Nibbeløpet- fra fjord til fjell

 I dette innlegget får bilder fortelle en stor del av historien.

Roadtrip med Marit, fra Oslo til Geiranger. 7 timer i bil. 

Ved Djupvasshytta, ikke mye som minner om juni.

Kort kveldsjogg for å riste bilturen av bena. 

Det blåser og er vel + 5 grader. Ett glass rødvin, og til sengs.

Dagen er kommet og vi har kjørt ned 15 km fra Djupvasshytta til Geiranger. Helt surrealistisk å tenke på at vi skal løpe samme vei tilbake. Langt der fremme skimtes mål, Dalsnibben.

To nervøse damer. Men vi er enige, opp til toppen skal vi!

Sola skimter frem på de oppmøtte. Turgåere, syklister, løpere og tilskuere i skjønn forening.

Selve løpet gikk stort sett som planlagt. Det er 100 meter og bom! så er det oppover, i varierende stigningsgrad. Jeg holdt meg til planen om å holde tempo under 7 min/km de første 11-12 km. Så begynte jeg å plundre med musikken; gikk noen skritt, og der var det gjort! Men det går fremover, også når jeg går, og det var ikke mange som løp forbi. Etter 2 km var det opp i 'løpefart' igjen. I de skarpeste hårnålssvingene var dilemmaet; løpe innerst og der det var bratt, eller ta yttersvingen, og måtte ta noen ekstra meter. Så kjente jeg et lite rykk i leggen og visste at om ikke lenge ville kramper være et faktum. Jeg løp på hælen, på tærne, korte skritt, lange skritt, men man kan bare utsette det uungåelige. Rett før Djupvasshytta er et av løpets to flater, og da fikk jeg litt fart på kroppen. Men de siste 5 km, der asfalt blir til grus, og du vet du har 450 høydemeter å forsere, da var det tilbake i rask gange. Med innbilte staver i hendene og en mantra i hodet, passerte jeg  sammenkrøpte løpere (og syklister) . Fatt mot, vi er snart på toppen! Men akk så langt og bratt en, to,  for ikke å snakke om 5, kilometer kan være!

Tid er ikke lenger et tema, skjemaet sprakk med krampene. Nå er det bare å komme seg i mål med hodet høyt hevet og med et smil om munnen. Jeg klarte det!

Marit er fortsatt høy på endorfiner, jeg har begynt å kjenne på trøttheten. Stakkers rygg og legger. Jeg skal aldri skulke en eneste planke eller tåhev i hele mitt liv.

På toppen klarer jeg ikke å la være å stadig titte ned mot fjorden, se veien som snirkler seg oppover. Der har jeg løpt. 21 km. Oppover. Uten å dø, miste motet, trille ned. Og jammen klarer jeg fortsatt å bevege meg også.
Noe av denne gode stemningen ble dog dempet av det faktum at arrangøren ikke klarte å frakte oss ned igjen til Geiranger før etter ca to timer på toppen. Takk og pris for at jeg hadde godt med skift, mat og drikke, og at det ikke sluddet, som i fjorårets løp. Her er det forbedringspotensiale til neste år.

Vel nede i Geiranger, etter et godt måltid, stå sola fortsatt høyt på himmelen, og energien var fortsatt på topp. En tur på fjorden kanskje?

Overkroppen må jo også få kjørt seg. Og jentene er høye på livet, løpinga og seg selv. Multisport neste?

Nibbeløpet får en stor tommel opp fra meg. Uslåelig naturopplevelse, god og avslappet stemning, godt selskap, og ikke minst, en passe hårete utfordring som ga mersmak for videre trening og nye mål!

Mind games

Hjernen er underfundig. Den er noen ganger alene, andre ganger tom eller kanskje full av bomull. Så fint at den bare kan legges igjen hjemme på løpetur. Don't think, run liksom. Nu vel.

Min påstand er at det er hodet som er det aller viktigste når det kommer til å løpe. Ikke de dagene der alt flyter, der don't think, run faktisk funker. Dessverre, og heldigvis, er ikke alle løpeturer a walk in the park. For det er de øktene der hjernen spiller deg et puss, at jeg tror du blir en bedre løper.

Tenk tilbake på et 10 K løp. Med mindre du tok det som en joggetur, kjente du sikkert en gang mellom 6 og 8 km at 'dette gidder jeg f..n ikke mer. Kan jeg ikke bare gå litt? Ingen legger vel merke om jeg løper ut her og forsvinner inn i folkemengden?'
Det er hjernen din som sier til deg at nå er det veldig lurt å kul'n litt, du vil vel ikke kroppen din så vondt? Og denne trangen til bare å gå litt, den er enormt sterk. Noen ganger helt overveldende. Så tenk tilbake igjen? Hva gjorde at du ikke hørte på denne lille djevelen som satt på din skulder og lokket og lurte?

For min egen del er det enormt mye læring i de øktene der alt ikke går som smurt. De gangene jeg faktisk må kjempe litt. Og det er ikke nødvendigvis en fysisk kamp.

Ta for eksempel forrige søndag.

Barnevakt, uthvilt, flott vær, den spreke mannen min og meg, med Sørmarka for våre føtter. En tur under 2 mil, lett som en plett.
Etter 13 km så jeg mannen med ljåen glise mot meg bak trærne. Nå kommer jeg og tar deg! Men jeg kan ikke bryte, det er fortsatt noen kilometer til bilen, og barnevakten er sikkert utålmodig. Jeg trykker i meg en energi-gel og gjør en full body-scan. Føttene, de er greie. Ingen gnagsår, ingen blå tær. Leggene og lårene, check. Magen slår seg ikke vrang, og pusten er vel helt ok. Så hva er det da? Hva er det som gjør at jeg for hvert skritt må kjempe en intens kamp, kun etter en drøy time?
Er det ikke i kroppen, så må det sitte i hodet? Blinkskudd! Det var mine egne tanker som holdt på å sende meg nesegrus i grøfta. Så da gjelder det å sende positive signaler ut i systemet, overstyre sitt eget styringssenter. Tenke seg rask, spretten, sterk, spenstig. Og jeg vet ikke om det var den intense visualiseringen eller gel'en som gjorde susen, men det løsnet litt. I hvertfall såpass at jeg kom meg tilbake til bilen.

Her bare eksisterer jeg 

Jeg tenker at det er de øktene der jeg klarer å snu hodet, holdningen, jeg lærer aller mest av. Det er de som gjør det hele så gøy, men utfordrende. De som trigger meg til å fortsette.

Det har jeg kjent mye på nå som denne landkrabben skal lære seg å trives i det våte element. Å venne seg til å ha ansiktet mer under enn over vann har vært en enorm bøyg for meg. For hodet mitt forteller meg at jeg ikke får nok luft, I'll soon be sleeping with the fish. Jepp, på bunnen av Tøyenbadet faktisk. Det var først når jeg lærte å slappe av, og tenke på at dette går så fint atte, at det begynte å flyte. Og siden svømming for meg ikke er like automatisert som løping, må jeg jobbe hardt med tankene hver gang jeg entrer bassenget. Ikke bare for å terpe teknikk, men for å holde motet og fokuset oppe.

Noen ganger er kroppens signaler for sterke til å kunne settes en parantes rundt, og det er et sunnhetstegn. Men for det meste er det dette som gjelder: