Dra meg baklengs inn i 2012!

Inn i et nytt år, er det greit å starte med blanke ark. På bunnen av en bakke, på null. Litt kjipt at det også gjelder formen, men nytt år, nye muligheter.Jeg må sveives igang, trekkes opp og dyttes avgårde, men etter en vellyket løpetur samt en berusende sykkeløkt på SATS, kjennes jeg at batteriet så absolutt er gjenladbart.

Inn i 2011 hadde jeg, som seg hør og bør, noen fine forsetter.De kan gjennoppleves her.Og jeg må si at jeg har klart å holde de fleste. Det ble ikke sub 45 på mila, og året ble avsluttet med svimlende 15 løpte km i desember grunnet skade, men nå er det nye mål som gjelder!

O Store Mål i 2012 er Berlin maraton 30. september. De drøye 42 km skal først og fremst beseires, men jeg har et ønske om å tilbakelegge distanse på godt under 4 timer, helst under 3.45.

Det er lenge til september, så første delmål blir Fredrikstadløpet 25. mars. Sub 1.42, men det krever virkelig innsats fra 0 til 100, med tanke på den labre treningsmåneden desember.

Fredrikstadløpet 2011

Deretter skal jeg prøve meg på skogsmaraton i juni,  for å kjenne på distansen, og fordi jeg har hørt mye positivt om dette løpet.Og så innbiller jeg meg at 42 km i skogen på en eller annen mystisk måte er kortere enn samme antall kilometer på asfalt.

Skaubygda er et must. Dette lille arrangementet med den store utfordringen 21 km skikkelig terrengløp byr på, sjarmerte meg i senk i fjor.Det er definitivt noe annet enn et gateløp. I år skal jeg satse på terrengsko og en flott opplevelse, uansett tid.

Og så er det Birken da, 14 dager før maraton. Tror jeg får nøye meg med halvbirken; dumt å ødelegge maratonoppkjøringen med pinne stive ben.

I 2012 får korte gateløp vike for naturopplevelser, men det kan tenkes at de kan skvises innimellom, dersom det passer. Derfor har jeg ingen ambisjoner med mila i år, men med riktig og målrettet trening frem mot de andre løpene, kan det  komme som et gledelig bonus?

Uansett, jeg er klar for et nytt år, til å starte fra scratch. På nytt få med meg alle de fantastiske opplevelsene som løping tilfører livet. Langturen  på snøkledde veier en kald vinterdag. En tidlig morgen i soloppgang på vei til jobb, litt trøtt,  men ubegripelig fornøyd (og irriterende sprek?) resten av dagen.

På langtur i Stavanger med N

Lykkerusen som kommer når kroppen flyr, på våt, varm asfalt i skumringen, når syrinene dufter som mest og melder om sommerens ankomst. En klar høstkveld med crispy luft i skogen. Pesende oppover Kongsveien, jage syklistene, ta igjen, øke takten og passere.Skravleturer med Marit. Onsdagsøkta med Njaal; den beste kvalitetstiden for oss som par.

Bar asfalt etter en lang vinter!

De nervøse forberedelsene før et løp, kriblingen i magen som slipper taket i samme sekund som startskuddet går. Spenningen med å sjekke resultatlista, og stoltheten over å ha mestret, uansett tid. Lista er utømmelig.Og opplevelsene venter, rett utenfor døra. Snøre på skoa, og løp!

Godt og sprekt nytt år!

Identitetstyveri!

Det slo meg igår, der jeg satt på spinningsykkelen på SATS og gjespet meg igjennom 45 minutter med cycling. Jeg er blitt fratatt min identitet!

Jeg er en særdeles aktiv og utålmodig person. Jeg er dårlig på å slappe av. Jeg styrer konstant rundt, holder meg i bevegelse. De gangene jeg kollapser på sofaen, er det med kriblende, matte ben etter endt treningsøkt. Jeg står aldri i rulletrappen.

Jeg er en løper. Jeg løper gjerne til jobb, i mørket, lenge før soloppgang. Jeg velger aldri den korteste veien. Jeg elsker å kjenne den jevne, antrengte pusten, lyden av skrittene mine. Kort, fort, langt, sakte; det spiller ingen rolle. Varm asfalt eller våt skog, en fot foran den andre.

Jeg er instruktør på SATS på 16. året. Som student, som alenemor, gravid eller småskadet; jeg har stått der fremme, og elsket hvert sekund. Gitt mitt beste for å motivere og inspirere, glede og utfordre.

Dette er meg, Anna. Den aktive, sporty, veltrente. Den med enorm treningsiver og -glede. Den som alltid finner tid og anledning. Den som elsker musikken, energien, oppmerksomheten, det å stå i front. Den som finner tilfredstilllelse i høy puls, rennende svette og stive, støle muskler.

Og alt dette er blitt frarøvet! Det glir lenger og lenger unna, desto mer tiden går. Jeg finner på unnskyldninger, jeg kjenner etter smerten. Jeg tar heisen! Jeg irriterer meg over for høy musikk, svetten svir i øynene. Jeg kjeder meg. Hjertet dunker i brystet, jeg føler ubehag. Jeg er mismodig og irritabel. Spiser en sjokolade til. Jeg kjenner meg ikke igjen, er trist og lei meg.

For tenk om jeg aldri kommer tilbake?

Ryktene om min død er sterkt overdrevne

Eller om det i selveste jula har skjedd atter et påskemirakel? For det føles som om jeg er gjennoppstått fra de døde!
Utfordringer i livet er særdeles subjektive og relative, men for meg har det vært en stor utfordring å ikke kunne løpe og trene som normalt. Der jeg vanligvis har løpt rundt 4 mil og hatt x- antall saltimer på SATS i uka, har den siste månedens aktiviteter begrenset seg til gåing til og fra toget og noen tafatte økter på ellipsemaskinen. Dog var ukas Cyclingpulse et lite lysglimt i mørket. Men det blir som å spise tørka frukt når kroppen skriker etter sjokolade!

Ready or not, here I come! Idag var det ingen vei tilbake. Jeg skulle løpe. Eller jogge. Til nød gå raskt. Uansett føre og vær. Selvfølgelig kom et temperaturskifte i natt med påfølgende tåke og slapseføre. Nordic Grip broddene jeg lenge har planlagt å kjøpe, var heller ikke å oppdrive. Pytt, pytt!

I underkant av 6 km i et tempo som definitivt ikke er fast forward har jeg uansett nå restartet veien mot 30.9.2012 og Berlin Maraton.
Og sorry barnefødsler, giftemål, beståtte eksamener og dets like. Ingenting kan måle seg med denne følelsen av lykke:

4 x 4, 30-15....

For å få upp flåset, som svenskene sier, må det  min tilstand usedvanlig kjedelig, men absolutt nødvendig, trening til. Intervaller på ellipsemaskin er ikke noe å sette tanna i tapeten og hæla i taket for, men det hjalp helt klart på humøret! Endelig litt svett og anpusten.

I uka som var, skummet jeg igjennom en artikkel i DN aktiv  om intervalltrening , og denne gangen om 30-15. Det var det jeg prøvde idag, etter 20 minutters monoton ellipsing. Hu hei, det var en annen dans ja. Her kunne jeg malt opp og ned om hvor falleferdig man kan bli av mindre enn 20 dagers treningspause, men jeg lar være. The only ay is up!
Denne økta skal definitivt gjentas, og gradvis økes, idag ble det med ca. 12 runder 30-15. Litt masete blir det, å trykke på knapper ustanselig, og det er rart hvor fort de 15 hvilesekundene flyr etterhvert. Men som sagt, helt klart verdt det og min mentale tilstand er ikke lenger på bristepunktet.

Men så var det det da, hva er "best"? Hvilken intervalløkt gir mest? De nevnt i innleggets tittel, pyramide, 800 metere, korte, lange...? Jeg skjønner at svaret avhenger av målet, men hvilke økter bruker den ganske mosjonist når intervaller står på menyen? Og ikke minst, hvorfor?

