They tried to make me go to rehab...

Ovetråkk- så trivielt, men akk så enerverende. For 14 dager siden, i kveldens mulm og mørke satte jeg foten ned, på feil sted, til feil tid. I etterkant iset jeg ned, komprimerte, avlastet og satt med benet høyt. En blålig hevelse spredte seg, å belaste foten mer enn ytterst nødvendig var uaktuelt de første tida. Men så går no' daga'n, og rastløsheten rir. Etter en uke kunne jeg gå tilnærmet normalt, så hvorfor ikke prøve  løpe litt?  

Ankelen var øm og vaklete, men å tape, det ga jeg opp ganske fort. En ting er å tape andre, men meg selv? For slapt, for stramt, krøll, hundehår og fandens oldemor. Nei, en gjenbrukbar ankelstøtte; litt som en svært trang sokk, med ekstra støtte rundt selve 'problemområdet', det ville bli min venn i nøden. Så full av forventning dro jeg ut, og subbet rundt, ikke bare i 2-3 km, men nesten en mil. Ankelen kjente jeg ikke særlig mye til, men resten av kroppen, fra fotsåle til nakke, var stokk stive av en nyervervet løpestil. Ikke det lureste jeg har gjort. Vel, så måtte det vel bli bedre på mølla? Dagen etter så klart, ingen tid å miste! Jeg gampet av gårde i 6-7km, til fornuften endelig slo meg hardt i hodet. Skulle jeg (ankelen) komme styrket ut av dette, så må det rehabilitering til.

Så hvordan rehabilitere ett overtråkk? Ikke én vei som fører til Rom, men generelt kan foten belastes til smertegrense, egentlig så fort som mulig. Unngå stivhet, og opprettholde blodgjennomstrømning. Men den viktigste jobben er å forebygge nye overtråkk, og da må stabiliteten i ankelen på plass. Så jeg har pusset tenner, gredd håret og utnyttet heve-senke-funksjonen av pulten på kontoret, på ett ben. Gradvis har jeg begynt å stå på en balansepute, og gjort styrkeøvelser for ankelen med en strikk eller et belte. I dag dristet jeg meg til knebøy uten belastning og hopp-opp-hold på en Bosu-ball. Og jammen har jeg løpt (jogge er vel mer korrekt, men en gang løper, alltid løper) 20 minutter på mølla igår, og 30 minutter idag. Baby-steps! Og ankelen, den er der, men det begynner å hjelpe. Det som ikke hjelper, er det håpløse føret ute. Jeg vokter mine skritt som en gammel tante med nyoperert hofte. En løpetur i frisk luft er altså fortsatt i det blå.

I stedet for å miste motet totalt, har jeg forsonet meg med min sjebne, og gjort det beste ut av det. Jeg har egentlig gjort alt som er mulig av alternativ trening. Syklet på ergometersykkel, svømt, svettet på spinning, gjort 45/15 intervaller på ellipse-maskin, løftet vekter, vært ufrivillig akrobatisk med slynge, funnet min indre yogi, bitt tennene sammen på foam-roller, og stått på ett ben... Likevel, er det å snøre på meg løpeskoene og la bena ta meg dit de vil, så fort eller sakte de orker, det er det eneste som står i hodet på meg.  

Så derfor, mine venner:

og...