Jeg, en egoist?

Dette innlegget er svært inspirert av noe jeg leste på jogg.se/.

Det har seg nemlig slik at helt siden jeg begynte å investere tid i trening, og spesielt etter at jeg fikk barn, føler jeg at trening er et valg, eller rettere sagt en livsstil, som må forsvares. Er jeg en egoist av en mor?

Etter en oppvekst der jeg ikke var talentfull i noen form for fysisk aktivitet, oppdaget jeg aerobic på midten av 90-tallet. I korte sykkelbukser, leggvarmere og batikk t-skjorte følte jeg endelig en mestringsfølelse over egen kropp. Det ble også et søsterlig felleskap; aerobic i ymse varianter var noe alle gjorde, det være seg på treningsstudio eller hjemme med Jane Fondas treningsvideo...feel it burn! Den positive effekten ble forsterket av en kropp som endret form, og det var vel nettopp dette som var den store drivkraften.

Skrekk og gru!

Så ble jeg "voksen", og fikk barn. Stort sett samme dama, men med avkom. Og det var da det begynte.

Denne "luringen" rundt treninga. Svartmalingen av sannheten.
Jeg var frisk og sprek etter fødsel; hvorfor skulle jeg vente i mange uker før jeg kunne trene? Jeg  lurte t.o.m min nåværende sjef på SATS til å tro at babyen min var "laaangt over 6 uker, bare litt liten for alderen", så jeg kunne være med på en mor-barn time. Og så vidt jeg kan se, har han ikke tatt skade av å ligge i vogna og sove på SATS, fremfor å gjøre det samme hjemme. Men det var vel ikke helt politisk korrekt. Nå som man endelig hadde fått barn, da skulle man vime rundt i ammetåka, med bolledeig-mage og brystbetennelse, vekselvis som matstasjon og bleieskiftarbeider. Nå var man blitt Mor, og det skulle være pri. 1! Jeg føler det nesten gikk sport i å ha det værst. Best å holde kjeft om ungen som sov og spiste, og det at hverdagen hjemme faktisk var litt kjedelig...

Nå er jeg i den hektiske småbarns-perioden. Du vet, der man får en praktisk sveis, løper fra barnehage til foreldremøte, baker kaker til loddsalg, har sex ved hver fullmåne og er alltid litt på etterskudd. Der fysisk aktivitet er forbeholdt barna, flere ganger i uka. På ettermiddagene fylles tiden med klesvask og rengjøring, mens barna pusler puslespill eller lager trehytte i hagen sammen med far. I helgene er det tur i skogen, på ski eller til fots, med hjemmebakt hvetebakst (skrev jeg hvete så mente jeg spelt. Eller helst uten noen form for mel i det hele tatt). Blide barn med roser i skinnene, lekende med hver sitt pinnedyr. Og selvklart med både ett og to vennepar, med ditto barn, på slep.

BREEEEMS!!!

Jeg endret jo ikke personlighet på fødestua. Jeg + du ble vi, men like fullt er jeg fortsatt jeg. Barna har uten diskusjon vært en berikelse, og gjort meg, om ikke til et bedre, så et mer nyansert menneske. Men mine behov, mine drømmer, gleder og ønsker er ikke satt på hylla. Ikke en gang på pause. De går vel og merke i takt med familien, men de er der.
Gleden av å perle, bygge lego eller lese den samme boka for n'te gang kom ikke ut sammen med morkaka. Jeg er den første til å innrømme at jeg synes det er kjedelig å leke. 

Jeg er grundig lei av artikler om næringslivsledere som går Birken. En mann med jobb, som trener. Fancy utstyr. Respekt, anerkjennelse, investering i fremtiden, en god leder og jeg vet ikke hva.
En ditto atrikkel om en mor:  drar på spa-weekend med venninnene, der de danser Zumba og spiser noe med næringsinnhold på linje med gress, for å komme seg inn i en bukse som hjemme igjen "ikke var såå dyr" og dessuten, var og forblir, altfor trang.
Jeg vil lese om kvinner, som jobber, er mødre, og som får det til,  som feks. hun her. Damer som vil, tør og ønsker å prioritere (også) seg selv i hverdagen.


