God nok?

Så er jeg inne i den siste uka før konkurranse. Det er ingenting mer jeg kan gjøre som kan endre den fysiske formen. Jeg har jobbet jevnt og trutt, prøvd å finne balansen mellom rolig og hardt, trening og restitusjon, ambisjon og nivå, glede og 'plikt'. Jeg føler meg relativt trygg på at jeg kommer meg fra start til mål, og har forutsetninger til å gjennomføre det hele med stil og til en helt allright tid (les igjen: balanse mellom ambisjon og nivå). Jeg føler meg i god form, jeg prøver også å tenke meg selv god, kanskje til og med litt bedre enn det jeg er, for å kunne dra ut det lille (jf boka jeg refererte til i forrige innlegg).

Men så sitter det en liten djevel på skulderen min. Den hvisker til meg. At jeg ikke må tro at jeg er god. Nokså elendig til å svømme faktisk. Ser dumt ut gjør det også. Bare er en glad amatør på sykkel.  Midt på treet, medioker. Må ikke komme her og tro at det jeg er i ferd med å prestere egentlig er noe storveis i det hele tatt. Treningsgrunnlaget er vel heller skralt?
Noen ganger sågar brøler djevelen i øret mitt at jeg er helt elendig, og at jeg bare må belage meg på det verste. Ikke ha noen forventninger, for da blir jeg bare skuffa! Jeg har ikke det som skal til. Jeg gir opp når det gjør vondt. Jeg er ikke god nok.

God nok for hvem?

Sånn er det vel for alle som skal prestere noe, og møte først og fremst sine egne, nådeløse krav. Men det står jo ikke om liv og død, gull eller sølv, vinn eller forsvinn. Verden holder ikke pusten mellom 1045 og 1345 lørdag 10.8.2013. Det skrives ikke verdenshistorie.

Det står derimot om noe langt viktigere enn edle medaljer eller løyperekorder. Det står om troen på seg selv, å vise seg selv at det nytter. At det å ikke ha skulket en eneste trening i hele sommer faktisk bærer frukter. At jeg kan lage en plan, holde meg til den og at den fungerer, helt fra påmelding til mål. At jeg kan hvis jeg vil.

Det er nå jeg må bruke mentale bilder. Jeg har ikke lykkes helt i finne 'mitt dyr'. Men så kom jeg på noen bilder jeg brukte i et innlegg i 2011 når jeg var skadet og ikke fikk trent i det hele tatt. Og de får meg i det minste til å dra på smilebåndet.

Skal det være sånn:


eller slik:

 Så du din lille djevel kan bare pakke sakene og stikke! For denne dama er beintøff motherf****r, pain is my middle name og alt det der. Bare kom opp på Sognsvann på lørdag og se. Hvis du tørr!