2012 i 2012?

Plutselig åpenbarte ett nytt prosjekt seg.

Jeg har i flere tidligere blogginnlegg både hyllet og sablet ned dette å bare løpe. Det handler til dels om at jeg begynner å ta til meg dette med periodisering. Det er ingen grunn til at løpingen skal være like intens året rundt. Hovedsaklig er jeg med på ett par løp om våren og noen på høsten. To perioder, med andre ord. Dermed kan jeg legge opp treninga etter målet, det være seg 10 km eller maraton. I min verden krever det nemlig ulik tilnærming, og det hele skal passe inn i et større puslespill av jobb og familie, og annen trening. Jeg vil nok aldri kunne både løpe langt og overleve, samtidig som jeg måneden etter setter ny pers på 10 km. Sånn er ikke min kropp, psyke eller hverdag bygd opp. Og så tillater det perioder med bare løping.
For meg betyr det:

Mentalhygiene, folkehelse, opplevelser. Pause, agresjonshemmer, tidsfordriv. Overskudd, balanse, ro. Mestring, å være en del av noe og sørge for at buksa passer.

Og en hel del fine minner:

Fra første langtur > 21 km

Julaften 2011

Just running @ Brooklyn Bridge, juni 2011

Første(og siste?) gang på pallen, 3.pl., I-Form-løpet 2011

Men jeg er jo en rastløs sjel. Veldig dårlig på å være her og nå. Så noen prosjekter må jeg ha gående. Og derav:

Prosjekt: 2012 km i 2012.

Ved en nærmere titt på treningsdagboken i Endomondo, viste det seg at jeg denne uka rundet antall løpte kilometer i hele 2011. Fin, fint. Men det er fortsatt 9 uker igjen av året. Mon tro jeg klarer å bikke 2012 km før årsslutt? Kjapt utregnet blir det i underkant av 40 km i uka, og det er jo uansett mitt overordnede mål med løpingen, +- 4 mil i uka.

Så, 2012 i 2012.

Hilsen Anna @ ute-og-(bare)løper

Elsk/hat

Å bare løpe, det er hva jeg driver med for tida. Og det er veldig fint. Faktisk så fint at jeg har trosset styrtregn og observert grevling sammen med SkiLøperne, løpt til jobb og vært på langtur. Over 50 løpte kilometer på en uke, pluss en skikkelig styrkeøkt, samt core-trening opp til flere ganger ; det er kvalitetstid for meg. Ikke nødvendigvis kvalitetsøkter når det gjelder løpinga, men hva spiller det for rolle? Jeg løper fordi jeg har lyst, ikke for at det skal gå verken fort eller langt. Det blir verken fugl eller fisk, og sånn skal det fortsette, ihvertfall til nyttår.

Igår hadde jeg i utgangspunktet en treningsfri dag. N stakk ut på en hurtig langtur mens jeg perlet, tegnet, fredsmeglet, rørte i grøten...Sånn man gjør sammen med barna på en regntung lørdagsettermiddag. En drøy time senere sto han der i døra, så våt at det dryppet fra fingertuppene. Men  komplett lykkelig! 10 minutter senere var jeg ute av døra; 30 minutter etter det igjen i dusjen. Klisjéen "you complete me" kjent fra romantiske filmer, var det som fór gjennom hodet mitt. Og selv om det selvfølgelig også gjelder for min kjære mann, så var det en helt annen motspiller jeg da hadde i tankene.

Idag hadde jeg løpedate med Marit. Vi har løpt mange mil sammen nå, og det er alltid veldig hyggelig. Men idag ville jeg bare at det skulle være over. Etter knappe 17 km visste jeg at hun kunne dreie til høyre, og da! Da kunne jeg endelig legge om til gangfart. Men nei da! Marit var ute etter å sanke kilometer, og så hang jeg etter da, som et slips. Tørst, tung, uvillig. Noen dager er det bare sånn. Den medbrakte solbærsaften var for lengst fortært, men sukkeret ga meg ingenting. Her måtte det tyngre skyts til! Men så kom jeg på at jeg kun hadde med en 20-kroning. Og hva får man for 20 kr i disse dager? Ikke no', ihvertfall ikke i dette bakevjet jeg har valgt å bosette meg på. Blææ! Helt til:

Nydelig! Og man kan ikke drikke kulsyreholdig drikke i fart. Det kommer i retur, i beste fall ut av nesa. Så da labbet jeg hjem den siste kilometeren. Sukkeret gjorde jobben sin, og jeg kunne nyte utsikten.

