Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

onsdag 11. desember 2013

They tried to make me go to rehab...

Ovetråkk- så trivielt, men akk så enerverende. For 14 dager siden, i kveldens mulm og mørke satte jeg foten ned, på feil sted, til feil tid. I etterkant iset jeg ned, komprimerte, avlastet og satt med benet høyt. En blålig hevelse spredte seg, å belaste foten mer enn ytterst nødvendig var uaktuelt de første tida. Men så går no' daga'n, og rastløsheten rir. Etter en uke kunne jeg gå tilnærmet normalt, så hvorfor ikke prøve  løpe litt?  

Ankelen var øm og vaklete, men å tape, det ga jeg opp ganske fort. En ting er å tape andre, men meg selv? For slapt, for stramt, krøll, hundehår og fandens oldemor. Nei, en gjenbrukbar ankelstøtte; litt som en svært trang sokk, med ekstra støtte rundt selve 'problemområdet', det ville bli min venn i nøden. Så full av forventning dro jeg ut, og subbet rundt, ikke bare i 2-3 km, men nesten en mil. Ankelen kjente jeg ikke særlig mye til, men resten av kroppen, fra fotsåle til nakke, var stokk stive av en nyervervet løpestil. Ikke det lureste jeg har gjort. Vel, så måtte det vel bli bedre på mølla? Dagen etter så klart, ingen tid å miste! Jeg gampet av gårde i 6-7km, til fornuften endelig slo meg hardt i hodet. Skulle jeg (ankelen) komme styrket ut av dette, så må det rehabilitering til.

Så hvordan rehabilitere ett overtråkk? Ikke én vei som fører til Rom, men generelt kan foten belastes til smertegrense, egentlig så fort som mulig. Unngå stivhet, og opprettholde blodgjennomstrømning. Men den viktigste jobben er å forebygge nye overtråkk, og da må stabiliteten i ankelen på plass. Så jeg har pusset tenner, gredd håret og utnyttet heve-senke-funksjonen av pulten på kontoret, på ett ben. Gradvis har jeg begynt å stå på en balansepute, og gjort styrkeøvelser for ankelen med en strikk eller et belte. I dag dristet jeg meg til knebøy uten belastning og hopp-opp-hold på en Bosu-ball. Og jammen har jeg løpt (jogge er vel mer korrekt, men en gang løper, alltid løper) 20 minutter på mølla igår, og 30 minutter idag. Baby-steps! Og ankelen, den er der, men det begynner å hjelpe. Det som ikke hjelper, er det håpløse føret ute. Jeg vokter mine skritt som en gammel tante med nyoperert hofte. En løpetur i frisk luft er altså fortsatt i det blå.

I stedet for å miste motet totalt, har jeg forsonet meg med min sjebne, og gjort det beste ut av det. Jeg har egentlig gjort alt som er mulig av alternativ trening. Syklet på ergometersykkel, svømt, svettet på spinning, gjort 45/15 intervaller på ellipse-maskin, løftet vekter, vært ufrivillig akrobatisk med slynge, funnet min indre yogi, bitt tennene sammen på foam-roller, og stått på ett ben... Likevel, er det å snøre på meg løpeskoene og la bena ta meg dit de vil, så fort eller sakte de orker, det er det eneste som står i hodet på meg.  
Så derfor, mine venner:

og...


10 kommentarer:

  1. Kan Abefale en utmerket Kiropraktor :-) veien blir adskillig kortere! Har reddet min fotballspillende datter flere ganger ved overtråkk. Han sørger også for at ryggen min blir med på alt jeg finner på av løpeturer. Lykke til videre! Overtråkk er fryktelig kjedelig!
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vurderte å gå til en manuell terapeut helt i begynnelsen, men fant så ut at opptrening fikser jeg uten help. Litt tøy og bøy hadde kanskje ikke vært så dumt likevel...

      Slett
  2. Du er superflink Anna!!
    Overtråkk gir seg, hvis du bare gir den litt tid. Men du gjør seriøst det meste rett, med unntak av de to løpeturene da;-)
    Føret er bæsj nå. Utnytter at nov/des er litt sesongpause:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fordelen med overtråkk + dårlig føre er å bli tvunget over på mølla. Det er litt kjedelig, men definitivt bedre enn ikke noe løping i det hele tatt!

      Slett
  3. Applaudere fornuften din - og all den alternative aktiviteten.
    Du blir nok helt frisk til jul. Enig med Siri - føret er elendig og etter snøen og glatta kom ser det ut som jeg har tatt ferie på ubestemt tid. Kommer meg rett og slett ikke ut! Like greit.
    (tvang hun seg selv til å skrive).

    SvarSlett
    Svar
    1. Juleferie er lov. Nytt år, nye muligheter.
      (men du er jo ute med bikkja? Og husker jeg feil, eller gikk du med truger ifjor???)

      Slett
  4. Åh, en skal aldri ta det å kunne løpe for gitt! Men det høres ut som du gjør alt riktig nå, så snart er du tilbake igjen for lange og korte, raske og saktegående turer på glatta, i snøfonna, i lys og mørke, langs eksosfylte veier og dype skoger. Lykke på jord!

    SvarSlett
    Svar
    1. Straks tilbake, kanskje klarer vi å time skadefri så vi får løpt litt sammen snart?

      Slett
  5. Bra du tok deg sammen og ikke kjørte på med løping hver dag. For å bygge opp kreves det restitusjon. Virker som om du er på rett spor nå, keep up the good work, så er du snart tilbake i løpeskoene for fullt. Å kunne løpe er et privilegie man må nyte mens man har det. Så mange farer der ute...

    SvarSlett
  6. Helt klart. Og ovetråkk er overhodet ikke noe å klage over, det finnes langt værre ting som kan skje både av skader og sykdommer. Plutselig tilbake!

    SvarSlett