Tilbake til virkeligheten. Kroppen verker, ikke bare på grunn av det unevnelige uhellet, men også fordi at alt har stagnert og stivnet, fra skuldre til fordøyelsessystem. Personlighetsendingen kan sikkert relateres til div. skumle diagnoser. Dette er virkelig et alter ego jeg helst ikke vil vedkjenne meg.

HVEM spiste alt det der?

Men, det er lys i enden av tunnelen. Ja, hvis rumpa mi ikke kiler seg fast da;-)

Mens vi venter...

12 dager siden siste ordentlig løpetur, på 9. dagen uten annen fysisk aktivitet enn å gå til og fra togstasjonen og opp trappene til kontoret i 5. etasje. Utrolig nok er jeg fortsatt ved mine fulle fem, sett bort fra noen enkeltstående episoder med hysteria, som forøvrig er blitt møtt med en varm(men svært løs) omfavnelse og medfølende ord fra min kjære mann.

Smertene sitter forøvrig såpass godt i, at noe annet enn å spasere til toget er utelukket. Men jeg savner å kjenne svetten renne på panna, hjertet dunke, musklene spenne seg. Jeg savner friheten av å løpe dit bena tar meg, få et friminutt fra jobb og hjem. Jeg savner SATS; jeg savner å instruere til øredøvende dunkemusikk, jeg savner yogaens beroligende effekt på en stresset, stiv kropp. Og om jeg var stiv i utgangspunktet, kan det umulig måle seg hvordan ribbekassen kjennes som nå. Jeg lengter etter å skyte brystet frem og trekke skulderbladene sammen, å høre den befriende knakingen.

I miss you guys!

Men på et mystisk vis, går dagene og ettermiddagene. Der jeg vanligvis ville trukket på meg treninsgklær, legger jeg meg nå på sofaen, ser barna herje rundt, og klarer kanskje å lure dem til å roe seg litt med å lese en bok. Plutselig får jeg sett på nyheter og TV-debatter, og lengselen og vemodigheten over å ikke kunne bevege meg fritt, holdes på en armlengdes avtand.

Men jeg ser fremover. Om noen uker er jeg good to go, och då jäklar!

Berlin marathon 30.9.2012 er klappet og klart, påmelding, så vel som flybilletter og hotell. Og gleden var stor da Marit meddelte at også hun skal være med. Åå, så mange fine lange turer vi skal få i løpet av 2012!

Marit, på vår, hittil, lengste ekspedisjon

Da maraton blir den store satsingen til neste år, må andre ting vike, deriblant triathlon. Men hey, jeg er fortsatt i begynnelsen av 30-åra, jeg har god tid i årene som kommer.

Av annen deltakelse tror jeg det neste år blir:
Fredrikstadløpet, 1/2 maraton (ny PB som i år?)
Sentrumsløpet
Skaubygda (du har ikke løpt i terreng før du har løpt denne)
Nordmarka skogsmaraton, for å kjenne litt på distansen
Birken. Problemet her er at denne går av stabelen 14 dager før Berlin. Jeg har kjøpt deltakelse i dette løpet til mine tvillingsøsken som fyller 40, skikkelig grei lillesøster lissom. Men vi kommer uansett ikke til å løpe sammen sammen alle tre, så jeg tror jeg velger halvBirken for eget vedkommende.

Ser ut som en bra plan? 

Apropos plan, trenger maraton treningsplan/ program. Forslag og ikke minst erfaringer, taes imot med takk!

Og så blir det sikkert et og annet løp her og der, kanskje Skarverennet, men der har jeg stilt uforberedt de to siste årene, så hvorfor endre på det? Dessuten ser det ut til at snøen ikke kommer til å lave ned på denne siden av nyttår, og det passer meg bra!

Snø på FJELLET. Sånn skal det være. Her fra Skarverennet 2011.

Kræsj, boom, bæng!

Jeg skriver kort, for ikke å overlesse leseren med for mange sinte følelser, anger, smerte, angst, bitterhet, etterpåklokskap og tilløp til panikk.

En ting er sikkert: november + kveld +regn + skog + mørkt + løpe = dømt til å gå galt. Ankelvrikk og brista eller knekte ribben. Jadda.

Så her sitter jeg da, forvitrer, støver ned, blir fra en dag til neste, en sur, bitter,  ynkende kjærring.

Kreker meg rundt, bedøver kroppen med smertestillende og raske karbohydrater. Drømmer om lette, sterke ben på bar asfalt, svette, endorfiner og smertefri og bevegelig overkropp.

I'll be back.....

Sarah Conner i Terminator. Tøffeste dama på lerret ever!

Langtur, antall km tilbakelagt eller tid anvendt?

Hva gjør man når begge voksne ønsker langtur på en og samme dag, mens det fortsatt er dagslys, uten at det går på bekostning av verdifull familietid? Og når barnevakt ikke er en mulighet? Da får man planlegge og være litt over middels interessert i å få det til.

Jeg hadde planlagt avmarsj i god til før 0930. Men da vår lille, levende vekkerklokke sov til 0815, ble det hele litt forsinka. Pytt, pytt, jeg var uthvilt!
Ut og av gårde langs en usedvanlig trafikkstille Mossevei. I poden streiket, men det gikk bra, da tåken omtrent var til å ta på og alle lyder rundt meg ble behagelig dempet. Jeg løp i et jevnt, uanstrengt tempo og tenkte på alt og ingenting. Vips så var jeg ved operaen, og kunne konstatere at turistene var på plass også før kirketid.

Jeg fortsatte utover mot Aker Brygge, og det er takknemlig for litt stive ben fra gårsdagens innsats på SATS å få løpe på flatmark. Lett og ledig videre langs Frognerstranda, og en liten sløyfe inn på Bygdøy, før jeg hadde brukt mine tilmålte 1 time og 40 minutter, og tilbakelagt 19 km.

For idag var nemlig avtalen at Njaal skulle kjøre til et møtepunkt. Der overtok jeg en ferdig oppvarmet bil og iskald flaske Solo, og han la av gårde; samme tur som meg, men motsatt vei. Snakk om å møtes på halvveien.
Lille E var storfornøyd i bilen etter tur på lekeplassen med pappa, og etter en kjapp dusj bakte vi boller til glede for en sliten Njaal. Og så var det fortsatt rikelig med tid til diverse søndagshygge i hjemmet.


Jeg merker at kroppen godt klarer av disse langturene i moderat tempo. Jeg er langt fra så satt ut i etterkant, nå som langturene gjentas ukentlig. Ingen vondter melder seg verken underveis eller etter, men jeg har gjort det for vane å bruke kompresjonsstrømper etter langturene, gjerne natten over. Vet ikke om det har en fysisk effekt, men bena kjennes mindre tunge og hovne.

Så er spørsmålet hvorvidt jeg utover vinteren og våren skal øke antall kilometer eller tid på bena, med tanke på marathon. Det lille jeg har lest, har vært at langturene skal være rolige (her har jeg litt å hente) og at de helst skal være over 90 minutter i varighet. Men hva er viktigst, å sluke kilometer etter kilometer, eller venne kroppen til å være i bevegelse over en stadig lenger periode? Kan noen av dere O Kloke Marathonløpere ( eller andre som har en formening) hjelpe meg?

3- sjøers løpet 2011

Stavanger viste seg fra sitt aller beste idag. Sol fra skyfri himmel og 10 varmegrader. Dessverre ble denne idyllen forstyrret av en skarp, frisk bris. Men det er sånt man får ta, her på vestlandet.

I går var vi innom for å hente startnummer, og det var alt det var. Absolutt intet atåt, ja unntatt 4 sikkerhetsnåler da. Løpet er billig, men tatt i betraktning alle sponsormulighetene denne oljebyen burde ha, er det litt svakt. Men ok, jeg kan leve uten t-skjorta, som aldri passer uansett.

Løpet startet klokke 14, og det er et vanskelig tidspunkt. Hele dagen går man i et vakum; det nytter ikke å unnlate seg familielivet bare for at man skal ut og springe en tur om ettermiddagen. Men jeg fikk spist og hvilt og spist og lekt og gått i butikken og vært innom lekeplassen, så dagen ble ikke bare løping.

Og ja, klokka ble passert i lomma!

Wrecked, poor, naked and blind; det var sånn det føltes. Men har man lovet seg bort på bloggen, så har man.

Det var drøye 1000 påmeldte til løpet, jeg har ingen aning om hvor mange som faktisk startet. Stilte meg ganske (for ) langt fremme i feltet og når startskuddet gikk, var det bare å følge strømmen. De første kilometerne følte jeg at det gikk fort. Tidvis var det trangt om plassen, men det ble lite dytting og knuffing. På et tidspunkt vekslet jeg et par ord med Njaal, som også løp klokkeløs. Jeg delte mine tanker om at dette gikk radig, og han var enig. Så da var det enten slik at Stavanger-folket er i knallgod form eller at de ville ligge strødd langs løype noen kilometer før mål.

Njaal forsvant, og det gjorde mange andre også. Idag, mer enn noen gang tidligere, følte jeg at alle løp forbi meg. Tankene svartnet, og ikke bare en gang ville jeg fiske frem klokka for å bekrefte at dette gikk sakte, så sakte. Hodet jobbet og formante, bena var langt fra samarbeidsvillige. Ved 10 km ga jeg mentalt opp og tenkte at bare jeg kommer i mål på under to timer, så ville det vel være en grei treningsøkt. Jeg hadde et voldsomt tankekjør der en stund. Heldigvis klarte jeg å skru av av, og satte en fot foran den andre.

Idag fikk jeg nok en gang oppleve merkelig løpekultur. Ett par med barnevogn (sprekt, så all respekt for det!)  løp sammen, og hun ledet ann. Men nå er det dessverre sånn at stiller du med vogn, og vil fort frem, så stareter du enten helt foran eller helt bakers. Og du passerer på venstre side. Det nytter ikke å prøve å komme fort bakfra og få de som har skjønt sin plass og holder helt til høyre, til å flytte seg. Og kjører du på noen, så er "unnskyld" et fint ord som også kan brukes når man løper!

Videre er det underlig at noen alltid skal ut, på nøyaktig samme tidspunkt og i samme løype som 1000 godt forhåndsannonserte løpere, motstrøms! Og at verdensherredømmet til USA strekker seg helt til en lite vann på norges vestkyst ble bevist av en svær brande på lørdagstur, som ba oss løpere "mind your step!". Samme kar hadde visst taklet en løper sånn at hun lå langflat. Makan!

Løypa var som tidligere beskrevet kupert, og på et tidspunkt kjempet jeg for livet i motbakke og -vind. Jeg prøvde å finne en rygg å henge meg på, men det gikk enten for fort eller sakte. Og jeg løp helt uten begrep om tid og fart. Siden jeg mentalt ikke var innstilt på maks innsats verken før eller underveis i løpet, var kroppen vanskelig å flytte fremover."Sånn er det å ha et hode, men ikke en kropp" tenkte jeg (var på en flott forelesning med tittelen "Sånn er det å ha et hode, ikke bare en kropp" tidligere denne uka.)

Når jeg passerte 21 km tenkte jeg at det jammen hadde begynt å skumre, og at jeg sikkert hadde så vidt klart 2-timers grensa. Det ble en halvhjertet sluttspurt før klokka ble fisket opp, og overraskende nok viste den 1.45.21. Og det var en gledelig overraskelse med tanke på negative tanker, bakker og motvind. Og ikke er jeg mer kjørt enn at jeg kan tilgi løpet for at medaljen er erstattet med et slags diplom

Så sant som det er sagt!

Langt fra fantasi til virkelighet

Jeg har tatt turen vestover, til Stavanger. Og hva passer vel bedre, enn å kombinere familiebesøk med et lite halvmaraton?

3-sjøers løp går av stabelen lørdag 12.11.11. Dette er altså et halvmaraton rundt tre vann i Stavanger. Det er egentlig litt festlig at de kaller det for 3 sjøer, med tanke på at Stavanger faktisk er omgitt av fjord, og sånt sett er disse tre sjøene som plaskedammer å regne.

Løpet går stort sett på grus/ tursti , og er nokså kupert. Det er mange korte, men bratte bakker. Så dette er ikke en perse-løype, men en bra tur og en fin utfordring. Tror det er ca. 1000 forhåndspåmeldte, hvor av 40 % kvinner! Det er mot normalt i mosjonsløp.
Her ser du løypekartet

I kveld testet N og jeg deler av løypa, nemlig Stokkavannet. Det var svært folksomt rundt vannet; forståelig nok, ettersom det er en greit belyst løype, fint underlag og dessuten var det en flott kveld med måneskinn og vindstille.


Det er blitt lite med intervalltrening den siste tiden, og det merkes. Følelsen i hodet var at jeg beinfløy, var rask og lett i kroppen. Dette går jo bra og relativt uanstrengt , tenkte jeg. Og fort, ikke minst. Optimismen før lørdagens løp steg. Helt til jeg tittet på klokka. Så langt det kan være mellom  følelse og virkelighet! Det jeg antok var(under) 4.40 tempo, altså +-10 km fart, var langt unna gjennomsnitt fra Fredrikstad halvmaraton.Og ikke en gang der de beste transport-turene til og fra jobb er. Blææ! De korte, bratte bakkene dro også snittida kraftig ned. Jeg som  følte meg så smidig og sterk. I virkeligheten subbet jeg knapt med bena over bakken.

Uansett ble det en fin tur på drøye 12 km. Og i løpet av denne timen besluttet jeg det jeg så ofte har tenkt på. Denne halvmaraton skal klokka legges i lomma, og jeg skal kun løpe på følelse. Lytte til kroppen og dagsformen, og ikke henge meg opp i minutter og sekunder. Mane frem den gode følelsen, løpegleden. Lokke frem runners high. Og sånn sett avslutte løpesesongen 2011 med et smil om munnen!

Å løpe på måfå

Søndag uten planer = mulighet for langtur.
Njaal ville trene inne, så jeg så mitt snitt til å gjøre noe jeg ofte har tenkt på. Å bare løpe, uten noe mål og mening. Eller mening gir det alltid, langturer. Å sette en fot foran den andre, velge til høyre eller venstre i neste kryss, bare følge kroppen dit den tar meg. Avtalen var at N skulle trene 1 time for deretter å ringe meg, og plukke meg opp, hvor enn jeg da måtte befinne meg i Oslo og omegn.

Utgangspunktet for dagens tur var Hauketo. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så ligger Hauketo i en dump og for å komme enten hit eller dit, må man oppover. De første fem av dagens  18 kilometer førte meg opp til byens tak, Ekeberg. Det gikk sakte men sikkert, uanstrengt og lett i både ben og pust. Litt overraskende med tanke PT-time på fredag og 2 timer på SATS på lørdag. I ettertid ser jeg jo at de første kilometerne gikk så sakte som de aldri har gjort før, men hva gjør vel det, så lenge følelsen var god?

Vel oppe på Ekeberg, fant jeg ut at jeg skulle velge en ny vei nedover mot Oslo-gryta og da får man denne utsikten som belønning:

Fra litt tidligere i år

Visste du forresten at Edvard Munch sitt Skrik er inspirert av nettopp denne utsikten?

Sånt finner man ut når man tar seg tida til å se seg om.

Vel nede i byen fulgte jeg veien forbi Operaen, langs Vippetangen og ut forbi Aker Brygge. Passende var det en kar som vasket bilen der ute på kaia(!), så jeg kunne fylle på vannflaska. Trykket i meg en halv Maxim-gele, rett og slett i mangel av sukkerholdig drikke i heimen. Har nå funnet et triks for å slippe å fylle munnen med skvipet, nemlig og legge tuben langt inni munnen og således få geleen langt bak i svelget. Pju smaker det uansett.

Omtrent ved disse tider forventet jeg at Njaal skulle ringe, så jeg planla å løpe utover Frognerstranda og bli møtt av en varm bil sånn ca ved Sjølyst. Men det varte og rakk før noen ringte, og jeg kjente irritasjonen vokse (blodsukkeret synke). Etter 1 t og 25 minutter gravde jeg frem telefonen, og lekset opp mannen for dårlig disponering av tida. Da ble det en bitte liten omvei inn på Bygdøy, før jeg kunne skru av klokka ved passerte 18 km og 1 time 37 minutter.


En deilig langtur i godkjent tempo. I utgangspunktet er dette det tempo jeg tenker maraton kan fullføres i. Så bli det sikkert justert og rejustert i løpet av de neste 11 månedene...

365 dager, 1871 km

Det er så og si nøyaktig ett år siden jeg begynte å bruke Endomondo. Etter at jeg fikk Garmin klokke, har jeg også loggført løpinga på Garmin Connect. Men siden til Garmin  er nokså trist og grå, og dessuten er Bing- kart noe makkverk. Derfor har jeg tatt meg ekstraarbeidet med dobbel loggføring. Det er noe med å se sine tilbakelagte kilometer bokført, se utviklingen fra måned til måned, sammenligne tempo, antall økter og ikke minst, se hva mine (få) Endomondo-venner finner på. Og det beste av alt, det er gratis.

Og siden ett år er gått, er det på tide med en liten oppsummering.

Jeg har altså tilbakelagt 1871 kilometer i løpesko, fordelt på 198 økter. Det betyr ca. 9.5 km i snitt pr. tur. Gjennomsnittstempo har vært 5.16 min/ km, eller 11.4 km/t, om du foretrekker å sammenligne kroppen med et maskineri.

Til tross for en lang, kald og snørik vinter ifjor, ble det 590 km fra desember 2010 til mars 2011. Til sammenlikning med  vår, sommer- og høstmånedene april til og med oktober, da ble det nesten dobbelt så langt, 1069 km. I snitt løper jeg 16 turer i måneden, men et stykke unna målet om 40 km i uka.

Og hva har jeg fått igjen?

Holmlia. Home, sweet home.

Øvelser i god påkledning med Njaal

Winter wonderland på Gran

Stranda i Hua Hin, Thailand

Starten på Fredrikstadløpet

"Seiersrus" etter Skaubygdaløpet, med Marit

Brooklyn Bridge

Folkehav på Göteborgsvarvet

This one was for Grethe, 10 K in NY

Helsinki med truende tordenvær

Laaang tur i sommerskog, med Marit

Fullført Oslo Halvmarathon

Nervøs, men klar, før Oslo Triathlon

Oslo, en iskald ettermiddag i desember

Alt dette, og mye, mye mer, for kun 6 dager, 15 timer og 20 minutter...

Vanskelige valg?

Livet består av mange valg. Noen er lettere å ta enn andre. Å velge å snooze 20 minutter om morgenen er enkelt, å la være å gå innom kaffebar før jobb, fordi tida ikke strakk til hjemme til dagens obligatoriske kaffe latte, er vanskelig.  Bli liggende i den varme, myke sofaen eller kaste seg ut i regnet og mørket. Løpe til høyre eller venstre vel ute av døra?

Skogen i 12 km/t

Når det kommer til trening, handler valgene for meg ikke om skal -skal ikke, men mer om å velge rett tidspunkt for å slippe å velge bort så mye annet. Min familie og venner vet at trening, og særskilt løping, betyr svært mye for meg. Derfor støtter de meg, eller velger ihvertfall ikke å protestere så altfor høylytt når jeg  skal bare"stikke ut og løpe en tur" . Og så gjør jeg så mye av alt det andre livet har å by på etterpå. Dette er et bevisst valg jeg har tatt, det er slik jeg har valgt å føre livet mitt. Galskap og egoisme mener sikkert noen, helt nødvendig for min mentale og fysisk helse og generelle velvære, tenker jeg.

Men til tross for at jeg stort sett velger trening før de andre tingene, tar jeg meg selv i å fundere i ny og ne over hva som virkelig er viktig i livet. Og at det hele må være i en slags balanse.


I 2011 har jeg deltatt på 11 løp/ konkurranser, altså 11 "amputerte" helger. Og jeg elsker det! Men det opptar mye fysisk og mental tid og tilstedeværelse.

Oslo Triatlon 2011, en herlig tidstyv

Førstkommende lørdag hadde jeg store planer om Lørenskog halvmaraton. Så kom jeg på at jeg skal, for en gangs skyld, være med på fredagspils med jobben. Deretter har jeg muligheten til å gjøre noe så eksotisk som å gå på kino. Det blir en sen aften. Så kan jeg velge å bruke hele lørdag ettermiddag til å tenke og planlegge et løp som spiser opp hele ettermiddagen. Jeg kan velge å løpe med nummerlapp på brystet mot klokka. Tenke på minutter per kilometer, og legge opp et strategisk løp for ikke å møte veggen. Og på det beste få en ok tid, og en god opplevelse, som sitter i kroppen utover hele kvelden og gjerne litt ut i neste dag.

Eller, så kan jeg velge å stå opp med barna, spise lang frokost og tulle rundt i pysj så lenge vi gidder. Så dra på meg løpetøy og stå utenfor døra og velge til høyre eller venstre,  i skogen eller langs fjorden, akkurat etter hva som passer meg best der og da.Løpe på følelse, etter lyst og dagsform. Være tilbake før lunsj, og fortsatt ha tid til å dra til byen, gå på kafe, kikke i butikker og loffe rundt. Velge å henge en halvtime i lekebutikken, og si "nei, vi skal ikke ha det der" hundreogørten ganger. Spise klissete lørdagsgodt foran barne-tv, og sovne på sofaen lenge før detektimen.

Ja, det er noen valg som er klart enklere enn andre!

Herrrlige Hytteplanmila!

Fo de uinnvidde er Hytteplanmila et 10 km løp rett utenfor Hønefoss. Lite (i år ny rekord med ca. 800 løpere), men seriøst. Nivået er høyt, og forventningene likeså. Dette er nemlig en perseløype. Den er relativt flat og har lite svinger og kurver. Dessuten går løpet såpass sent på året at værforholdene er perfekte for rask, svett løping. For mange er dette avslutning på løpesesongen.

Njaal og jeg plukket opp Marit, og deretter hennes kollega Vidar. Koselig å fylle opp bilen med spente og forventningsfulle løpere. Og i dette løpet var det fullt av kjente og ukjente fjes; diverse bloggere (veldig koselig å ha noen man "kjenner" og slå av en løpeprat både før og etter) og ikke minst min sykkelvenninne Thrude og hennes samboer. Thrude debuterte i mosjonsløp, men fra syklinga vet hun at riktig utstyr gjelder...

Nye, kule Adidas og fartssokker. Dette lukter svidd asfalt!

Det blir alltid så som så med oppvarming, men med barnevakt på plass og god tid, fikk jeg noen runder rundt den gjørmete parkeringsplassen. Det lukter tigerbalsam, og stemningen er litt spent. Selv om mange er seriøse elitemosjonister, er stemningen likevel avslappet og uhøytidelig. Det liker jeg.

Jeg stilte med midt mellom 45 minutter og 50 minutter feltet. Og så er det, nok en gang som julekvelden på kjerringa, pang og LØP!

Thrude forsvant fra meg etter de første 200 meterne, og selv om jeg var fast bestemt på å ikke starte hardt, var første kilometer gjort unna på 4.18. Litt for fort for mitt nivå pt, men tempoet stabiliserte seg selv etterhvert. For uansett hva folk sier og skriver om løypa, så er den jo ikke flat. Mellom 3 og  4 km ser man en lang rekke av løpere som snor deg oppover, langt foran deg. Men så kommer man ut på flata igjen, og da er det mulig å skru opp tempo litt igjen. Jeg passerte 5 km markering da klokka viste 22 og noe, og det var så og si identisk med fjorårets løp. Jeg kastet i meg en slurk med sportsdrikke, og tenker at på neste milsløp er det strengt tatt ikke nødvendig å drikke i det hele tatt.

Fra 6 kilometer følte jeg meg som den siste løper på jord. Jeg løp i en luke, uten noen umiddelbart verken foran eller bak. Greit det, men litt ensomt og kanskje vanskeligere å holde et jevnt tempo? Og der jeg møtte på folk, var det jeg som passerte, og ikke omvendt. For det gikk smidig. Ikke en tanke om at det var tungt, ingen lunefulle tanker om å sakke ned. Jeg hadde full kontroll, og det fyllte kropp og hode med en deilig mestringsfølelse. I ettertid er det lett å si at jeg hadde mer å gi, men da ville ikke følelsen vært så god i etterkant, og jeg kunne gått på en stjernesmell?

