Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

mandag 17. juni 2013

Nibbeløpet- fra fjord til fjell


 I dette innlegget får bilder fortelle en stor del av historien.

Roadtrip med Marit, fra Oslo til Geiranger. 7 timer i bil. 



Ved Djupvasshytta, ikke mye som minner om juni.
Kort kveldsjogg for å riste bilturen av bena. 

Det blåser og er vel + 5 grader. Ett glass rødvin, og til sengs.
Dagen er kommet og vi har kjørt ned 15 km fra Djupvasshytta til Geiranger. Helt surrealistisk å tenke på at vi skal løpe samme vei tilbake. Langt der fremme skimtes mål, Dalsnibben.
To nervøse damer. Men vi er enige, opp til toppen skal vi!

Sola skimter frem på de oppmøtte. Turgåere, syklister, løpere og tilskuere i skjønn forening.
Selve løpet gikk stort sett som planlagt. Det er 100 meter og bom! så er det oppover, i varierende stigningsgrad. Jeg holdt meg til planen om å holde tempo under 7 min/km de første 11-12 km. Så begynte jeg å plundre med musikken; gikk noen skritt, og der var det gjort! Men det går fremover, også når jeg går, og det var ikke mange som løp forbi. Etter 2 km var det opp i 'løpefart' igjen. I de skarpeste hårnålssvingene var dilemmaet; løpe innerst og der det var bratt, eller ta yttersvingen, og måtte ta noen ekstra meter. Så kjente jeg et lite rykk i leggen og visste at om ikke lenge ville kramper være et faktum. Jeg løp på hælen, på tærne, korte skritt, lange skritt, men man kan bare utsette det uungåelige. Rett før Djupvasshytta er et av løpets to flater, og da fikk jeg litt fart på kroppen. Men de siste 5 km, der asfalt blir til grus, og du vet du har 450 høydemeter å forsere, da var det tilbake i rask gange. Med innbilte staver i hendene og en mantra i hodet, passerte jeg  sammenkrøpte løpere (og syklister) . Fatt mot, vi er snart på toppen! Men akk så langt og bratt en, to,  for ikke å snakke om 5, kilometer kan være!
Tid er ikke lenger et tema, skjemaet sprakk med krampene. Nå er det bare å komme seg i mål med hodet høyt hevet og med et smil om munnen. Jeg klarte det!

Marit er fortsatt høy på endorfiner, jeg har begynt å kjenne på trøttheten. Stakkers rygg og legger. Jeg skal aldri skulke en eneste planke eller tåhev i hele mitt liv.
På toppen klarer jeg ikke å la være å stadig titte ned mot fjorden, se veien som snirkler seg oppover. Der har jeg løpt. 21 km. Oppover. Uten å dø, miste motet, trille ned. Og jammen klarer jeg fortsatt å bevege meg også.
Noe av denne gode stemningen ble dog dempet av det faktum at arrangøren ikke klarte å frakte oss ned igjen til Geiranger før etter ca to timer på toppen. Takk og pris for at jeg hadde godt med skift, mat og drikke, og at det ikke sluddet, som i fjorårets løp. Her er det forbedringspotensiale til neste år.
Vel nede i Geiranger, etter et godt måltid, stå sola fortsatt høyt på himmelen, og energien var fortsatt på topp. En tur på fjorden kanskje?

Overkroppen må jo også få kjørt seg. Og jentene er høye på livet, løpinga og seg selv. Multisport neste?


Nibbeløpet får en stor tommel opp fra meg. Uslåelig naturopplevelse, god og avslappet stemning, godt selskap, og ikke minst, en passe hårete utfordring som ga mersmak for videre trening og nye mål!

16 kommentarer:

  1. Vakkert ;-) Jeg innrømmer at dette er et løp jeg kunne tenke meg - ikke fordi jeg kommer til å sette ny norsk rekord - kun fordi det er noe helt annet og svært krevende! Grattis med vel gjennomført!!

    SvarSlett
  2. Ja, det anbefales virkelig! Og det er jo noe herlig befriende med de løp der rekorder ikke kan slåes (hø, hø, hø), da tar man kampen ett steg videre, fra klokka til en selv.

    SvarSlett
  3. Gratulerer det ser slitsomt men samtidig helt fantastisk ut. Du kommmer nok ikke å glemme dette løpet

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, dette er virkelig noe å se tilbake til!

      Slett
  4. Utrolig bra. Imponert! Noe jeg virkelig *ikke* kunne tenke meg - men flott å lese om det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Før du vet ordet av det vettu Astrid, så står du der på startstreken...

      Slett
  5. Råtass!!! Gratulerer! Likte veldig at du ikke trillet ned. Det ville vært forsmedelig:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker og bukker! For øvrig så må jeg si at etter sånne bragder der jeg selv mener at jeg har gjort en overmåte innsats, skrur jeg ogsåå opp belønningen. Det innebærer at jeg spiser både en og tre ganger 'verdt' prestasjonen. Så hvis jge ikke passer meg, kan jeg faktsim slumpe til å trille ned neste gang ...;-)

      Slett
  6. Gratulerer med vel gjennomført! De siste fem kilometerne er drøye.Imponerende at du kom deg opp der med krampe.

    Nibbeløpet er virkelig noe for seg selv. Det er langt og bratt, men samtidig så vakkert at det går greit allikevel. Og SÅÅÅÅ deilig å komme i mål. Jeg er skikkelig misunnelig på deg, men vet heldigvis at jeg skal løpe der igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Krampene var heldigvsi kun tilstede når jeg løp, så gåing gikk bra. Litt kjipt, men sannelig vet jeg ikke om jeg hadde klart å løpe opp de siste 5, kramper eller ei...

      Slett
  7. Grattis, aldri hørt om Nibbeløpet, og kan garantere at jeg aldri kommer til å delta, men det gjør bare mine beundring for dere jernwonderwomen, så mye sterkere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Aldri si aldri. Det synes så langt borte når man sitter med neste års løp og melder seg på...

      Slett
  8. Gode gud du må ha seige bein! Og en blodpumpe av gull! :) Rått! Har en kamerat som også deltok i år. Fantastiske bilder! Bra jobbet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har vel seige ben på en god dag ?

      Slett
  9. Herlige minner fra en fantastisk opplevelse!

    Har fått et veldig anstrengt forhold til motbakker i ettertid - og jeg som trodde det ville bli motsatt, slik at hver Oslo-bakke ble som en fartsdump i sammenligning! Nå får jeg melkesyre bare av å se en bakke, hehe.

    Hva skal vi nå finne på?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg må bare komme over dette triathlonopplegget før jeg kan konse på nye hårete mål. Men noe sprell å vi finne på.
      Det kan jo tenkes at maraton, Nibbeløpet og St. Hansgaloppen har gjort at du nå trenger litt ektsra restutusjon? Særlig de to første er jo nokså store kraftanstrengelser, og hvis du bokstavelig talt får melkesyre opp de minste bakkene nå, så er vel en litt roloig periode kjærkommen?

      Slett