Mye kan skje, alt fra busemenn til hjerteinfarkt, til snuble og brekke benet lengst inne i Østmarkas mørke, ulvebebodde skoger. Men frykten skal ikke få ta overhånd. Derfor har jeg noen gyldne regler, som jeg følger mer eller mindre trofast.
Jeg sier alltid ifra hjemme om hvor jeg har tenkt å løpe og hvor lenge jeg kommer til å være borte.
Jeg har stort sett med meg mobil, ihvertfall om jeg skal løpe langt.
Jeg har ikke et id-bånd, men regner med at jeg blir etterlyst av mine nærmeste sånn at jeg slipper å ende opp som en John Doe på et eller annet sykehus.
Jeg legger sjelden ut på tur i ukjent terreng uten å sjekke kart på forhånd. Stedsansen min er svært upålitelig, og det har hendt at jeg har løpet to kilometer på en øde grusvei, for så å ta en u-sving. Derfor legger jeg aldri ut på en tur jeg ikke er sikker på at jeg orker fysisk.
Etter mørket frembrudd er refleksvest og -bånd et absolutt must! Hodelykt er kjekt å ha, og er ofte med i lomma i tilfelle gatelysene streiker. Det er ekkelt å løpe i stummende mørke. Dydbefølelsen blir borte, og det blir høye kneløft frem til neste lyskilde. Dessuten blir alle lyder mye mer påtrengende og skumle i mørket. Jeg har forsøkt å løpe fra lyden av min egen hestehale...
Jeg bruker Endomondo sportstracker. Her er jeg litt splittet med tanke på å vise min pågående treningsøkt. Jeg tror ikke jeg har noen stalkere, men jeg har ihvertfall blokket app'en slik at bare venner (og jeg velger de med omhu!) kan se at jeg er ute og løper. Stort sett kjører jeg uten 3G på uansett. På den annen side er det jo veldig kjekt for de hjemme å sjekke hvor i løypa jeg ligger, sånn at middagen kan times riktig.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra eventuelle galninger med skumle hensikter. Kan godt være jeg overvurderer min egen fysikk, men når jeg løper er jeg ikke et byttedyr, men en jeger. Jeg forestiller meg tøff og sterk og uangripelig. Men det er et stykke på en av mine vante ruter der jeg i skumring alltid tenker på Clarice i 'Silence of the lambs', der hun løper i starten av filmen. Da skrus tempo automatisk opp.
Og sist, men ikke minst, jeg har investert i en skikkelig trygghets-knapp.
Uansett, frykten skal ikke lime meg på sofaen eller jage meg inn på mølla. Jeg eier skogen og veiene. Så det så!
Nydelig hund! Hun holder nok skumlingene på avstand. Min er dessverre ikke så avskrekkende, knappe 20kg og lite fryktinngytende, men jeg klamrer meg til håpet om det vet jo ikke sluskene. Hvordan går det med vindunderet forresten, veloppdragen, og veltilpasset?
SvarSlett, og hvordan funker slik Rhodesianpels om vinteren? Liker slike korthårede hunder!
Det er først de siste årene jeg har begynt å løpe alene i skogen. I begynnelsen var jeg religiøst opptatt av når det skulle bli sendt ut leteaksjoner og hadde til og med minstemann møte meg på sykkel - akkurat som en dengang 12-årng var til noe hjelp.
Nå er jeg slappere, men får meg en vekker i ny og ne, plutselige skygger, en sjelden mann i skogen, det er bygdeskog og ikke noe utbredt trimmiljø, så joggere er sjeldent, gamle morske jegere mer vanlig. Prøver å ikke tenke på det. Skulle det ført dukke opp noen med skumle hensikter er slaget tapt. Hodet i sanden.
Vidunderet er vidunderlig, bortsett fra om natten. jeg er lei av nattevåk og disiplinering etter to barn, så nå smyger hun seg mer eller mindre umerket opp i senga vår om natta. Ikke at det egentlig gjør meg noe, så jeg får egentlig bare overse at mange synes det er ekkelt og et tegn på sviktende hundeoppdragelse. Hun er en vær-pyse, både kraftig regn og kaldt vær gjør at hun snur i øra. Heldigvis finnes det dekken!
Slettjeg toro Ålesund-episoden er noe man skal ha i bakhodet, men som sagt kan man ikke leve etter worst case scenario resten av lievt. The show must go on!
Jeg har en rottweiler , men kan ikke jogge med ham i nærheten av katter og hester. HAr ikke sjangs å holde ham og enten ligger flatt og er dratt på asfalten eller slipper takket og alle i nærheten stikker av med skrekk. Det beste ville være å løpe med løpekameratt (derfor trener jeg mannen til å løpe med meg), men det er vanskelig å alltid finne tiden som passer for begge. Nå skal jeg nok også blokkere min endomondo, bare finner ut hvordan jeg gjør dette. JEg får uansett ikke lov å løpe i skogen for tida, har overprotektiv mann, men jeg løper midt i byen. Heldigvis er Drammen ganske liten og vi har elva med grusveier langs som strekker seg til over 30km rundt. Jeg er heldig slikt. Likevel syndt at man må bli redd å jogge i skogen det er jo så fint!!!
SvarSlettJeg tror at galningen finnes, både i skog og by og park. Derfor må man ta sine forhåndsregler. Du får ta et ekstar dressurkurs med bikkja, så får du selskap og trygghet i skogen også. For ja, det er for fint og deilig til å ikke å brukes!
SlettJeg tenker alltid på skrekkscenarioer når jeg løper i skog og på øde strekninger. Er alltid litt på vakt når jeg møter en enslig mann og ingen andre er rundt oss. Til tross for at jeg bor på bygda, og sjansen er mindre der enn i byen. Men vi kan ikke la frykten ta overhånd. Og med den flotte hunden der er du nok trygg hvor som helst!
SvarSlett