Ved 8 kilometer sto en ensom fotograf, og han peppet meg med å si at jeg snart kunne gi alt jeg hadde.

Og den siste kilometeren, som langt fra var den raskeste, måtte jeg ha full fokus. Pulsbakken,  de siste 200 meter, var det et slit, men jeg føler jeg fikk trøkket til med det jeg hadde, og er spent  på å se hvordan innsatsen var i år, sammenliknet med ifjor.

Vel i mål kom det kjente fjes rekende på en fjøl, og alle hadde satt ny pers. Moro! Thrude grusa de fleste, og beviser at sykkelformen også kan brukes til løping. Intet annet enn imponerende.Og neste helg løper vi Lørenskog halvmaraton begge to. Da skal jeg jeg gjøre mitt beste for å gi henne litt real konkurranse.

Blide og fornøyde etter et godt løp som belønnes med kaffe og boller

Og hvordan det gikk i minutter og sekunder? Jeg er innenfor det magiske 45-tallet. Ikke med en voldsom margin, men forbedringen fra ifjor er på 30 sekunder, og opplevelsen var langt bedre! Og det lille jeg kunne se av resultatlister, var jeg på 6. plass i min aldersklasse, og det skal en hobbymosjonist og småbarnsmor være fornøyd med!

Og nå? Fiskeburger og øl!

Tredemølle i sakte film

Sånn ca. 5 dager før sesongens siste store løpehappening, Hytteplanmila, er det nok en gang dags å gå tilbake i treningsdagboka. Og konstatere at et av 2011's hårete mål, å løpe mila på 45-og-noe nok må vente til neste sesong. Det har rett og slett ikke blitt nok tempo og terskel, sone 4 + og fandens oldemor.

Fra Hytteplan 2010. Et par meter før mål, rimelig pumpa.

KK-mila forrige lørdag være en slags utslagsgivende testløp, men det utgikk. Jeg prioriterte samvær med barna og gode venner, og det var kun en stakket stund der ute på Brygga, mens 2000 spreke damer  varmet opp og stemninga var upåklagelig, at jeg angret. 30 minutter senere stappet jeg i meg kake, og pludret tårevåt med en nyfødt baby i armene. Da var hele løpet glemt. Og når jeg i etterkant leser om gåing fire i bredden og KK-mila som slettes ikke var en mil, vet jeg at jeg valgte riktig. Livet er mer enn bare løping.

Idag sto en siste, hard, intervalløkt på menyen. Ikke at det teller verken fra eller til i forhold til lørdagens løp. Men greit å teste form og fart. Så fremt det er noe fart å teste da.

Ca. 3 km oppvarming og deretter 5 x 4 minutters intervaller. 0.5 % stigning, 4.26 min/ km (13.5 km/t). 3 minutters pause med gå => jogg. Full guffe med musikk på øret, all fokus på lette steg; sterk, rask, utholden. Klokka tikket så ulidelig sakte. 100 meter kjentes som det tredobbelte. Det var varmt og klamt, skolissene (jeg har t.o.m Fastlaces...) var for stramme eller løse. På TV'n viste de "Verdens verste flyulykker". Njaal løp som en vind på mølla ved siden av, i det som syntes dobbel fart, lett og ledig. Jeg snublet meg gjennom de fire minuttene. Femte runden ble gjennomført i kraft av å være en sann masochist.

Jadda. Mølleløping er usannsynlig trist og meningsløst etter alle de fine turene ute de siste månedene. På en av mine favorittruter løper jeg forbi et treningssenter og jeg smiler alltid litt medfølende av de som står der inne og traver på stedet, som gullfisker i et akvarium. Sist løp jeg på mølla i august. Håper snøen og kulda holder seg borte en stund til, sånn at det blir to måneder til neste gang.

Hytteplanmila får bli en hard treningsøkt, og alle sekunder under fjorårets 46.21 taes som et stort bonus! Det blir kjentfolk, familie som skal heie, masse bloggere og gode boller (er de så eksepsjonelt gode eller smaker alt godt etter løping?) Dessuten har jeg har store planer om også i år å vinne en av de flotte utrekkspremiene (I fjor vant jeg et par Asics løpesko, i str. 43)

Og sist, men ikke minst, blir det fra min side, om ikke resultater, så attitude!

                                                Go hard or go home. Som i Oslos Bratteste.

Store oppgaver skal en begynne på, ikke tenke på

Tittelen er et sitat fra ingen ringere enn Julius Cæsar. Store ord mot store mål.

 

I disse dager har jeg blogget i ett år. Når jeg vender tilbake og leser om hva som opptok meg ifjor, er ting stort sett status quo. Men noen har endringer har det vært. 

Triathlon er ikke lenger er et skummelt, uovervinnelig, monster. Halvmaraton-distansen har gått fra å være en fjern bekjent, til en god venn.  Iveren, gleden og ydmykheten over å kunne bruke kroppen,  er stor. Skavankene holdes på en armlengdes avstand.

I et løpende liv, er det for meg en naturlig progresjon. Man går fra å pine seg selv gjennom en joggetur av "plikt", til å nyte og glede seg til den den samme turen. Etter et par dagers fravær, kribler det  i bena etter å komme seg ut. Fra å juble i seiersrus etter første fullendte mila på mølla, er veien kort til å tenke at å snøre på seg løpeskoene for noe mindre en 10 km nesten er bortkastet.

Og nå har jeg kommet dithen, at å ikke vurdere den ultimate distansen, nesten er utenkelig. Alt annet ville vært brudd på en naturlig utvikling.

Maraton. Jeg smaker på ordet. Det smaker salt. Svette, og kanskje noen tårer? Det smaker søtt, sånn som det lukter når du flyr forbi et epletre i full blomst i skumringen en vårkveld. Jeg aner også et snev av bitterhet. Å trene kroppen mot å fullføre over 4 mil i løpesko på asfalt,  blir sjelden helt skadefritt. Men mest smaker det av seier. Personlig seier. Ett tygg, og du er hekta!

Jeg prøver å forestille meg hva, hvordan, hvor, hvorfor. 

Hva?: å løpe, mulig jogge, med stor sannsynlighet også å gå, 42195 meter.

Hvordan?: med målrettet, planlagt, lystbetont, trening og ditto skadefrihet.

Hvor?: denne lappen lyser mot meg 7.5 time hver dag. Så jeg ikke glemmer det. Høsten 2012, i en europeisk by, nær deg.

Hvorfor?: Fordi jeg fortjener, liker, frykter, respekterer, ønsker, vil og kan det!

Å forberede seg på maraton (eller den første turen, mila, konkurransen) koster og krever litt. For meg har det vært en modningsprosess. Det har tatt tid å innse at det ikke trenger å koste så mye mer krefter, vilje og innsats, enn hva jeg allerede legger i løpetreningen. 

Jeg kommer til å legge meg på same procedure as last year når vi nå går inn i høst- og vintermørket. Det vil si å opprettholde løpinga, fortrinnsvis ute, uansett vær og føre. 

Fra Parksprinten 12.12.2010

Ganske beskrivende for vinterløpesesongen 2010/2011

Ved snøsmelting er et godt grunnlag lagt, og sammen med et par tre delmål i form av halvmaraton i første halvår 2012 bør jeg være nokså godt forberedt før jeg 3-4 måneder før Selve Løpet spikrer et program jeg kan følge. 

Og ved disse tider til neste år, kan jeg, med et triumferende, sikkert litt selvgodt smil, og et lett skuldertrekk konstatere at : maraton? Been there, done that!

Jeg har søsken som fyller 40 neste år, og som den snille lillesøsteren jeg er, tenkte jeg at et startnummer i maraton ville være en passende gave. Merkelig nok ble det ikke umiddelbart full tenning fra verken den ene eller den andre, men jeg gir meg ikke så lett. Vi kunne jo hatt matchende t-skjorter med slektsnavnet på og alt (Jeg vet at begge er inne her og snikleser).