Kroppen min har bært to barn til denne verden, og jeg er glad for at jeg fortsatt gjenkjenner den, og ikke føler jeg må dekke den til på stranda. Noe annet ville være å lyve. Men den store drivkraften er ikke lenger den perfekte kroppen, men det friske, balanserte sinnet og den sterke, vitale kroppen. Det gode forbildet. Den blide, litt gæerne mora som henger opp ned i lekestativet (mest fordi hun synes det er kjedelig å leke). Hun som lukter (ny) svette på foreldremøtet, men tross alt ser ok ut i tights.

Faktisk er jeg stolt over alt jeg får det til.  Det blir noen lettvinte middager, men vi spiser sammen. Jeg er ikke den som rekker opp hånda først når det er valg til foreldrekontakt, men jeg er med på dugnader og bidrar med mitt. Jeg håper i det lengste å unnlate å kuske barna til trening, men pensler de heller inn i aktiviteter i nærmiljøet, dit de kan komme seg for egen maskin.
Og ja, jeg setter kryss i taket de gangene jeg har bakt boller eller spilt krig med to kortstokker. Jeg får 1000 mammapoeng de ettermiddagene jeg skifter antrekk på dukkeLise samtidig som jeg deltar i BayBlade-kamp. + 50 for at jeg løp til jobben samme morgen.
 
Jeg maler ikke med rosenrødt, for det er det ikke. Livet er planlegging, handlelister, et kyss i døra når den ene voksne er på vei inn og den andre på vei ut. Småkrangling om bagateller. Barn som sutrer over den hjemmelagede tomatsuppa, fordi den ikke smaker ketsjup.

Det er ikke den den posesuppen du til slutt resignerer med, eller den vakta i håndballhallen, som gjør en til en god forelder. Like lite som min bruk av tid på trening gjør meg til en dårligere.

Jeg er tilstede for barna mine. Bare ikke akkurat når jeg er ute og løper.

Lykkepille

Da er jeg Anna, med hud og hår, svette og sikkel. Med kropp og sjel. Ikke mor, kollega, venninne, kone, kvinne...bare et stykk lykkelig mennesk.

Er jeg en egoist, er jeg i så fall rimelig forbanna stolt av det!

Marit Bjørgen sine overarmer

Som sikkert nevnt utallige ganger før, vokste jeg opp i Finland. Noen minner fremstår klarere enn andre, og noe av det jeg husker best er langrennshelvete jeg ble utsatt for på skolen.
I vinterhalvåret var det nemlig annen hver uke langrenn og skøyter. I min barndom i de dype, mørke finske skogene var hver vinter en finbulvinter. Lærerne var autoriteter uten sidestykke, og tro meg; også finnene mener å ha blitt født med ski på bena. Og er du ikke det, så får du lære deg det.

Jeg hadde rød skisko. Jeg var alltid blåfrossen på fingre og tær, og jeg gråt. Jeg gråt meg frem, og jeg gråt meg tilbake. Løypa var sikkert ikke lang, men jeg hata hver meter. Jeg var elendig, og jeg tror ikke at jeg fikk mye oppmuntring til å tro noe annet. Heldigvis var det en jente i klassen om var enda dårligere enn meg. Mon tro hun er traumatisert for livet?

Så mitt forhold til langrenn har mildt sagt vært anstrengt. Når jeg endelig fikk bestemme selv, ble skia lagt på hylla og det gikk nesten to tiår før jeg tok de frem igjen.

En glad skiløper på Skarverennet, 2011

Nå øver jeg på å lære å like å gå langrenn. Jeg har vokst opp et steinkast fra Østmarka, og bor ikke mer enn noen minutters biltur unna nå. Forholdene ligger absolutt til rette. Dessuten ønsker jeg at barna mine skal synes det er en allright aktivitet; så da får jeg live as I learn.

I går var hele familien samt besteforelde i Lygna (Hadelandsåsene), og fikk en skikkelig opptur. Flotte forhold, hyggelige turgåere og svært ivrige barn gjorde at vi gjorde unna en tur på i overkant av 8 km. Eldstemann på 6 år gikk hele veien, mens lille E både stavra med ski på bena, og fikk sitte på pappas skuldre. Jeg hadde mer en nok med meg selv.

Idag var jeg fast bestemt på å komme meg ut igjen. Den billigste markapakka har enda ikke gitt valuta for pengene, og før jeg engang vurderer å bytte ut disse plankene med noe mer fancy, må de lufte seg i noen mil.

