Men noen ganger er det moro å ikke bare være bedre enn seg selv...
Søndag kveld. En lang, lat dag på stranden er forbi. Sola varmer fortsatt, og jeg drikker iskaffe og forsyner meg grovt av sjokoladekaken som ble igjen etter podens bursdagsfeiring. Løpe? Njææ. Får vel bli en lapskaus-tur da. Maraton? Åhh, det kan jeg ta tak i imorra. Mandag er en perfekt dag for å ta tak i ting.
Knyter skoa og sluntrer av gårde. Rutinejogg. Pliktjogg. Men det gjelder å nyte det som kan være årets siste tur i shorts. Brune, sterke ben som fører meg kilometer etter kilometer bort hjemmefra. Kontrollert og rolig, slakt oppover, mot skogen. Lapskaus er greit det også, kan ikke alltid følge skjema.
På vei inn i skogen er sola på vei ned. De høye løvtrærne stenger alt lys ute. Jeg føler meg som FBI- agenten Clarice i filmen The Silence of the lambs, i åpningsscenen. Automatisk setter jeg opp tempoet. Kroppen er med. Men fortsatt i lapskaus-modus.
Det er da jeg ser henne. Langt der fremme. Hvit t-skjorte, svingende, blond hestehale. Og noe våkner i meg. En basic instinct. Jeg tar opp jakten. Men damen der fremme holder et friskt tempo, og er et godt stykke forann meg. Det tenner meg bare mer. Hun skal løpes i senk! Til min store forskrekkelse tar hun et annet veivalg enn den jeg hadde sett for meg. Pokker, jeg som nesten hadde henne!
Jeg fortsetter i skogen, nå i frisk fart. Hjertet dunker, bena møter det myke, sugende underlaget helt uanstregt. Jeg sender en stille takk til legemiddelindustrien for Ibuprofen, som denne sommeren har vært en god følgesvenn. Ryggen, som snart er å finne på gis bort på Finn.no, klager ikke idag. Ikke at jeg har tid til å kjenne etter. I et veikryss oppdager jeg nemlig at hestehalen nå ligger bak meg. Oh joy! Jeg raser forbi en ung jente. Ryggen min, steget mitt, er et eneste, hoverende "ha, er det alt du har?"
I det lange slake skogspartiet der jeg alltid liker å gasse på, ser jeg ett nytt offer. En mann. Han beveger seg lett, men ikke særskilt fort. Han er min! Jeg fester øynene i ryggen hans, og jobber meg målrettet fremover. Jeg ønsker nesten at han skal høre at jeg kommer, sette opp farta, gi meg motstand. Og han hører meg, det er ikke til å unngå. For nå snakker vi terskel, pesing, kjappe steg mot fast grus. Og hva gjør dusten? Han gir opp, han stopper! Jeg raser innvendig! Nå som jeg var så godt igang, jeg hadde grusa deg lett som en plett!
![]() |
Fra Oslos Bratteste 2011. I jakt-modus. Etter en god tid (mao knuse alle de 10-20 andre damene jeg kjente som var påmeldt) |
Vel hjemme er jeg såre fornøyd med at økta. Ingenting å skrive om i historie-bøkene, men jeg tok tre andre løpere.
Barnslig? Ja. Motiverende og moro? Ja. Gjentas i et løp, snarest? JA!