Etter en litt rolig forrige uke, sammen med tøy og bøy på akilles, var jeg idag veldig klar for en løpetur. Det burde, med tanke på den nært forestående Hytteplanmila og ønsket om en ny 10 km pers, blitt intervaller. Men jeg tror dessverre PB-toget på mila er kjørt for denne gang, og med bemerkelsesverdig lite motstand ble skulle og burde erstattet med noe langt mer behagelig.

Takk Marit for at du blir med og bidrar til at en i utgangspunktet litt kjip mandag i oktober fylles med frisk luft, endorfiner, løpeglede og skravlings. For ikke å nevne tryggheten i de skumle, mørke partiene uten gatelys ;-)

Ulvehunger!

I tiden etter Oslo halvmaraton har jeg hatt et problem. Jeg er så sulten!
Dette fenomenet, som jeg kaller ulvehunger, er kanskje et lite problem i den store sammenhengen, men rimelig plagsomt.
De første dagene etter en lang, hard løpetur, er det greit å være litt i ubalanse, og da er jeg stort sett flink til å  fylle på med det kroppen ber om. Men hvor lenge skal det vare? Kanskje det blir for lenge fra selve aktiviteten til påfyllingen starter?

Etter en anstrengelse litt utenom det vanlige, det være seg trening eller konkurranse, passer jeg først og fremst på å få i meg væske. Vann, kanskje litt Cola, og så noe litt mer matnyttig, som Litago eller Yt.

            Favoritten!

Og så sklir det ned en banan. Med mindre jeg har tatt meg helt ut, da er matlysten redusert til null. Etter noen timer, og så fort hverdagen tillater det, er det middag eller  mat i en aller annen form. Jeg legger meg aldri sulten (og gleder meg hemningsløst til frokost).

Ellers spiser jeg 4 hovedmåltid hver dag, og supplerer med et knekkebrød, frukt, nøtter og/ eller youghurt som mellommåltid. Og drikker mye vann. Men likevel er jeg konstant sulten. Vekta (uten at jeg veier meg) er konstant, så det må jo bety at det enten sitter i hodet, eller så er det ikke nok næring i det jeg får i meg. Men energinivået er det ikke mye å si på. Det er svært sjelden at jeg har en dårlig treningsøkt, fordi jeg ikke har ork.

Etter en liten analyse, kan jeg si at på en vanlig uke løper jeg 3-4 økter, ca. 40 km. I tillegg har jeg 2-4 relativt anstrengende timer på SATS i uka, og så 1,5 time yoga. Og en styrkeøkt, nå for tiden med PT (og det er det schwung over!). Kjapt oppsummert blir det omtrentlig 10 treningstimer i uka, og det er jo ikke så voldsomt?

Det skal også sies at jeg de siste treningsøktene har merket denne ammoniakklukta (ketose). Og da er det vel underskudd for en som meg som absolutt ikke spiser lavkarbo?

Er dette noe å bry seg med? Kan jeg ikke bare spise? Joda, men det blir så altfor ofte at jeg støvsuger skapene for alt som er søtt.

Hva gjør dere andre sprekinger? Har du noen gode tips til god, rask, næringsrik mat, i fast eller flytende form, ev. et kosttilskudd, som kan stoppe meg fra å spise en hest?!

En sykt bratt bakke, Oslos Bratteste faktisk

Bilde lånt fra Kondis, foto: Frode Klevstul

Det er vanskelig å forestille seg 20 % stigning. Hvor bratt kan det være? Jeg synes dette bildet illustrerer det godt. Og jeg tror ikke dette er fra det bratteste henget en gang...

Jeg fikk sitte på med bil til startområdet, og slapp dermed å gå ned løypa. Det, kombinert med tykk tåke, gjorde at jeg var fullstendig intetanende for hva som ventet.

Startområdet

Som tidligere nevnt, var det svært mange mer eller mindre kjente ansikter som stilte til start, inkludert en drøss med spreke instruktører og medlemmer både fra SATS og Elixia. Dette gjorde at skravla gikk og stemningen var god.
Vel og bra med mye hyggelige treningsfolk ved start, men når jeg skal ha råd om løping, velger jeg meg løpere. Siri ga noen gode råd rett før start, og det jeg fikk med meg aller best var "ikke gå ut for hardt". Mottatt!
Det at Oslos Bratteste har valgt rene kvinne og mannspuljer er helt genialt. Vet ikke hvordan de raskeste gutta opplever det, siden de sikkert tar igjen kvinnene og vel så det. Men for meg var det veldig greit å knive om plassen i den bratte og ugjestmilde løypa med folk som i utgangspunktet er utrustet med den samme fysikken og mentaliteten rundt konkurranse som meg.

Jeg startet nokså langt frem i min pulje, og det ble litt trangt om plassen helt i børjan. Tror jeg løp de første 100 meterne, og så var det bratt, så bratt, oppover. Å gjøre noe annet enn å gå, var uaktuelt. Jeg hadde heller verken lyst eller mulighet til å løfte blikket, og hadde ikke oversikt over hvor mange som lå foran meg. Men jeg passerte deltakere jevnt og trutt i "helveteshenget" eller hva den kalles. Den føltes også uendelig lang, og da jeg kom til 2000 meter igjen-merket, hadde jeg ikke krefter til å være misfornøyd.

Etter mye pust og pes og undring over hvorfor det alltid dukket opp nye, bratte heng, var jeg endelig på det punkt der ikke alle muskler i underkropp måtte mobiliseres maksimalt. På et eller annet tidspunkt hadde jeg også brutt ut av tåka, og sol og blå himmel tok meg varmt velkommen. Ikke at jeg brydde meg om det der og da, men temperaturen steg merkbart. Nedoverbakken var svært velkommen, og dette var vel det eneste partiet der jeg kunne "løpe". Fikk ikke noe særlig tempo over det og ble passert av et par, tre stykker. Men det var en deilig avveksling.

Vel var dette en skikkelig fysisk prøvelse, men også hodet fikk kjørt seg. Jeg stengte alle negative tanker ute, og gjontok fremover, oppover. I et lite svakt øyeblikk fikk jeg det likevel for meg, at jeg skulle vente på noen av de jeg visste lå der bak. Det gikk heldigvis fort over.

I den siste delen var det tilbake til marsj, med noen tafatte innslag av jogg, etter strenge rop fra tilskuere. Her var det ikke noe pause å få, på toppen av et heng kom det myndig ..." og så opp i løp igjen!" Ai, ai, captain, og takk for det!

Hele veien oppover knivet jeg med ett par jenter. Rett etter passering av 250 meter til mål, hadde hun ene et støtteapparat. Og siden jeg var dønn sliten, og i utgangspunktet elendig til å oppfatte og bedømme tid og avstand, trodde jeg at dette var siste innspurt. Det var også plassert en Red Bull- bue, sånn oppblåsbar, der fremme, og jeg tok det for gitt at det var mål. Så jeg presset ut de siste kreftene, og hadde jeg hatt mer å gå på, hadde jeg nok langet ut en saftig regle, da jeg oppdaget at det slettes ikke var mål. Neida, den var ytterligere 150 meter lenge fremme. Og oppe. Der og da gikk jeg helt ned i kjelleren og hentet opp det aller, aller siste. Det var ikke mye, men det fikk meg opp. Og det jeg registrerte der, var en Røde Kors feltbåre. Hadde den stått 1,5 meter nærmere, hadde jeg nok segnet om der.

Som du sikkert forstår, synes jeg Oslos Bratteste var usannsynlig bratt og tungt. Det tyngste jeg har gjort, om man i det hele tatt kan sammeligne. Innsatsen ble belønnet med en overraskende god tid, 23.14, og plasserte meg som nr. 39 av alle kvinner. Milevis unna toppen, men også med de spreke venninnene på behørig avstand.
Det mest fornøyelige er at jeg er sulten etter mer. Ikke akkurat der og da, med ufattelig sure muskler og blodsmak i munnen, men helt klart dagen derpå.

