Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

fredag 11. mai 2012

Inn i det ukjente

Anyone can run 20 miles. It is the next 6 that count.
-Barry Magee-

Lange langturer må til. Og en langtur må være den lengste langturen. I dag var det dags.

Jeg våknet til pøsregn. Flott! Morgenstress, barn til skole og barnehage. Snegle av gårde i meningsløs kø langs ring 3 på vei til Sognsvann. Rakk rendez-vous med S og Astrid med god margin. Klar, ferdig, løp.
These shoes are made for running. Hvordan står det til meg bena, tro?

Astrid har  løpt deler av traseen før,  og viste vei. I utgangspunktet skulle vi løpe tur -retur, men vi avtalte å gjøre opp status og evaluere etter 16 km. Jeg var litt spent, fordi jeg har hørt mye om de skumle bakkene fra Sognsvann mot Kikut. Og det var mye oppover, men Østmarka-jentene Anna og S er ikke lettskremte.

Kilometerne tikket av gårde, regnet hadde gitt seg og kroppen var med. Pulsen fyker opp i de bratteste kneikene, og jeg konsentrer meg om små, lette skritt. All kraft i fartsretning. Løfte blikket, få med de flotte omgivelsene. Man føler seg så uendelig liten når man kan skue over skog, så langt blikket kan nå.
S er bare en bitteliten prikk i den store skogen
Ved 16 km er det ca. 3 igjen til Kikut. Det blir rådslag. Vi har akkurat forsert en mektig, lang nedoverbakke. Skal vi snu og løpe samme veien tilbake. Eller fortsette til Kikut og løpe rundt. Følge Skogsmaraton- løypa, som vi er litt usikre på, og dessuten sanke noen flere kilometer enn planlagt. Astrid velger det første, Synne det andre. Og nøler. Den bakken frister virkelig ikke oppover. Men jeg vet jo ikke hva som venter heller. Men jeg tar sjansen, og S og jeg vinker "takk for turen" til Astrid.

På Kikut vat det en kort pit-stop, og gledelig kunne vi fortsette på relativt flat vei. Ved 23 km begynte jeg å kjenne på stive, slitne ben,  men på magisk vis klarer man alltids å fokusere på noe annet og fortsette å sette en for foran den andre. En Squeezy- energigelè gjorde også sitt. (Disse kan forøvrig anbefales da de er langt mer tyntflytende enn mange av sitt slag, og dermed mye lettere å få i seg. Porsjonspakningene er dog ikke så store. Den sære magen min tåler de greit.)

Ved Kobberhaughytta ble vi litt usikre på veien videre, men heldigvis var det åpent. Betjeningen kunne betrygge oss med at det var en mil til Sognsvann, først litt sti og deretter vei. Turgruppa som sto på trappa synes nok vi var litt gærne, da vi uttalte at vi hadde løpt i overkant av 26 km, og ikke nødvendigvis var ute etter den korteste veien tilnbake. Men de gærne har det godt!

På et punkt stilner praten. Vi trenger ikke snakke, begge vet hvordan den andre har det. Vi er der, i trappa på vei mot kjelleren. Det er fortsatt mange kilometer igjen. Men vi skal helt frem. Et eller annet sted har jeg mistet evnen til å fokusere både blikk og tanke. "Gubben og gamla sto og drog, og ikke fikk opp rota" krever ikke mye tankekraft, men den går fra 0 til 100. Jeg suger til meg duften av våt skog. S sier hun har veldig vond i bena. "Har du vondt i hendene?" spør jeg. Det kan hun avkrefte. "Så fokuser på de istedet" foreslår jeg. Og så finner vi punkter på kroppen som ikke er affektert. Toppen av hodet, nesetippen. Det stopper der.

