Racerapport Oslo halvmaraton 2011

Jeg sov særdeles dårlig i natt. Sånn lett søvn som man flyter inn og ut av. Men jeg våknet relativt uthvilt klokka åtte. Da hadde lille E vært våken i 1,5 time, men lå tålmodig i senga med lydbok før Njaal sto opp med henne. Snill mann og snill datter.

Litt ut på formiddagen kunne jeg med glede konstatere at sola meldte sin ankomst, og da var klesvalget ikke særlig vanskelig. Kort løpetights, kompesjonsstrømper og t-skjorte. Og mine überraske og coole Brooks Launch så klart.

På toget møtte vi Marit og min storesøster E, som løp samme distanse for to år siden, før hun byttet ut all løping med seiling. Nå er hun altså back on track, mer om det senere.

Av en eller annen mystisk årsak, var jeg seedet i pulje 5 på dagens løp. Jeg er hellig overbevist om at jeg meldte meg på i pulje med sluttid rundt 1.45, men var altså tildelt start langt bak i feltet. Så jeg sneik meg inn i pulje 2, sammen med Marit og E, mens Njaal forsvant fra oss. Vi sto bare en meter eller to unna 1.45 fartsholderen, og Marit og jeg snakket løst om å holde følge med ham.
Etter en halvhjertet oppvarming (meg altså) med SATS instruktørene, var det plutselig pang og løp. Jeg hadde nervene greit under kontroll, og klarte å ta det relativt rolig i starten. Overraskende mange som pustet og peste tungt der de løp sikksakk i vill fart før passerte 3 km. Skulle gjerne visst om de holdt helt til mål...

For min del gikk det jevnt og trutt frem mot 15 km. Kilometerne tikket av gårde i ca. 4.48 tempo, og det kjentes veldig greit. Men fordi jeg så vidt fikk i meg en slurk vann på første drikkestasjon, og munnen knusktørr ved 2. drikkestasjon. Litt Powerade eller Gatorade eller hva det var, og en kopp med vann over hodet gjorde susen.

Her må jeg bare kommentere løypa i Oslo maraton. For den er virkelig k-j-e-d-e-l-i-g! Eller ikke bare det, men Filipstadkaia og utover mot Grønlikaia er bare mistrøstig og demotiverende. Jeg liker i og for seg å løpe motsatt retning av de som er raskere/ treigere og vinke til de jeg passerer, men må jeg gjøre det i ingenmannsland? Går det virkelig ikke å legge løypa et annet sted? Personlig tar jeg heller en liten stigning til enn å måtte løpe blant containere og forbi trailere som pøser ut illeluktende eksos!Og stakkers maratonløperne, som må forsere dette to ganger.

Grønland var nytt for i år, og stemningen under den pisstinkede brua var upåklagelig. Den høye musikken ga et siste lille, absolutt påkrevd, boost. For de 3 siste kilometerne var fæle. Intet mer eller mindre. Venstre legg / akilles verket. Bena subbet såvidt over bakken. For ikke å snakke om Karl Johan-brostein-helvete. Auch!

Så når jeg presset ut siste rest av kraft og vilje inn mot mål og endelig kunne stoppe opp, var det fantastisk deilig, men smertefullt. jeg  1.44.10 på bena kostet veldig lite de første 15. De siste 3 legges i en skuff som lukkes hardt igjen!

Et lykkelig par i mål

Jeg er veldig imponert og glad over andres prestasjoner idag. Min kjære løp helt supert og klarte sin sub.  1.40 med grei margin. Storesøster som knapt orket å henge med på en rolig mil i juni klarte seg akkurat under 1.48. Og alle de andre som jeg vet har gjort en helt super innsats både i Oslo og i Berlin idag!

(At denne skrotten som verker både her og der skal opp Oslos Bratteste neste helg er noe jeg helst ikke tenker på før neste uke. Som begynner imorgen...)