Toppen arrangement som for min del gled knirkefritt, flott premie, der medaljen er erstattet med en anvendelig lue, nydelig vær, god stemning og viktigst av alt, en skikkelig utfordring. Skal gjentas neste år!

 Her poserer et knippe spreke damer. Vi kapret denne pokalen fra to menn, som hadde den som premie etter en kameratslig feide. Den er opprinnelig fra et hundestevne eller noe. Vi følte oss uansett svært verdig den!

PS. Legg merke til hvor lite hets som fremkommer av dette innlegget ift. mine SATS venninner, som mente de kunne utfordre meg i motbakkeløp. Ja, noen av dere tok mer i benkpress enn meg. Men jeg tror at vi nå, ihvertfall for denne gang, har parkert diskusjonen om hvem som er sprekest.

Veien videre går bratt oppover

På lørdag er det Oslos Bratteste. Jeg er ingen pingle. Jeg er i relativt god form. Jeg kan ta i et tak . Jeg liker å svette, stønne, kjenne kroppen jobbe og at det gjør litt vondt. Jeg liker å utfordre meg selv.

Men,  jeg liker også forutsigbarhet og å være forberedt. Og det er jeg overhodet ikke foran lørdagens motbakke! Fysisk tja, mentalt....helt på bærtur. Jeg har nå deltatt på en del løp, men aldri vært så uforberedt på hva som venter meg. Jeg har rett og slett ikke den ringeste anelse om hva som venter. Hvor tungt er tungt liksom? Strategi, taktikk, teknikk, totally clueless. Og i motsetning til andre løp jeg deltar i, der jeg kanskje møter på en og annen fjern bekjent , og de spreke løpebloggerne jeg følger så klart,  stiller derimot alle de spreke treningsfolka jeg kjenner,  til start på lørdag. Det skrur forventningspresset og prestasjonsangsten til rød sone. Hjælp!

Til toppen kommer jeg jo, men jeg vil svært gjerne ikke bli slått på målstreken av en førstegangsløper som lett trippende og knapt anpusten står på toppen av bakken, smiler sitt beste Colgate-smil, lukter deilig blomstereng og hilser meg velkommen. Meg; rødsprengt, svett, snørrete, full av melkesyre og med skum i munnvikene.
Jeg kjenner adrenalinet ruser i kroppen bare jeg skriver om  det. Men hold your horses; dette skal først og fremst være moro, og dessuten sosial sådan. Og egentlig, ære være de som står der på toppen med bedre tid enn seg selv. Det må ligge en del trening bak, og det står det respekt av!

Etter dette lille paranteset av et bakkeløp, er det egentlig ny pers på 10 km som står på planen. Det kan jeg egentlig vinke farvel til i år, siden jeg ikke har trent nok intervaller og hurtighet for å nå målet mitt om å se 45-tallet. KK-mila15.10. blir et treningsløp (hvis jeg får barnevakt) og så er det Hytteplanmila 22.10. som er den store prøven. Deretter blir det 3-sjøers løp løp i Stavanger i november og kanskje ett og annet halvmaraton før jeg blir oppslukt av Kong Vinter, og nok en sesong der langrennskia står og breker i boden står for tur.

Og så, til neste år, blir det  maraton! Janickes og Astrids fantastisk inspirerende og motiverende rapporter fra Berlin ga med blod på tann. Jeg tar meg god tid til forberedelsene og sikter på å fullføre 42195 meter neste høst, i Berlin eller kanskje Amsterdam?

Jeg skal bare varme opp med et lite motbakkeløp.

Racerapport Oslo halvmaraton 2011

Jeg sov særdeles dårlig i natt. Sånn lett søvn som man flyter inn og ut av. Men jeg våknet relativt uthvilt klokka åtte. Da hadde lille E vært våken i 1,5 time, men lå tålmodig i senga med lydbok før Njaal sto opp med henne. Snill mann og snill datter.

Litt ut på formiddagen kunne jeg med glede konstatere at sola meldte sin ankomst, og da var klesvalget ikke særlig vanskelig. Kort løpetights, kompesjonsstrømper og t-skjorte. Og mine überraske og coole Brooks Launch så klart.

På toget møtte vi Marit og min storesøster E, som løp samme distanse for to år siden, før hun byttet ut all løping med seiling. Nå er hun altså back on track, mer om det senere.

Av en eller annen mystisk årsak, var jeg seedet i pulje 5 på dagens løp. Jeg er hellig overbevist om at jeg meldte meg på i pulje med sluttid rundt 1.45, men var altså tildelt start langt bak i feltet. Så jeg sneik meg inn i pulje 2, sammen med Marit og E, mens Njaal forsvant fra oss. Vi sto bare en meter eller to unna 1.45 fartsholderen, og Marit og jeg snakket løst om å holde følge med ham.
Etter en halvhjertet oppvarming (meg altså) med SATS instruktørene, var det plutselig pang og løp. Jeg hadde nervene greit under kontroll, og klarte å ta det relativt rolig i starten. Overraskende mange som pustet og peste tungt der de løp sikksakk i vill fart før passerte 3 km. Skulle gjerne visst om de holdt helt til mål...

For min del gikk det jevnt og trutt frem mot 15 km. Kilometerne tikket av gårde i ca. 4.48 tempo, og det kjentes veldig greit. Men fordi jeg så vidt fikk i meg en slurk vann på første drikkestasjon, og munnen knusktørr ved 2. drikkestasjon. Litt Powerade eller Gatorade eller hva det var, og en kopp med vann over hodet gjorde susen.

Her må jeg bare kommentere løypa i Oslo maraton. For den er virkelig k-j-e-d-e-l-i-g! Eller ikke bare det, men Filipstadkaia og utover mot Grønlikaia er bare mistrøstig og demotiverende. Jeg liker i og for seg å løpe motsatt retning av de som er raskere/ treigere og vinke til de jeg passerer, men må jeg gjøre det i ingenmannsland? Går det virkelig ikke å legge løypa et annet sted? Personlig tar jeg heller en liten stigning til enn å måtte løpe blant containere og forbi trailere som pøser ut illeluktende eksos!Og stakkers maratonløperne, som må forsere dette to ganger.

Grønland var nytt for i år, og stemningen under den pisstinkede brua var upåklagelig. Den høye musikken ga et siste lille, absolutt påkrevd, boost. For de 3 siste kilometerne var fæle. Intet mer eller mindre. Venstre legg / akilles verket. Bena subbet såvidt over bakken. For ikke å snakke om Karl Johan-brostein-helvete. Auch!

Så når jeg presset ut siste rest av kraft og vilje inn mot mål og endelig kunne stoppe opp, var det fantastisk deilig, men smertefullt. jeg  1.44.10 på bena kostet veldig lite de første 15. De siste 3 legges i en skuff som lukkes hardt igjen!

Et lykkelig par i mål

Jeg er veldig imponert og glad over andres prestasjoner idag. Min kjære løp helt supert og klarte sin sub.  1.40 med grei margin. Storesøster som knapt orket å henge med på en rolig mil i juni klarte seg akkurat under 1.48. Og alle de andre som jeg vet har gjort en helt super innsats både i Oslo og i Berlin idag!

(At denne skrotten som verker både her og der skal opp Oslos Bratteste neste helg er noe jeg helst ikke tenker på før neste uke. Som begynner imorgen...)

Tvi tvi, alle sammen

Oslo pynter seg til fest!

Og det er det det skal bli på søndag, en løpefest. En feiring av aktivitet, løpsglede, Grethe Waitz, å kjempe seg frem mot (sitt eget) mål.
Sånn i siste liten kjenner man sommefuglene. Er jeg forberedt? Har jeg trent godt nok? Tenk om jeg møter veggen.Vil den lille skaden hemme meg? Hvisomattedersomatte.

Avisene er fulle av mer eller mindre gode råd i forhold til løpsteknikk og -taktikk, utstyr og ernæring. Men hva med alt det som ikke er ytre faktorer? De tingene som virkelig gjør forskjellen på et godt og dårlig løp, en god og dårlig opplevelse?