Jeg står på ski som jeg svømmer. Det bittelille jeg har av teknikk forsvinner med en gang jeg blir ivrig; jeg skal frem! Fort frem! Det er en uting med meg det der, at all aktivitet skal ha et aspekt av trening i seg, ellers er det bortkasta. Jeg må svette og slite litt, ellers kan jeg like godt bli sittende i sofaen. En annen ting jeg bør øve meg litt på...

Jeg flakser med armer og ben og bruker sikkert armene uforholdsmessig mye. Men hei, ikke alle synes Marit Bjørgens overarmer er frastøtende. Jeg skulle gjerne hatt litt av den krafta (og bicepsen. Respekt!).
Jeg løper opp bakkene, og ploger kalvbent ned igjen. Gleder meg over manglende gli, og går motsrøms, bare for å slippe de værste utforbakkene.

Etter 9.5 km var jeg fornøyd. En god følelse med frostroser i skinnene og svett nakke. Mange gode smil av passerende skigåere er et absolutt pluss, her har løpere ett og annet å lære.
Og det beste av alt er at for hver nye tur, falmer de kjipe minnene, og erstattes med lysten på mer.

Som en fisk på land

Onsdagstrenigen, kjæreste-kvalitetstiden, er gjennoppstanden med det nye året. Og skal det løpes, så skal det løpes ute uansett vær og føre. Jeg, i min naive tiltro til offentlige etater, levde lenge i håpet om at fire timer etter at slusene ble stengt, ville brøytebilene ha gjort jobben. Morn du! Har noen andre forresten fundert på hvorfor det er slik at i helgene er snøen borte fra veiene omtrent før det har begynt å snø, mens det i ukedagene tar både vinter og vår før snøen blir kjørt bort? Jeg har mine teorier på det der...

Uansett, ut skulle vi. Løpe en uanstrengt halvlang langtur.

For å gjøre en 1 time og 11 minutter lang lidelseshistorie kort: jeg luntet, krokbøyd og lutrygget. Mørbanka lår etter gårsdagens styrke- og sykkeltrening. Alle forsøk på "hofra frem, lett på tå" sank ned i kvikksandliknende, gråhvit masse. Njaal maste i ryggen på meg, eller jeg hang som et slips etter. Både en og tre ganger begravde jeg min løpekarriere, og tenkte dystre tanker om maraton..5 måneder minus to dager.

Njaal forsøkte å være hyggelig/ morsom/ positiv, og kvitret i vei, uten en antydning av andpust. Jeg gryntet noe uforståelig tilbake, og forbannet hans lette steg herfra og til den evige skjærsilden.

Det ble verken halvlangt eller uanstrengt. Usedvanlig sliten nede, forann på leggen og skuldre oppe under ørene. Hvor enn lett og ledig jeg forsøkte å tenke meg, virket ingenting. Jeg forsøkte sågar med en strofe fra En Vogue (dame-synge-gruppe fra 90-tallet) om å "free your mind, and the rest will follow". Nei.

Ja vel. Det var det. Kjipern underveis, ok nå etterpå. Ikke noe å skrive hjem om, men en treningsøkt rikere. 

Møllebølle

Uten barnevaktmulighet, med løpehungrige ben; da er tredemølle løsningen.

Jo mer jeg løper, desto mindre har jeg lyst til å gjøre det inne. Det er monotont, og gir meg mye mindre glede og overskudd. Dessuten får jeg litt hamster-i-bur-assosiasjoner. Men la gå, det blir ikke så ofte.
Faktisk er det tre måneder siden jeg løp på mølla sist.
Så idag var planen klar; jeg skulle løpe i 60 minutter og således kunne føre opp et fornøyelig antall kilometer på ukestotalen.

Mølleløping krever musikk! Det bruker jeg sjelden ute, og SATS-radioens popsmørje gir meg ikke det lille ekstra energiboost som trengs. Dessuten er jeg, etter mange år som intruktør, yrkesdøv. Det vil si at når musikk skal spilles til trening, så skal det spilles høyt, rett inni øret! Dette gjelder vel og merke kun til det punkt der jeg "bikker over". Når jeg har løpt intervaller som værst, da har jeg slått av musikken på de siste dragene. Da er vel kroppen og hue så slitne, at all kraft og konsentrasjon må gå til å sette en fot foran den andre; det er ikke mer igjen til å absorbere støyen. Der var jeg vel ikke akkurat idag...

