Oslos Bratteste 2013 - evig tro, i motgang og i medgang?

Dette innlegget kommer sent. Etter Oslos Bratteste pakket vi nemlig bilen og duret opp på hytta på Røros. Langt unna Wifi, og også et stykke unna den bitre ettersmaken. Kanskje greit at jeg skriver dette post mortem, det føles ihvertfall sånn, på mange måter.

I 2011 ble Oslos Bratteste en gedigen opptur, og jeg mente i forkant av årets løp at formen, og viljen, var på høyde med 2011. Faktisk har jeg trent mer bakker i år. Til og med et testløp i OB-løypa som ga meg blod på tann. Tida, og den positive opplevelsen fra 2011 var absolutt mulig å gjenkalle.

Men så kom det et virus, et bittlite virus, eller en bakterie. Den satt seg i halsen, og fikk meg til å tvile.

Uansett, når dagen kom, var jeg klar! Gode forhold i bakken, passe temperatur, mange mennesker gjorde sitt for at dette skulle bli en fest. Litt betuttet ble jeg når jeg innså at jeg hadde meldt meg på puljen < 23 minutter= eliteklassen. Det var helt uaktuelt, vel hadde jeg ambisjoner, men de innebar ikke å komme kravlende opp bakken når arrangørene hadde begynt å pakke sammen. Så jeg satset på den første felles-starten kl. 12, etter å hilst på diverse spente konkurrenter. Nervøs latter og overaktiv blære; alt var som det pleier før et løp.

Godt oppvarmet stilte jeg meg langt frem i det store kvinnefeltet, slo meg i solar plexus og manet frem fighteren i meg. Det trengs nemlig ikke bare positivt selvsnakk, men også litt spisse albuer opp den første kneika, siden alle ønsker å ta minste motstands vei, det smale opptråkkede stien.

Opp den første og bratteste delen, gikk det greit. Jeg kom inn en god rytme, følte meg sterk og konsentrerte meg om å kjøre mitt løp. Det er så tungt og bratt at følelsen vanskelig lar seg beskrive. Men det går oppover, sakte men sikkert.

Etterhvert 'flater' det litt ut, og det går også noe nedover. Her gjelder det å slippe seg med tyngdekraften og hente seg inn før den siste stigningen. Som vanlig ble jeg forbiløpt av mange av de som jeg hadde passert i oppoverbakken. Men jeg var fortsatt ved godt mot, det er jo motbakker jeg takler best.

Et sted på de siste 700 meterne endret det seg. Holdningen og viljen var det ingenting i veien med. Jeg var klar for å kjempe. Kroppen ville bare ikke. Pusten rev i brystet, bena klarte ikke å løpe. Det nyttet ikke å mane frem verken det ene eller det andre kraftuttrykket.

Prøver å skvise ut det siste

Jeg husker ikke om jeg faktisk klarte å løpe, eller simulere noe som kan minne om løpeaktige bevegelser, opp den siste kneika. Det var bare vondt. Over målstreken segnet jeg om på bakken, og ble liggende. I etterkant har jeg sett både bilder og video fra målområdet, og det er mye smerte å se. Komisk egentlig, dette gjør vi helt av fri vilje, år etter år, og når det kommer litt på avstand, så var det kanskje ikke så ille likevel?

Det siste stemmer dårlig for min del.

Jeg synes dette bildet, tatt av min snille storesøster og barnevakt, beskriver det hele for min del. Og dette er sikkert 5 minutter etter målpassering...

Jeg orket ikke å heie på mine venninner på vei inn mot mål, men strenet rundt som en hodeløs høne på jakt etter ikke vet jeg hva. Så ble jeg hooket opp av mine Sats- venninner og co. som hadde fått med seg en Aftenposten-journalist til å bevitne det hele. Det går ikke an å være i dårlig humør med denne spreke, uhøytidelige gjengen.

Til ære for media. Hun med hårbøyle til høyre for meg vant hele mosjonistklassen for damer. Respekt! Og absolutt noe å feire!

Den vonde følelsen i brystet ga litt slipp, og jeg klarte å nyte følelsen av å være på toppen, og det på en helt respektabel tid, 23.55 (arrangøren påstår 23.58, men de 3 sekundene gir jeg meg ikke på!) 

Likevel var, og er, jeg ikke fornøyd. Tida er over 40 sekunder dårligere enn i 2011. Og jeg kan skylde på en gryende forkjølelse, alder eller en annen utenforliggende faktor. Men det gjør jeg ikke. For det hjelper ikke.
Jeg er barnslig sur. Muggen faktisk.
Tross flotte feriedager på hytta, der jeg med friskt pågangsmot strartet 'løpe-hver-morge-før-frokost-prosjektet'. Det havarerte i Kleenex, Halslinser, forhøyet kroppstemperatur og bihuler fulle av grums. Så nå sitter jeg her da, hjemme fra jobb, og føler mismotet bre seg. Hva fikk jeg egentlig til i 2013 av de mål jeg hadde satt meg? Hytteplan - 15 dager, ny pers på mila, flakser ut av rekkevidde.
Hvordan takler jeg motgang, når jeg ikke kan løpe fra den?