Wings for Life World Run- Stavanger (og tjuvtrening i Ironmanløypa)

Langhelg! Rydde i hagen? Gå i tog? Lese til eksamen? Bare sløve? Nei, nei og atter nei (dessverre til det nest siste...) Vi satte oss i bilen og durte over fjellet til Stavanger. Her skulle vi få barnevakt av svigers mens N og jeg skulle teste sykkelruta til Ironman 70.3 Haugesund, og løpe Wings for life World Run.

Torsdag, nokså tung etter en lang biltur dagen før, sto vi opp med sola og kjørte til Haugesund. Du tenker kanskje at det er som Oslo og Drammen, men med ferge og kjøring er det faktisk 1.5 times tur hver vei. Men dette var en gylden mulighet til å tjuvtrene til Ironman, i selve løypa, med godt selskap. Været var upåklagelig, og jeg har allerede henvendt meg til høyere makter og bedt om noe liknende 5.juli. Vi får se. Vestlandet kan jo by på litt av hvert...

En lang sykkeltur kort fortalt: det var idyllisk, det luktet ku, noe ruglete asfalt, ikke teknisk krevende (med forbehold om at vi ikke syklet 100 % riktig i sentrum), ikke flatt, men heller ikke noen bakker å gnisse tenner over. Det eneste kjipe med løypa er at den vender tilbake til sentrum etter vel 70 km. De siste 20 må du ut på landet igjen, og da kan 2 mil virke uendelig langt. Den lengste stigningen kommer også her, så note to self om å spare litt krefter! 

Etter endt sykkeltur dro vi på oss løpeskoene og tok overgangsøkta ved Skeisvatnet. Det er her svømmeetappen går, og nå kan jeg i det minste mentalt se det for meg; et lite vann som bokstavelig talt koker av triatleter.

Følelsen etter både sykkel- og den korte løpeturen var god. Formen er definitivt i anmarsj!

88 km sykkel og 4 km løp i sol. Med rød trøye, var jo 1.mai tross alt!

Deretter fulgte noen dager med tilnærmet hvile (en skikkelig kjip og tung nær-drukningsdødenaktig svømmeøkt og styrketrening) før det neste målet for turen: Wings for Life World Run. 

Dette er et løp som arrangeres for første gang i 2014, og deltakeravgiften går til forskning på beinmargskadede. Løpet løpes samtidig mange steder rundt omkring i verden og har ingen målstrek. 30 minutter etter start kjører en catcher-car ut og den øker hastigheten etterhvert. Når du blir nådd av bilen, er ditt løp over.

Det var godt å våkne søndag morgen uten en eneste sommerfugl i magen. Ingen målstrek, ingen store planer. Bare løpe ut og lytte til kroppen. Jeg bestemte meg for for å forsøke i det minste en halvmaraton-distanse; alt etter det ville være bonus.

I startområdet møtte jeg Trude som jeg 'kjenner' via bloggen. Vi traff hverandre under Berlin maraton 2012 og delte noen smertefulle kilometer på slutten. Og endelig fikk jeg også truffet coach Kari! Akkurat så blid og energisk som jeg har forestilt meg. Kari skulle være følge for Eline, som er synshemmet, og skravla gikk mellom oss så jeg glemte å varme opp. Pyttskitt, det kunne jeg jo gjøre de første par kilometerne. 

Det var drøye 300 løpere til start i Norge. Jeg la meg raskt bak Kari og Eline og koste meg der store deler av den lettløpte løypa. Trengte ikke å tenke på tid eller fart; det hadde Kari stålkontroll på og jeg gikk på autopilot. Kilometerne rant av gårde, og jeg ble stadig innhentet av verdens beste heiagjeng:

Heia mamma!

Det var drikkestasjon ved hver 5 km og selv om det var sol fra skyfri himmel, var jeg ikke plaget av varme eller særlig tørst. En slurk Red Bull og en med vann, og så bar det av gårde igjen. Ved 17-18 km kjente jeg på slitne ben, og fylte på med en gel. Vet ikke om det var den, eller om det var Red Bull som ga meg vinger, men jeg satt opp tempo og kunne klokke inn mitt livs nest beste halvmaratontid på knappe 1.43. Veldig godt fornøyd med det satte jeg ned tempo og så etter noen å skravle med. Nå kunne cather-car bare komme. Men så kom Kari og Eline stormende, og jeg hang meg på. 25 km, dit skal vi! 

Eline og jeg, stråler om kapp med sola

Ved 25 km fikk vi beskjed om at bilen var på vei, og da nytter det vel ikke å stoppe? Siste 1200 m ble en lang og tung sluttspurt, og jeg ble hentet inn 2 timer og 11 minutter etter start. Ruslet til nærmeste drikkestasjon og ventet på bussen som fraktet oss tilbake til start.

Hele løpet var en stor opptur. Jeg følte meg lett i kroppen og lettere euforisk, overveldet og lykkelig over å kunne løpe i  fine omgivelser, omgitt av bra folk.  Ingen nerver, ingen forventninger. Bare en fot foran den andre. La tankene sveve, se asfalten suse forbi. Kjenne kroppen jobbe. Løpe fordi jeg kan.  Og der og da fikk jeg det bekreftet. Jeg synes triathlon er moro. Men jeg elsker å løpe. Ihvertfall i medgangstider.