeg reiste med barn på flyet/ på fanget, og det var fullt i alle setene, fikk jeg en frykt for at dersom maskene skulle dette ned, ville det jo ikke være nok til den lille på fanget. Men sånn er det vel å være foreldre? man vil alltid det beste for sine barn. Derav også det lille stikket i samvittigheten. For det finnes jo ingen fasit på hva som er det beste...

      Slett
  13. Flott innlegg.
    Siden jeg fremdeles satt fast i sofaen da ungene var små har jeg sluppet unna denne skyldbølgen - (eller det var andre ting som plaget meg mer), nå er de bare glade for å være hjemme alene. Heier på dere unge mødre!!

    (forresten, mangel på timesvis og gatelangs betyr ikke automatisk mer legobygging og kakebaking - dessverre -)

    SvarSlett
  14. Så fantastisk det er å finne en blogg som dette! Vi er nok litt i samme båt, som SATS instruktør på 12. året, og trening i blodet fra jeg var liten er det godt å lese akkurat dette! Og så får jeg nesten dårlig samvittighet fordi jeg ALDRI har fått dårlig samvittighet for å spandere tid til meg selv og min egen trening. Med kjøpet får nemlig ungene våre mødre med ENERGI, HUMØR og OVERSKUDD (og det samme får mennene våre!) Jeg har heldigvis unger som ser på det som verdens mest naturligste ting av mor(og far) går ut på en løpe/ski/treningstur, og jaggu er de ikke rimelig glad i å bli med etterhvert! Forfriskende å lese bloggen din, og inspirasjon til meg som skal prøve meg på trippelen i år. Og ha en fantastisk Yogatime:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for veldig hyggelig tilbakemelding!
      Jeg vet vi er mange i samme båt. Min misjon er ikke å få noen til å ha/ ikke ha dårlig samvittighet, men å få folk (spes. damer/ mammaer) til å i det minste prøve å bli glad i fysisk aktivitet og trening. For på veien der, kan det være at man opplever mange hyggelige bonus!
      Trippelen høres bra ut, bare å komme med en en bragd i seg selv ;-)

      Slett
  15. Så utrolig godt skrevet og det treffer meg som mann (og pappa) også! Tror nok at vi stort sett er i samme båt. Men dette greiene om at vi skal være så perfekte foreldre er bare tull og en moderne oppfinnelse.

    SvarSlett
  16. Herlig ! Du har virkelig fått med fantastisk mange gullkorn. Kjenner meg igjen, og har ikke dårlig samvittighet for at jeg heller løper en tur enn å leke / bake / rydde ...... En dag uten trening, en dag uten mening (men må innrømme at hver dag får jeg ikke til...men da gleder jeg med til morgendagen).

    SvarSlett
  17. Herlig skrevet Anna, inspirerende lesing for alle, både med og (og for oss)uten barn! Du er et godt eksempel at livet ikke tar slutt når man får barn.. som jeg har inntrykk av at mange føler. Du kan hvertfall være stolt over at du er ærlig mot deg selv. "Gjør det du har lyst til, ikke det andre forventer av deg". Lo da jeg leste overskriften i DN og tenkte "dette var herlig ærlig" Go girl !! Lykke til med treningen mot marathon.

    SvarSlett