2013- oppsummert

En liten uke igjen av 2013, og da er det på sin plass med en liten oppsummering.

Treningsmessig har året vært både- og. Jeg satte meg noen realistiske mål, som jeg ikke oppnådde. Men  jeg depper ikke av den grunn! Dette året har lært meg et og annet som jeg ikke ville vært foruten. Og dessuten kan det å ikke nå sine mål ett år gi desto mer blod på tann!

Jeg liker å planlegge, og allerede senhøsten 2012 var neste års planer spikret. Jeg skulle spurte i Fredrikstad, løpe lange motbakker og gjenoppta triatlon.

Året startet ikke særlig bra. Jeg prøvde å ta mitt samfunnsansvar og donerte blod i god tro. Det funka dessverre svært dårlig for meg, og jeg var ganske på felgen i mange uker. Det, sammen med en nyoppdaget 'vondte' under høyre tåball gjorde at jeg tok en liten løpefri periode, og trente mye alternativt. Men med vårens innmarsj, var jeg klar for å trampe asfalt igjen! I begynnelsen av april fikk jeg en fin formtest på 5 km Fredrikstad. Ikke i racerfart akkurat, men jeg var såre fornøyd. Nå hadde jeg i det minste noe å jobbe ut ifra.

Deretter konsentrerte jeg meg om Nibbeløpet, eller Geiranger halvmaraton. Jeg forberedte meg på en 21 km lang motbakke så godt en Oslo-jente kan, med bakkeintervaller og testløp til Tryvann.

Tryvannstårnet, out of reach

Akk ja. Jeg kunne løpet alle motbakkene i Oslo og omegn, og vært like lite forberedt på det som ventet.

Jeg håper jeg en gang i fremtiden får anledning til å kjøre fra Geiranger og oppover mot Dalsnibba med familien, nyte den mektige utsikten og hårnålssvingene, og si, ikke lite stolt, 'ja barn, denne bakken har moren deres løpt opp.' Det var tungt og bratt og langt, det var kramper og enda var det langt igjen til toppen. Men vi klarte det!

Marit sprudler som alltid. Jeg var nokså betuttet

Det andre store målet i år var Oslo triatlon, olympisk distanse. Jeg var med i sprinten i 2011, og har virkelig sansen for triatlon. Jeg liker veien, ikke nødvendigvis målet. Og veien mot en triatlonkonkurranse er spekket med utfordrende moro. 

Jeg kastet meg på et nytt crawl-kurs, og utover våren kunne jeg endelig crawle flere hundre meter sammenhengende. Ikke fort, med i det minste fremover, uten full panikk og vann-i-ansiktet-angst. Klok av skade fra 2011, hadde jeg også flere svømmeturer i Sognsvann før selve konkurransen. Jeg ble ikke tatt av verken dodraugen eller nøkken!

Og så fikk jeg endelig kjøpt meg en egen racersykkel. Det ble mange fine sykkelturer i løpet av sommeren. Fordelen med sykkel er jo at man kan dekke store områder på forholdsvis kort tid. Det er disse fantastiske, varme sommerettermiddagene jeg fortsatt lever på, gjennom den tunge, mørke vinteren. 

2013 var rett år å legge ferien i Norden. 4.5 uke, 2-3 regnværsdager

Et av sommerens høydepunkt, løpetur til Spåtind med storebror

Triatlon ble akkurat så gøy og slitsomt som forventet. Vann er og blir ikke mitt element, men jeg kom ut av Sognsvann med både livet og æren i behold. Og for å gjøre en knapt tre timer lang historie veldig kort, det ga mersmak. Like greit å doble distansen neste år.

Litt senere på høsten skulle personlige bestenoteringer både i Oslos Bratteste og Hytteplanmila gruses. Slik ble det ikke. I Oslos Bratteste var jeg virkelig #allinn, men det holdt ikke. Annet en til en bihulebetennelse og 10 dagers antibiotikakur. 

Hvem sa at Oslos Bratteste var en god idè?

Hytteplanmila forsvant til Kleenex og barnslig misunnelse på alt og alle som løp og kunne melde om PB meg her og PB meg der. 

Til tross for mange fine opplevelser, kan 2013 oppsummeres med dette bildet tatt en gang på forsommeren.

sliten.no

Etter flere turer der luftveiene snurpet seg inn og jeg kavet etter luft, var det greit å få konstatert at det  var en logisk forklaring til det hele. Astma utløst av anstrengelse, kombinert med pollenallergi. Ikke noe ikke den moderne legemiddelindustrien ikke kunne fikse, takk og pris! 

Men dette, sammen med jernmangelen tidlig på året, har fått meg til å vurdere mitt såkalte 'treningsopplegg' både en og to ganger. Bekreftelsen fra Ingrid Kristiansen på at det er lov å ta løpinga med ro, kom som bestilt. Som jeg skrev tidligere, så er det ikke målet, men veien, som tiltrekker og motiverer meg. Selve konkurransen er egentlig et nødvendig onde som setter punktum for det hele, og åpner opp for et nytt kapittel. Så det at jeg bomma på flere av målene tidsmessig, er blitt mer og mer underordnet. (Det hadde jeg kanskje ment hvis jeg hadde susa inn mila på sub 45, men, men...)

Ok, så ble det ikke nye bestenoteringer, ikke rakk jeg å løpe 2013 km i 2013,  og jeg var 5 km unna ny distansepers i november... Men jeg har, per dags dato, spandert 408 timer av herrens år 2013 på fysisk aktivitet. Og enda er det mange dager igjen!