Sognsvann. Jeg mener det alvorlig når jeg sier at jeg kunne tenkt meg et bad. Ikke fordi jeg er så varm, men fordi jeg vet at de hovne føttene og bena hadde hatt godt av iskaldt vann. Og samtidig som vi skimter de røde bygningene blipper klokka. 35 km. Noen kilometer inn i det ukjente. Fortsatt flere kilometer til mål. De skal forbli i twilight zone i noen uker til.

Og det er, igjen, det som er verst. Å stoppe. Kjenne etter. S må skynde seg, jeg kreker meg bort til kiosken og bestiller en cola. Vann har for lengst mistet sin effekt som tørsteslukker.

Hurra for vel gjennomført lang langtur!


Under 10 minutter etter ankomst til Sognsvann høljer det ned. I bilen skrur jeg opp både varmen og musikken. Jeg jubler, høyt. Nordmarka Skogsmaraton, du er ikke lenger noe skummelt, ukjent, uhåndterbart. Jeg er klar!

The body does not want you to do this. As you run, it tells you to stop but the mind must be strong. You always go too far for your body. You must handle the pain with strategy...It is not age; it is not diet. It is the will to succeed.
-Jacqueline Gareau-

13 kommentarer:

  1. Takk for at jeg fikk være med deg på langtur!

    SvarSlett
  2. Fantastisk. Jeg løp også den lengste turen denne uka. Den ble bare på 34km. Jeg er ganske optimistisk med tanke på maraton. Jeg klarer det nok, men tviler på om jeg klarer den på under 4 timer, Beina føles fortsatt tunge (to dager etteropå) og 1 tånegl er borte. Tempoet gikk ned sammen med antall km. Jeg løp alene , men nøt utsikten (løp helt ukjent løype på en sykkelvei.Vi klarer det. Takk for inspirasjon forresten. Elsker de sitatene du valgte!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Man må ha en strategi, og min er helt klart å ikke åpne for hardt! Da er den berømte veggen av betong. Jeg er kanksje litt defensiv, men mitt første maraton skal gi mersmak heller enn blodsmak.

      Slett
  3. Åh vidunderlig lesning. 35 voksne km, jeg fylles med respekt. Du er definitivt klar nå! Og litt evaluering: nordmarka vs østmarka = same same?

    SvarSlett
    Svar
    1. Til slutt blir det litt sånn, en kilometer hit eller dit. Etter at forrige "pers" på 30.5 km var oppnådd, tenkte jeg at hvert skritt var en bonus. Jeg mener nå at på mitt nivå er det ikke til syvende og sist ikke fysikken, men psyken som avgjør.
      Tja, Østmarka er vel litt opp-ned-opp-ned-opp, mens Nordmarka er opp-opp-opp-ned-ned-ned. Sånt sett er utsikten fra feks. rundt Kikut mektig. Men en bakke er en bakke, og en kilometer er en kilometer, oppover, bortover eller nedover.

      Slett
  4. Knallbra ;-) Derer er gærne assa!! På en positiv måte altså!

    SvarSlett
    Svar
    1. Yes. Og som sagt, de gærne har det godt ;-)

      Slett
  5. Sitter her og leser om den ene langturen etter den andre,
    (mens jeg hoster og synes synd på meg selv), og flommer over av beundring og missunnelse. Man burde egentlig holde seg unna løpeblogger når det er 2 uker siden man selv har hatt joggesko på foten
    , må være angsten for å gå glipp av hemmelige bakketips som holder meg
    lesende -)
    Synd i dette skogsmaratonet vises på tv.

    SvarSlett
  6. Dere er helt rå!
    Likte sitatet, særlig den siste setningen, skal skrive det ned.

    SvarSlett
  7. Takk for turen! Veldig hyggelig å ha selskap av dere halve turen :) Bra jobba!

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig jobba og herlig å lese:-) Du har full kontroll:-)

      Slett
    2. ...og forresten, det første du skriver, er favoritt-slagordet mitt Så sant, så sant.

      Slett
  8. Så flott tur!!
    Kjempefint gjennomført - dere er virkelig noen spreke damer!

    SvarSlett