For så og si alle, uansett form, farge, treningsgrunnlag og distanse, kommer til et punkt i løpet der det ikke er så gøy. Der riktig utstyr, sportsdrikkens smak og konsistens eller  god avvikling av løpesteget ikke lenger betyr noe. Den eksistensielle krisen melder seg. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor???

Derfor, en viktig huskeliste til søndag:

• Løping skal være gøy og lystbetont.
• Kroppen din er et vidunderlig maskineri, som kan klare det meste. Stol på den.
• Positive tanker blir til positive handlinger.
• En fot foran den andre. 
• Ikke tell nedover på antall kilometer. Snu det hele på hodet og tenk at nå har jeg si og så mange kilometer igjen til gode, hva skal jeg få ut av de?
• Ta en kilometer av gangen, stykk opp løypa. Rundt neste sving, til neste drikkestasjon.
• Husk at du kjemper kun mot deg selv. Ikke mot andre løpere, ikke mot klokka. 
• Finn likevel en rygg du kan henge deg på, hvis det hjelper deg å holde tempo og motivasjon oppe.
• Smil til de rundt deg. Alle synes det er tungt, hver på sin måte.
• Visualiser. Se for deg selv løpende, lett, ledig og uanstrengt forbi Operaen eller gjennom Karl Johan. Hvor i løypa kan det bli tungt? Hvordan føles det og hva skal jeg gjøre da? 
• Når tankene blir tunge, flytt fokus. Fra tunge slitne ben til lette, uanstrengte armer. Fra krampa i låret til ett lett steg. Fra løping til den deilige varme dusjen som venter.
• Ta deg tid til å oppleve. 
• Det er nå du kjenner at du lever!

De siste forberedelser til Oslo Maraton 2011

Plutselig er det raceday - 8, og da er det på høy tid å gjøre de siste forberedelser.
Idag tok jeg derfor en lang omvei hjem.

Strålende sol og en viss uvisshet om antall kilometer, gjorde at jeg måtte gardere meg med drikkebelte og en energisjokolade. I mangel av et treningssenter i umiddelbar nærhet, besøkte jeg første og beste butikk i nærheten.  En energibar kunne de ikke skilte med, men derimot var utbudet av diverse "slanke-barer" godt.

Og jeg må faktisk innrømme at opplevelsen av å kjøpe denne, kan likestilles med den litt pinlige rødmen som oppstår når man legger opp tamponger eller kondomer på båndet. Det siste jeg vil er å bli assosiert med Nutrilett og liknende produkter. ("Sjokoladen" var forresten svært velsmakende. Ikke en Snickers, definitivt ikke et måltid, men den ga et overraskende godt kick).

Turen forøvrig var fin. Det noe varierende tempo i starten skyldes bla. to hyggelige møter med bekjente. Etter 12 km fikk jeg følge med Njaal, og da ble det fart over sakene igjen. Men før det fikk jeg god tid til å tenke på og planlegge de drøye 21 km som venter neste søndag. Her er noen av mine, høyst private og lite dokumenterte, tips og triks:

• Så nær et løp, er toget for bedre form , kjørt. Nå er det vedlikehold og overskuddstrening som gjelder!
• Les blogger, tips og triks, men sil informasjonen. Det er mye god motivasjon å hente i andres erfaringer.
• Bekledning: ikke ha på for mye. Man kan godt "fryse litt" i starten. 
• Ikke bruk utstyr du ikke har brukt før. Sko skjønner alle at må løpes inn, men det gjelder alt annet utstyr også. Gnagsår kan oppstå på de rareste plasser! (OBS! menn og brystvorter:-)
• Egen drikke er strengt tatt ikke nødvendig, det er rikelig med drikkestasjoner underveis. Unntaket er hvis du må ha energidrikke og ikke tåler den OM serverer.
• Apropos energidrikke, alt med måte. Det er kjiper'n å få mageknipe underveis. Vann som tørstedrikk, energidrikk til, ja nettopp, energi!
• Er det varmt, spander en kopp med vann over hodet på en drikkestasjon eller to. Herlig avkjølende.
• Mat er et kapittel for seg! Men igjen, ingenting du ikke er godt vant med. Når start er ca. 1330, blir det for min del en god frokost i 8-9-tiden og og ett lett måltid ca. 1130. Typisk grøt med tilbehør til frokost, og en stor kaffe latte, og youghurt med musli til lunsj. Vanlig påfyll med vann inntil ca. en time før start. Og så kanskje en munnfull med nøtter eller godt moden bananbit rett før oppvarming.
• Oppvarming, trenger man det? Hvis du satser på et forrykende tempo fra start; ja. Hvis du starter litt bak i massene, nja. Greit med litt testløping for å sjekke skolisser ol.
• IKKE START FOR FORT! Amen. (Dette er supervanskelig, da alle ruser av gårde og forbi en, og angsten for å komme sist tar en. Glem det. Har du klokke og har bestemt deg for en tidsgrense, hold deg til den. Du kan ta igjen litt tapt tid etterhvert. Du har tross alt 21 km på deg.)
• Apropos det forrige punktet: du er ikke i et magisk øyeblikk blitt i bedre form enn det du har trent til, bare for at du har startnummer på brystet. Derav er følelsen av lett uanstrengt 4.30 tempo de første kilometerne forræderiske! Er det ikke det du har trent deg opp til, kommer det til å si stopp. Garantert.
• Det er ingen skam å gå (dette skriver jeg nok bare for at det er politisk korrekt. For min egen del er det overhodet ikke aktuelt. Jmf. Haruki Murakami i What I talk about when I talk about running. Etter fri hukommelse mener jeg at han ville ha følgende på sin gravstøtte: at least he never walked. 
• Husk å kose deg. Det står ikke om livet.
• Viktigst av alt (råd fra Silja, opprinnelig fra hennes make?): la kroppen jobbe for deg. Stol på kroppen, ha tillit til at den er sterk og utholden. Derav: don't think, run!

Har jeg glemt noe?

På vei mot Oslo Bratteste (full av melkesyre og angst)

Ljanskollen, sett fra toppen(høsten 2010)

Her er den. Mitt middel på vei mot Oslos Bratteste. Jeg har tenkt tanken på å besøke denne lille slalombakken titt og ofte. Men det er så mye annet som frister. For skal man være helt dønn ærlig, så er bakkeløping grusomt. Grusomt tungt!

Idag var anledningen der. Ingen regn, og en skikkelig ussel treningsøkt igår. Om 15 minutter på romaskin og 30 minutter core-trening i det hele tatt kan kalles for trening? Men da var det ingen grunn til å ikke kjøre på med all motorkraft idag.

Selve bakken er som en urskog, men på siden går en smal sti, som snor seg 280 meter oppover. Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er, men det er nok til å kjenne melkesyra langt ut i fingertuppene.
Etter en grei oppvarming og en testrunde, la jeg i vei oppover. Pustende, pesende og bannende, 1 min 53 sekunder senere sto jeg på toppen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å løpe 4 ganger, men så gikk innsatsen markant neover for hver runde. Og da ble det strafferunde! 

Det er vanskelig å erindre eller beskrive følelsen i kropp og hode de siste 30-40 meterne.Om jeg i det hele tatt orket å tenke, var det vel en blanding av "fy f..., hvorfor har jeg vært så utrolig breial om det derre løpet" og " Kom'an, du må kline til helt til toppen! Kan ikke stoppe rett før målstreken." For det er jo det all sunn fornuft tilsier. Når systemet er så stint med melkesyre og holder på å stivne fullstendig, bør man stoppe. Legge seg ned, og gjerne gråte en skvett. Ikke snu nesa nedover, og gjøre det hele en gang til. Siste gang jeg nådde toppen hadde jeg et sterkt behov for å rive meg i det brysthåret jeg ikke har.
Den drøye kilometeren hjem igjen var tung. Beina var skjelvende geleklumper uten vilje eller kraft til å ta i. 

Nå i etterkant kjenner jeg at de 25 aktive minuttene med trening var gull verdt. Og så lurer jeg på hvor bratt  Oslos Bratteste egentlig er? På hvor godt forberedt mine konkurrenter er? Og på om PT-timen imorgen inneholder mye tung beinjobbing.