Nå er det måte på hvor søkte forklaringer jeg skal komme med, for å forsvare mine skrøpelige ferdigheter og unaselige fremskritt, i nettopp vann. Men det går trått!
Jeg er på mitt tredje crawl-kurs. Det første brukte jeg til å i det hele tatt tørre å ha ansiktet i vann, og strevde med svømme 50 meter sammenhengende. Året etter ble jeg introdusert til en annen tilnærming
(annen lærer), og litt etter hvert klarte jeg å crawle 1500 m sammenhengende. Men at det ikke gikk fort, det var Oslo tri 2013 et godt eksempel på.
Før Ironman 70.3 Haugesund frykter jeg ikke distansen, men jeg vil jo gjerne ha litt fart i kroppen, også i vann. Kurset jeg går på nå er med kun tre deltakere, og en veldig dyktig instruktør. Å omsette det jeg lærer på kurset til praksis ved egentrening, er dessverre kinkig! Jeg vet det handler om automatisering, men jeg har en iboende respekt, kanskje til og med en frykt, for vann. Mye sitter i hodet.
Fredag morgen måtte jeg på Tøyenbadet, og det er egentlig litt hat. Langbane, masse folk til alle kanter, og et håpløst system med 'rundsvømming'. Ut i hurtigbanen går jeg bare ikke. Ikke har jeg på meg badehette fra triathlon-konkurranser heller. Jeg vil liksom ikke skryte av noe som jeg ikke (enda) står inne for. Først når jeg føler at jeg har hatt en konkurranse med en god svømmedel, da skal badehettene brukes med hevet hode!
Men jeg skal ha for at jeg prøver! 2-3 svømmetreninger i uka; jeg gir det mitt beste. Så får jeg heller ta igjen på sykkel og løp.
Sykkelen står trygt på rulla enda, og jeg tar den ikke ut på luftetur før temperaturen kryper oppover og kommunen sender ut kostebilene.
Løpeskoene derimot koser seg på bar asfalt, og idag ble det en fin langtur med Gratiskilometer. Hele 60 (!) løpere travet av gårde fra Vestbanen i sol og skarp vårvind.
Tempo var strengt tatt litt raskt for å defineres som rolig langtur for min del, men pulsen var ok og skravla gikk i ett. Men jeg kjenner i lårene at det ikke har vært mange turer opp mot 2 mil i vinter.
Når det gjelder den 4.grenen i triathlon, nemlig ernæring, så er jeg på chia-frø-kjøret. Etter å ha lest 'Born to run' for noen år tilbake, gikk jeg til anskaffelse av disse vidunder-frøene. Men jeg fant aldri en bra måte å tilberede disse små frøene, som etter kontakt med væske blir til en slimete, geléaktig masse, dog nesten uten smak. Takk og pris for sosiale medier, for chiaene har nå funnet veien ut av skapet og opp i frokost-skåla.
Chiafrø overnattet i mandelmelk, med mango, blåbær og hjemmelaget nøttemusli |
Og apropos triathlon, jeg må jo ha en generalprøve, for å teste form, utstyr og hue. 15.6. går turen over grensa til Uppsala triahlon. Riktignok bare en sprintdistanse, der svømmedistansen er skarve 400 m. Litt defensivt kanskje, men jeg vil jo ikke bruke opp alle kreftene ;-) Enn så lenge, O mestringsfølelse, kom til meg!