Å løpe på måfå

Søndag uten planer = mulighet for langtur.
Njaal ville trene inne, så jeg så mitt snitt til å gjøre noe jeg ofte har tenkt på. Å bare løpe, uten noe mål og mening. Eller mening gir det alltid, langturer. Å sette en fot foran den andre, velge til høyre eller venstre i neste kryss, bare følge kroppen dit den tar meg. Avtalen var at N skulle trene 1 time for deretter å ringe meg, og plukke meg opp, hvor enn jeg da måtte befinne meg i Oslo og omegn.

Utgangspunktet for dagens tur var Hauketo. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så ligger Hauketo i en dump og for å komme enten hit eller dit, må man oppover. De første fem av dagens  18 kilometer førte meg opp til byens tak, Ekeberg. Det gikk sakte men sikkert, uanstrengt og lett i både ben og pust. Litt overraskende med tanke PT-time på fredag og 2 timer på SATS på lørdag. I ettertid ser jeg jo at de første kilometerne gikk så sakte som de aldri har gjort før, men hva gjør vel det, så lenge følelsen var god?

Vel oppe på Ekeberg, fant jeg ut at jeg skulle velge en ny vei nedover mot Oslo-gryta og da får man denne utsikten som belønning:

Fra litt tidligere i år

Visste du forresten at Edvard Munch sitt Skrik er inspirert av nettopp denne utsikten?

Sånt finner man ut når man tar seg tida til å se seg om.

Vel nede i byen fulgte jeg veien forbi Operaen, langs Vippetangen og ut forbi Aker Brygge. Passende var det en kar som vasket bilen der ute på kaia(!), så jeg kunne fylle på vannflaska. Trykket i meg en halv Maxim-gele, rett og slett i mangel av sukkerholdig drikke i heimen. Har nå funnet et triks for å slippe å fylle munnen med skvipet, nemlig og legge tuben langt inni munnen og således få geleen langt bak i svelget. Pju smaker det uansett.

Omtrent ved disse tider forventet jeg at Njaal skulle ringe, så jeg planla å løpe utover Frognerstranda og bli møtt av en varm bil sånn ca ved Sjølyst. Men det varte og rakk før noen ringte, og jeg kjente irritasjonen vokse (blodsukkeret synke). Etter 1 t og 25 minutter gravde jeg frem telefonen, og lekset opp mannen for dårlig disponering av tida. Da ble det en bitte liten omvei inn på Bygdøy, før jeg kunne skru av klokka ved passerte 18 km og 1 time 37 minutter.


En deilig langtur i godkjent tempo. I utgangspunktet er dette det tempo jeg tenker maraton kan fullføres i. Så bli det sikkert justert og rejustert i løpet av de neste 11 månedene...