Slett ikke værst for et bakevje å være

Så i disse dager svinger det fra elsk til hat. Ikke noe jeg ikke har kjent på før. Jeg har, som tidligere nevnt, lagt noen planer for 2013.  Allsidighet og fart står på agendaen. Og ett nytt familiemedlem. Men mer om det siden.

God treningsuke. 

Nyt regnet, høstfargene, mørket, frosten. Ikke hat det fordi du må, men elsk det fordi du kan.

The aftermath

Det er kjent at mange nybakte mødre opplever en slags blues i dagene etter fødsel. Denne nedstemtheten og følelsen av tomhet, den er forventet og akseptert.  

Post-maraton blues derimot, det snakkes det mindre om. Ingen kleenex, trøstende ord, folk på besøk med medbrakt middag og gjærbakst. "Gratulerer med maraton, flott medalje, gikk det bra?" Ikke et spørsmål om hvordan det går med meg!?

Kanskje like greit, for tiden etter maraton har faktisk gått relativt smertefritt. I et par dager tenkte jeg "hva nå da?" Det gikk fort over. Men minnene består.

I etterkant er det sånn maraton opplevdes

Maraton x 2 har vært en fantastisk, litt slitsom, reise. Det som i begynnelsen av året føltes som en umulighet, ble sakte, men sikkert, oppnåelig og gjennomførbart. Noen sier til meg at de skulle ønske de selv kunne løpe et maraton. Det er bare å sette en for foran den andre. Ha et mål, og jobbe mot det. Noen ganger i medvind, andre ganger i motvind. Det går fremover, uansett. Og belønningen, å ha fullført, det er faktisk noe å fortelle barnebarna om.

Det å være ferdig med maraton er, om sant skal sies, en lettelse. Eller kanskje mer en befrielse.
Det er utrolig befriende å trene masse annet, løpe bare for løpingens skyld. Ikke følge et opplegg eller et skjema. Starte hver treningsuke med blanke ark.
Men hverdagen innhenter selv en maratonista. Noen dager er fullbooka fra morgen til kveld.Tid til trening er som kjent ikke noe man har, men noe man tar. Onsdag morgen dro jeg på meg ultrøya for første gang på mange måneder, og stupte ut av døra kl. 0611. Klokka sju kunne jeg vekke to små, varme troll med å dryppe svette på dem. Ubetalelige grimaser! Dagen før valfartet jeg Oslo på tvers for en time på SATS kl. 07. Hva gjør man ikke for de beste instruktørene?

Helt planløst er det dog ikke. Jeg har selvklart noen tanker for neste år;  da skal det ikke bare løpes, men multisportes. Men før det skal jeg bli  både sterkere og raskere, trene smartere og "bredere". Så da er det vel bare å brette opp armene og gå igang?

Berlin maraton 2012

Årets andre og siste, store treningsmål. Tidsmålet ble justert etter treningsmengde og- intensitet ukene før, og opplevd form. (Etter en tur hos legen fikk jeg bekreftet følelsen av at alt ikke var helt som det skulle. Tomme jernlagre forklarer langt på vei hjertebank og stor differansen mellom innsats og avkastning.) 4 timer. Bære eller briste.

Dagen før dagen ankom vi Berlin tidlig. Minst mulig trasking var planen, men ved startnummerutlevering som foregår på en nedlagt flyplass, var det uungåelig. Vi var heller ikke alene, så det ble inn, og ut. Lommeboka kunne dra et lettelsens sukk.

På kvelden ble det god middag med Marit og S, og tidlig til sengs.

Nervøse 

40 000 løpere setter sitt preg på byen. Det er et stilltiende fellesskap; fremmede som nikker til hverandre på t-banen og ved frokost, erfaringer og forventningen utveksles mellom fremmede ved tilfelle. Man føler seg som en liten del av noe veldig stort.

Følelsen av å være liten ble forsterket når jeg måtte kysse min kjære farvell. Vi skulle starte i to forskjellige avganger. Startområdet var gigantisk, med ditto antall mennesker i dokø. Jeg brukte ikke mindre enn 45 minutter(!) , og fikk følgelig veldig dårlig tid før start. Jeg jogget frem til nærmeste startfelt, som ikke var min angitte, og trengte meg fremover i feltet. Ca. 30 sekunder senere satte feltet av gårde.

