En sykt bratt bakke, Oslos Bratteste faktisk

Bilde lånt fra Kondis, foto: Frode Klevstul

Det er vanskelig å forestille seg 20 % stigning. Hvor bratt kan det være? Jeg synes dette bildet illustrerer det godt. Og jeg tror ikke dette er fra det bratteste henget en gang...

Jeg fikk sitte på med bil til startområdet, og slapp dermed å gå ned løypa. Det, kombinert med tykk tåke, gjorde at jeg var fullstendig intetanende for hva som ventet.

Startområdet

Som tidligere nevnt, var det svært mange mer eller mindre kjente ansikter som stilte til start, inkludert en drøss med spreke instruktører og medlemmer både fra SATS og Elixia. Dette gjorde at skravla gikk og stemningen var god.
Vel og bra med mye hyggelige treningsfolk ved start, men når jeg skal ha råd om løping, velger jeg meg løpere. Siri ga noen gode råd rett før start, og det jeg fikk med meg aller best var "ikke gå ut for hardt". Mottatt!
Det at Oslos Bratteste har valgt rene kvinne og mannspuljer er helt genialt. Vet ikke hvordan de raskeste gutta opplever det, siden de sikkert tar igjen kvinnene og vel så det. Men for meg var det veldig greit å knive om plassen i den bratte og ugjestmilde løypa med folk som i utgangspunktet er utrustet med den samme fysikken og mentaliteten rundt konkurranse som meg.

Jeg startet nokså langt frem i min pulje, og det ble litt trangt om plassen helt i børjan. Tror jeg løp de første 100 meterne, og så var det bratt, så bratt, oppover. Å gjøre noe annet enn å gå, var uaktuelt. Jeg hadde heller verken lyst eller mulighet til å løfte blikket, og hadde ikke oversikt over hvor mange som lå foran meg. Men jeg passerte deltakere jevnt og trutt i "helveteshenget" eller hva den kalles. Den føltes også uendelig lang, og da jeg kom til 2000 meter igjen-merket, hadde jeg ikke krefter til å være misfornøyd.

Etter mye pust og pes og undring over hvorfor det alltid dukket opp nye, bratte heng, var jeg endelig på det punkt der ikke alle muskler i underkropp måtte mobiliseres maksimalt. På et eller annet tidspunkt hadde jeg også brutt ut av tåka, og sol og blå himmel tok meg varmt velkommen. Ikke at jeg brydde meg om det der og da, men temperaturen steg merkbart. Nedoverbakken var svært velkommen, og dette var vel det eneste partiet der jeg kunne "løpe". Fikk ikke noe særlig tempo over det og ble passert av et par, tre stykker. Men det var en deilig avveksling.

Vel var dette en skikkelig fysisk prøvelse, men også hodet fikk kjørt seg. Jeg stengte alle negative tanker ute, og gjontok fremover, oppover. I et lite svakt øyeblikk fikk jeg det likevel for meg, at jeg skulle vente på noen av de jeg visste lå der bak. Det gikk heldigvis fort over.

I den siste delen var det tilbake til marsj, med noen tafatte innslag av jogg, etter strenge rop fra tilskuere. Her var det ikke noe pause å få, på toppen av et heng kom det myndig ..." og så opp i løp igjen!" Ai, ai, captain, og takk for det!

Hele veien oppover knivet jeg med ett par jenter. Rett etter passering av 250 meter til mål, hadde hun ene et støtteapparat. Og siden jeg var dønn sliten, og i utgangspunktet elendig til å oppfatte og bedømme tid og avstand, trodde jeg at dette var siste innspurt. Det var også plassert en Red Bull- bue, sånn oppblåsbar, der fremme, og jeg tok det for gitt at det var mål. Så jeg presset ut de siste kreftene, og hadde jeg hatt mer å gå på, hadde jeg nok langet ut en saftig regle, da jeg oppdaget at det slettes ikke var mål. Neida, den var ytterligere 150 meter lenge fremme. Og oppe. Der og da gikk jeg helt ned i kjelleren og hentet opp det aller, aller siste. Det var ikke mye, men det fikk meg opp. Og det jeg registrerte der, var en Røde Kors feltbåre. Hadde den stått 1,5 meter nærmere, hadde jeg nok segnet om der.

Som du sikkert forstår, synes jeg Oslos Bratteste var usannsynlig bratt og tungt. Det tyngste jeg har gjort, om man i det hele tatt kan sammeligne. Innsatsen ble belønnet med en overraskende god tid, 23.14, og plasserte meg som nr. 39 av alle kvinner. Milevis unna toppen, men også med de spreke venninnene på behørig avstand.
Det mest fornøyelige er at jeg er sulten etter mer. Ikke akkurat der og da, med ufattelig sure muskler og blodsmak i munnen, men helt klart dagen derpå.

Toppen arrangement som for min del gled knirkefritt, flott premie, der medaljen er erstattet med en anvendelig lue, nydelig vær, god stemning og viktigst av alt, en skikkelig utfordring. Skal gjentas neste år!

 Her poserer et knippe spreke damer. Vi kapret denne pokalen fra to menn, som hadde den som premie etter en kameratslig feide. Den er opprinnelig fra et hundestevne eller noe. Vi følte oss uansett svært verdig den!

PS. Legg merke til hvor lite hets som fremkommer av dette innlegget ift. mine SATS venninner, som mente de kunne utfordre meg i motbakkeløp. Ja, noen av dere tok mer i benkpress enn meg. Men jeg tror at vi nå, ihvertfall for denne gang, har parkert diskusjonen om hvem som er sprekest.