Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 20. mai 2012

Alle gode ting er ikke tre

Alt som går opp må gå ned er blitt mitt nye mantra. Naturlig nok når årets mål 1 av 2 er et maratonløp med særdeles mye oppoverbakker. Da trøster det godt å tenke på at motbakkene etterfølges av utforbakker. Nå skal det sies at å løpe nedover når bena i utgangspunktet begynner å gå over i flytende form, er utfordrende. Det føles som om knærne er på vei ut av kroppen.

Så må også oppturer en eller annen gang erstattes med nedturer. Vanligvis kan jeg si at jeg har èn god løpeøkt etterfulgt av én litt tyngre. Den ene dagen føles det som å fly, den neste drar man tømmerstokker etter seg.

Derfor var det svært gledelig å få to fantastisk fine økter denne uka.
Onsdag valgte jeg å løpe fra jobb, flatt og fint langs kaia, Frognerstranda og mot Bygdøy. Oppvarming etterfulgt av 1x1 km og 4 x 2 km intervaller, med 2 minutters pauser, gikk lekende lett. Jeg har beinhard tro på at desto lengre løp, desto lenger bør intervallene være. I 9-10 minutter raste jeg av gårde, og prøvde å løpe strengt etter puls. I siste intervall gikk tempo ned og pulsen opp, men det var uansett mer enn godkjent.

18.mai var jeg klar for å svi av store mengder karbohydrater, og dagens gjøren og laden tillot kun løping til jobb. Lenge siden sist, og det at jeg blir stadig mer seig og trøtt om morgenen gjorde at jeg bremset litt i starten. Men bena var ivrige etter å komme seg på kontoret, og jeg kunne kvittere med ny rekord (?) til jobb. Og to fantastiske økter på rad!

Men at det skulle gå bra tre turer på rad, strider mot alle naturens lover. Skaubygda ble bortprioritert, men langtur må man ha. Når venner i Drøbak inviterer til heldag og grilling, så får en skvise inn en transportøkt. Nei, jeg løp ikke hele veien til Drøbak, det var mer enn langt nok de ca. to milene til Ski. Og for å gjøre en lang lidelseshistorie kort, det var tungt, seigt, varmt, det var tunga nede på knærne og hjertet opp i halsen. Og så de berømte tømmerstokkene da. Hver eneste lille bakke føltes som et fjell. Ja jøss- det er i motbakker det går oppover, det skal være sikkert og visst.

Men belønningen kan ingen klage på!

5 kommentarer:

  1. To av tre er jo ikke så verst da - og belønningen ser himmelsk ut!

    Skal løpe fra Oslo til Ski i dag og er IKKE motivert. )c: Heldigvis er det ingen vei utenom ettersom jeg skal løpe sammen med andre. Gleder meg til å komme igang og ha det gjort - håper på bedre opplevelse enn du tydeligvis hadde på den samme strekningen...

    SvarSlett
  2. Holder for ørene til joggeprat
    , men for en belønning!!

    SvarSlett
  3. Helt enig at intervallenen skal være lange når mann trener til maraton, men 2km er laaang. JEg synes du fikk veldig god løpeuke, og fantastisk belønning!!!

    SvarSlett
  4. Klarer du å blåse bobler ut av vinene eller ser det bare slik ut? ;-) To av tre er ca dobbelt så mye bedre enn 1 av 3, og det er da noe!!! Det er bare ett å si: flinkis!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Well done - herlig følelse når beina spretter avgårde som de ikke vil gjøre noe annet i hele verden:-)

      Slett