Apropos musikk, er det vanskelig å finne et par øretelefoner som sitter godt. Nå bruker jeg Sennheiser, de fikk god omtale i et blad.

Men, som vanlig, er disse testene gjort av menn, for menn. De er altfor store for mine nette små ører (:-) og må holdes fast av et pannebånd. Neste på innkjøpslista er et par med bøyle bak i nakken.

Selve løpeøkta ble ikke så bøllete som jeg hadde håpet. Den lille hurtigheten jeg hadde opparbeidet meg, er definitivt borte. Der jeg tidligere løp drag i 4.15-4.30 tempo, er jeg nå godt fornøyd på 5.00. Men siden det er maraton, uten de voldsomme tidsambisjonene som er målet, er det ikke så farlig.
Idag løp jeg 6 x 1000 meter med 500 meters pauser, og skal øke først og fremst antall meter utover vinteren. Og så kommer tempo som et bonus!

Uke nummer to etter treningsoppholdet, og jeg er tilbake på 40 km/ uka. Det er jeg godt fornøyd med, og har bestemt meg for å holde det der litt utover. Maraton er ikke før om 8 måneder, og jeg vil ikke risikere skader, eller å miste motivasjonen, med å øke antall kilometer for fort. Ja, nå er Skogsmaraton vel og merke allerede om 5 måneder, men jeg skal nok få løpt skikkelige langturer i god tid før det. Nå skal jeg bare kose meg med at jeg er igang, og at formen, sakte men sikkert, er på vei tilbake.

På' n igjen

Den første ordentlige treningsuka siden slutten av november har vært en delt opplevelse.

På en side er det godt å være igang igjen. I overkant av 30 km løp fordelt på tre økter, samt tre runder på SATS, er godkjent. Jeg har bestemt meg for å trappe løpingen gradvis opp, og bruke januar til det. Det gjelder å skynde seg langsomt, vinteren kan brukes til å roe ned og bygge seg gradvis opp, ikke sant? Basis-trening, vedlikehold, å legge grunnmur; kall det hva du vil. Min base skal ihvertfall være solid til 16. juni; denne uka meldte jeg meg på Nordmarka Skogsmaraton. (Apropos det, jeg ble dødelig fornærmet da løpet insisterte på å ha meg i gruppa kvinner 35- veteran ?!? What, jeg som kun er 34 år, 6 mnd og...hmmm..noen dager når løpet går av stabelen. Makan!)

Hvis man betrakter det hele fra en litt mindre optimistisk vinkel, har uka vært bare sorgen! Tenk at 4-5 uker uten jevn aktivitet kan føre til så stort tap av nær sagt form og farge! Alt er så tungt! Årets første morgentransport til jobb var ulidelig, og hadde det ikke vært for Marits oppmuntringer underveis, hadde jeg garantert haiket! Og idag løp jeg en kjent runde på 12 km 5-7 min senere enn vanlig. Litt kan jeg skylde på føret, men faktum er at jeg rett og slett har fallert!
For ikke å nevne ansiktsfargen etter Pulse timen på torsdag. Lilla lepper, og et ansikt som gikk fra flammende rød til farlig blek. Ikke bra! 
Litt greit å kjenne på det dog;  jeg får en viss forståelse for nye joggere, medlemmer på SATS eller hvem det måtte være, som kjemper med å komme igang med trening.Fatt mot, det blir lettere etter hvert!
Og sist men ikke minst, tok min trofaste følgesvenn og et symbol på min identitet som løper, Garmin forerunner 210, natta'n. Kondens under glasset. Spent på reaksjonen fra Garmin Norge, da dette er klokke nr. to jeg sender inn med samme problematikk!

For ytre motivasjon og trøst, var jeg innom Løplabbet på Ski for et par nye sko. Dessverre var de helt utplukket for størrelser, så jeg får vente på de nye modellene jeg vet er på vei. Jeg fikk med meg ett par løpesokker fra Falke, og til den prisen (180 kr for ett par), forventer jeg rett og slett magi!

Thank heaven for netthandel. Nye terrengsko er på vei til et postkontor nær meg. Latterlig billige på salg, og sikkert vel så bra som mange andre, for en som aldri har løpt med terrengsko.

Saucony omni TX 5

I morgen er det en ny uke og nye muligheter!