Nei, dette skal ikke bli et innlegg spekket med nitriste begrepsavklaringer og forklaring av selvfølgeligheter. Men spørsmålet ble aktualisert i hodet mitt i uka som var, og jeg tror svaret finnes samme sted!
Inntil i år var vinterferie en uke på lik linje med alle andre. Og skal jeg være helt ærlig, mener jeg å huske at jeg uttalte noe sånt som at vinterferie kun er for de med for mye penger og fritid. Ærlig talt, hvem har en uke å sløse bort, og det på en hytte på fjellet?
Så sitter man der da, i bilen med det som føles som uendelig mange, lange, sløve dager foran seg, med kursen mot en hytte på fjellet. Med like mange disponible feriedager som ifjor, med den samme hytta som svigerfamilien har hatt til rådighet siden 1946. Det som i realiteten endret seg var barnehage => skole, og selvfølgelig min holdning.
Siden jeg dypt og inderlig mener at trening kan og skal prioriteres, uansett, pakket jeg selvklart løpesko. Vel vitende om at destinasjonen for turen er en knallhard kandidat for årlige kulderekorder, samt at det i år har falt uvanlig store mengder snø. Bagateller! Det faktum at det ikke eksisterer muligheter for å dusje(alt vann på denne tiden av året må smeltes fra snø eller fraktes i kanne)var også noe jeg glatt overså. (Og her en kuriositet som sikkert ikke bare gjelder meg. Hvorfor er langrennssvette mer "stuereint" enn løpesvette? Nå blir man kanskje ikke like våt av en langrenns- som en løpetur, men svett er svett. Likevel føler jeg at en dusj etter en skitur er mye mindre påkrevd ved hyttelivet. Den saltlaken hører liksom til, like mye som sure sokker og odøren av bål.)
Det ble en del banning og sverting den første turen mot hytta, vel 500 meter over et vann på ski og deretter ca. 100 meter opp en skråning; med pulk, sekk og truger.
 |
| Plutselig forstår jeg hvorfor Ingrid Kristiansen trener med truger |
Frem med spaden, lempe noen kubikk med snø, for deretter å hule ut den samme haugen dagen etter. Og sånn går dagene. Kroppen er i full aktivitet, men det kan knapt kalles trening.
På tirsdag var det klart og planlagt for en liten løpeøkt, med et påfølgende besøk i et badeanlegg. Men det blir av og til ikke sånn man planlegger, og en kjapp 5 km ble erstattet med 15 min svømming. Og sammen med trasking hit og dit, trekking av kjelke og pulk, var kroppen egentlig relativt tilfreds når kvelden kom. Eller var det noe jeg bare innbilte meg selv for å rettferdiggjøre mengden av smågodt som mystisk forsvant?
 |
| Sola varmer! |
Onsdag var satt av til en lang skitur. Med to barn er tempoet begrenset, med med litt kløkt og utstyr kan man strekke strikken når det gjelder avstand ganske langt. Sol fra blå himmel, og en kraftig, men ikke kaldt vind, gjorde forholdene perfekte. Og upreparerte løyper og en 6-åring som bokstavelig talt hang etter meg i 12-13 km, gjorde sitt for å mørne kroppen.
Jeg følte meg som en gamp, der jeg sakte men sikkert skred fremover.
 |
| Kjenner følelsen! Her er Martnanfølget på vei inn til Røros |
Når kvelden kom og jeg segnet om i en stol og kunne loggføre en 16 km lang familieskitur, kjente jeg at denne treningspausen hadde jeg bare godt av. Plenty med aktivitet og frisk luft sammen med familien gjør underverker for kropp og sjel. Og når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hva man definerer det som, så lenge man bruker kroppen til det den er skapt for, nemlig bevegelse!