Ikke langt unna kunne jeg skimte 4:00- ballongen. På forhånd hadde jeg tenkt å suge tak i denne, men jeg synes fartsholderen satte i et voldsomt tempo fra start. Så jeg slapp han av syne, og konsentrerte meg om å finne min egen rytme. De store startfeltene gjorde at jeg var redd for å  måtte sikksakke meg fremover, men det var overhodet ikke et problem. Fra første kilometer var jeg oppe i marsjfart. Noe løp og brems ble det såklart, men Berlin kan skilte med brede avenyer og en løype som har lite innsnevringer.

Når man skal løpe såpass langt som over 42 km, er det greit å dele løpet i mindre deler. Jeg hadde 10 km og halvmaraton som checkpoints. Garmin kunne jeg ikke stole på, den viste + 100-200 meter allerede ved 5-km markering. Jeg ga meg selv også oppgaver underveis, som å rulle skulderne tilbake for hver kilometer-passering og følge pulsen. Og drikke, på nær sagt hver stasjon. Ikke mye av gangen, 3/4 av koppen blir jo sølt ut. Men de dråpene som faktisk havner rett, de gjør sin nytte. Og så hadde jeg en plan for de 5 Squeezy-gel'ene. Den holdt jeg meg til. I tillegg spiste jeg en bitte liten bit av en Nutrilett-bar og en halv banan. Det måtte tygges og svelges på autopilot. Noen ultraløper, eller en som behersker kunsten av å spise i bevegelse over lang tid, blir jeg ikke.

Halvmaraton ble passert med 8 sekunders margin til de planlagte 2 timer. Behagelig tempo, lett til sinns.  Ingen nevneverdige vondter. Full kontroll. Smilende, heiende publikum. Sol fra blå himmel, og behagelig temperatur med et kjølig høstdrag i lufta.

Fra halvveis og frem mot neste arbeidsoppgave, 32 km, hadde jeg igjen 4:00 ballongen i sikte. Sakte men sikkert løp jeg den i kapp, og tok også følge med den i noen kilometer. Det var godt å bare henge på; kilometermarkeringene mellom 34 og 36 var nemlig mistenkelig langt fra hverandre. Jeg syndet stort mot arrangørene og hadde musikk med meg. Hank von Helvete & co. var gode følgesvenner, og jeg var sågar High on the crime der jeg stakk fra 4:00 ballongen og dens følgere.

Ved 38 km så jeg en t-skjorte med Norway på ryggen, og en lang, lys hestehale. Jeg løp opp på siden, og fikk frem en slags presentasjon. "Hei Trude, det er meg, Anna. Ikkesaaperfekt, vettu. Hvordan går det?" Jeg husker ikke så godt resten av samtalen, men bruddstykker av den var hvor liten sjansen for å møte på noen måtte være, diskusjonen på hvordan man uttaler "jeg er så sliten" på ulike dialekt, og ikke minst, hvilket tempo de siste, drøye tre kilometer måtte gå i for å komme under sub. 4. Trude hadde stålkontroll på tiden, og vi motiverte hverandre fremover (jeg kjeftet og skrek) og jeg takker nå dette tilfeldige møtet for at jeg klarte å legge inn en uforsvarlig lang sluttspurt, som også sørget for en solid negativ spill for mitt løp. De knappe 200 meterne fra Brandenburger Tor frem mot mål var ulidelig lange!

Verdens lengste (knappe) 200 m. Bildet er fra før start.

Jeg mistet Trude i forvirringen, men seilte i mål på 3.57.48. Jeg klarte det! ble overmannet av smerten og ubehaget over å stoppe. En vegg av slitne og lykkelige mennesker møtte meg, og det var mye okking og oi'ing for min del gjennom medaljeutdeling og derfra den lange veien mot øl. Ja, du leste riktig. Er man i Tyskland, så er man i Tyskland! Riktignok alkoholfritt, men fantastisk godt og akkurat det som skulle til for at jeg skulle ha nok krefter til å karre meg til å møte N igjen.

Gjennsynsgleden var stor; jeg gråt en liten skvett der jeg hang rundt nakken hans. 

Dagens største utfordringer kom etter løpet...

Dagen derpå er følelsen god. Slitne hofteleddsbøyere og legger vitner om 42 195 meter med asfalt.
Nå skal Berlin nytes til det fulle! Og neste års treningsmål planlegges ;-)