Racerapport Oslo Triathlon 2013

Kvelden før mente jeg det var en storartet idé å bare droppe hele triathlon; tenk så mye annet (u)nyttig jeg kunne brukt lørdagen på? Dette ble selvsagt avfeid hjemme, og når lørdagen kom, var jeg relativt rolig og klar. Alt var pakket og klart, all verdens scenarioer var gjennomgått i hodet. Nå var det bare å komme seg til Sognsvann og gjøre sitt beste.

Siden 2011 har arrangementet vokst, og skiftesonen var flyttet. Tross større forhold var det enkelt å orientere seg rundt. Dessuten krydde det av frivillige fra Sportsklubben Rye som assisterte etter beste evne. Inne i skiftesonen gjelder det å organisere alt utstyret etter beste evne, for senere å spare tid på T1 (overgang svømming-sykkel) og T2 (sykkel-løp).
Så var det å åle seg inn i våtdrakta og tusle ned til vannet. Etter prerace info fikk jeg med meg de forrige puljene på vei ut - og inn av vannet. 1045 var det klart for min pulje, en ren damepulje. Helt greit, jeg innbiller meg at damer har bittelitt mindre konkurranseinstinkt og ter seg roligere ved møljestart.

To ting forundrer meg. For det første, den sørgelig lave andelen av damer som stiller i Oslo tri, normal distanse. 56 stykker er for dårlig! Her har arrangøren og sporten en stor jobb å gjøre. Vet ikke hva det er, troen på voldsomme krav til trening og utstyr kanskje? Men i utgangspunktet trenger man svømmebriller, en sykkel og et par løpesko. Og så får man jo oppgradere utstyrsparken etter ambisjonsnivået. Når det gjelder trening, er det bare fordeler; tre grener gir variert og morsom trening. Og faren for belastningsskader må være vesentlig mindre enn ved  feks. bare løping.

Det andre som forundrer meg, var at jeg, på mitt vante vis fra div. løp, prøvde å slå av en prat med noen av de andre som like nervøst som meg sto på stranden og trippet. En var som en østers, ikke en gang et smil. Kanskje hun ikke kunne norsk, eller var døv for den saks skyld. Eller bare fullstendig uinteressert? De som ikke kjente noen sto på hver sin lille kvadratmeter og sparket i sanda. Skjerpings damer, vi er alle i samme båt og litt småprat har aldri drept noen!

Når starten gikk, holdt jeg meg litt tilbake før jeg la på svøm. Til tross for mangel på "sildestim", fikk jeg litt noia, og brukte noe tid på å finne rytmen. Men når jeg vel gjorde det, gikk det greit. Jeg telte mine armtak og tittet opp for hvert 35., som planlagt. Svømming er langt fra høypuls-aktivitet for min del. Jeg skal ikke påstå at jeg har angst for vann, men det er definitivt ikke mitt element. Derfor tar det også sin tid, men jeg følte meg ikke anstrengt eller sliten etter 1500 m. Jeg skjønte at jeg lå langt bak, men Njaals oppmuntrende ord om at jeg lå vel 3 minutter foran mitt eget mål, var oppløftende.

Opp fra vannet Foto: Marit Haraldsen

Fra svømming var det et godt stykke å løpe med en svimmel kropp til T1 og der knota jeg med å få av våtdrakta. Her gikk det altfor sakte (4:31), og bedringspotensialet er stort.

Ut på sykkel strevde jeg først med å finne rytmen. Ved første vending på Skar fylte jeg på med Squeezy-gel, og etter det løsnet det. Særlig etter vending i Brekke-krysset fikk jeg mer trøkk i tråkket, lå  på tempostyret og synes alt sammen egentlig var fryd og gammen. Særlig når jeg passerte den ene damen etter den andre. I bakken opp mot Sognsvann følte jeg at jeg regelrett parkerte et par-tre stykker. Jiihaa! Sykkeltiden ble 1:18:47, og jeg kjørte raskere siste halvdel.

En helt grei T2 (1:35) og ut på løpetur, eller sjarmøretappen. Ikke mye sjarmerende for min del...

Løypa går i ytterkant av Sognsvann, både på gress inne på stadion, grusvei og knappe 50 meter på sti. Det løpes to runder á 5 km.
Ut fra stadion var bena som forventet og første kilometer hadde jeg fint driv. Jeg passerte en og annen løper, og ble selv forbiløpt av to jenter. Brukte knapt energi på å ense det, her var det alle mot seg selv. Langs løypa var det en og annen løypevakt som mer eller mindre helhjertet pushet oss videre. På toppen av en kjip bakke; løs grus, bratt og lang som et vondt år (altså sikkert maks 100 meter), moret de seg over diverse pinefulle ansiktsuttrykk. Ved første passering  opp bakken klarte jeg meg bra, og tenkte at neste gang jeg er her, da er det bare 1/3 av løpinga igjen.
Jeg var i det store og hele veldig flink til å tenke positivt, sette det hele i et større perspektiv, fokusere på det som gikk bra. Så den lille antydning av krampe i høyre lår ble glatt oversett. Første 5 km var unnagjort på vel 25 minutter og allerede der måtte jeg innse at målet om å løpe på  rundt 48 minutter var urealistisk.

Ut på siste 5 km

Ut på runde to hjelp ikke all verdens positivt selvsnakk bena fortere frem. Det gikk trått og tregt, og fokus var å holde de jeg passerte bak meg. En drøy kilometer fra mål løp jeg forbi en hel klynge damer, og fikk oppmuntrende tilrop. Orket ikke annet enn å gi tommelen opp tilbake.

Høye skuldre og subbesteg, mål i sikte. Foto : Kari  A.

Mer heiarop i fra venninne Kari og familie fikk meg fremover, og siste kilometer ble like rask som de første. En sluttspurt som seg hør og bør og i mål på 2:53:30. Medalje rundt halsen, en Cola i hånda og denne jenta ber ikke om mer.

Oppsummert ble Oslo Triathlon, (ikke minst treningen frem til) en super opplevelse.
Bare det å svømme crawl i 1500 meter er en stor seier for meg, og da er tiden underordnet, nesten... Å være blant de 10 siste opp fra vannet holder ikke mål, så her må det jobbes! Det samme gjelder T1, der jeg klumset bort et minutt eller så.

Syklingen ble en skikkelig opptur, ikke mer å si om det (håper jeg ikke skremte deg Janne).

Løpingen hadde jeg litt urealistiske forhåpninger til, men med en flatere løypeprofil  kunne jeg kanskje holdt litt jevnere tempo?

1:30 bak mitt hårete mål er absolutt godkjent, og det kjennes unektelig godt å vite at jeg etter svømmingen klatret fra 45. til 14. plass blant damene, og 103 plasser alt i alt.

  Det ser ut til at jeg blir en (halv) jernkvinne til neste år!